Bitter på utviklingshemmet søsken

[AnonymBruker]

Vi har nettopp fått vårt første barn og jeg og samboer driver å snakker om hvor vi skal feire jul. Enten hos hans foreldre eller mine. Jeg var kjapp til å foreslå at vi kan ha det hos svigers og samboer ble litt overrasket. Sannheten er at jeg tror ikke jeg orker jul med mine foreldre og min utviklingshemmede bror. Dette er fryktelig vanskelig å snakke om og ikke minst erkjenne, men jeg tror rett og slett jeg bærer på en del bitterhet mot han. Hele barndommen min har vært så utrolig preget av han og hans "sykdom" at jeg kjenner jeg blir helt utslitt av tanken på jul med han og en baby. Det kommer til å bli et evig mas og ingen kommer til å slappe av. 

Mamma har hintet om at når de er borte så er det min jobb å ta vare på han (feire jul med han, være vergen hans etc.) og jeg blir helt svimmel av tanken. Han har "ødelagt" så mye av min barndom at jeg orker ikke tanken på at mine barn skal preges av han på noen måte. 

Føler meg som verdens værste søster som tenker slik... Er det noen andre som har erfaringer med utviklingshemmede søsken de vil dele? 

Anonymkode: 066ed...912

[Gjest Sugemerke]

Dette er ganske vanlige tanker og noe man fokuserer på blant foreldre med utviklingshemmede barn per i dag. Det er en kjempevanskelig situasjon både hor foreldre og søsken.

Har du snakket med din mor om dette?

[GammelKaktus]

Forstår deg godt jeg. Du har ingen plikt til å ta over ansvaret for din bror når foreldrene dine ikke kan mer. Du bør ta en prat med foreldrene dine om hvordan du føler det. Og kanskje tenke over hva slags ansvar du vil ha for din bror, hvis du vil ha noe da og gi beskjed til foreldrene dine om det.

Dette er helt og holdent opp til deg, du skal ikke føle noe dårlig samvittighet hvis du ikke orker ansvaret. De eneste man har ansvar for er barna man selv får. 

Når det et sagt så har jeg venner som har søsken som de er verge for og de ser på sitt søsken som en berikelse og alt det der. Men det må være noe du ønsker selv og gjøre, ikke noe som blir påtvunget deg.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du burde rette bitterheten mot dine foreldre. Det er de som ikke har evnet å dele seg og gi begge barna den oppveksten de fortjente. 

Anonymkode: 98130...3df

[Måbarefåsiat...]

Jeg forstår han bor hjemme? Vil han aldri kunne bo for seg selv i typ skjermet bolig? Jeg kjenner flere PU som gjør det. Og da blir man jo mer søsken på normalbasis, og ikke pleier.

[JaVel]

Jeg forstår deg, Nå vet jeg ikke hvor utviklingshemmet han er, men har lest mange artikler om at barn i en søskenflokk hvor en er utviklingshemmet, ofte blir tilsidesatt av sine foreldre, fordi all deres tid går til det utviklingshemmede barnet. Bør du ikke heller være bitter på dine foreldre, eller er han bare lettere utviklingshemmet slik at han selv burde forstått hvilken situasjon du ble satt i pga ham?

[Minlillesky]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi har nettopp fått vårt første barn og jeg og samboer driver å snakker om hvor vi skal feire jul. Enten hos hans foreldre eller mine. Jeg var kjapp til å foreslå at vi kan ha det hos svigers og samboer ble litt overrasket. Sannheten er at jeg tror ikke jeg orker jul med mine foreldre og min utviklingshemmede bror. Dette er fryktelig vanskelig å snakke om og ikke minst erkjenne, men jeg tror rett og slett jeg bærer på en del bitterhet mot han. Hele barndommen min har vært så utrolig preget av han og hans "sykdom" at jeg kjenner jeg blir helt utslitt av tanken på jul med han og en baby. Det kommer til å bli et evig mas og ingen kommer til å slappe av. 

Mamma har hintet om at når de er borte så er det min jobb å ta vare på han (feire jul med han, være vergen hans etc.) og jeg blir helt svimmel av tanken. Han har "ødelagt" så mye av min barndom at jeg orker ikke tanken på at mine barn skal preges av han på noen måte. 

Føler meg som verdens værste søster som tenker slik... Er det noen andre som har erfaringer med utviklingshemmede søsken de vil dele? 

Anonymkode: 066ed...912

Hvordan utviklingshemmet er han?  Han har ikke mulighet til å bo annet sted enn hjemme da? Det finnes så mange fine tilrettelagte steder for utviklingshemmede. Når foreldrene dine går vekk, så betyr ikke det at du må ta ansvaret for han. Men det er kanskje lettere å ha ansvar for sitt søsken,om søskenet bor for seg selv med hjelp derfra ?  

jeg var litt rask med å trykke ferdig her. Om du ikke orker jul med han og en baby, så synes jeg du skal gjøre det sånn du har tenkt  Man må ikke feire jul sammen hvert år vettu

Endret 15. juli 2017 av Minlillesky

[AnonymBruker]

Kan vi forstå det slik at han bor hjemme? Mange foreldre kvier seg for at de skal flytte hjemmefra. De holder ut, til de er utslitte.

En familievenn har en sønn. De har hatt omsorgen selv. De har også et barn som er frisk. Det har slitt ut hele familien. De har ikke skjønt at dette var feil. Behandlet sønnen som " baby".  Godtatt oppførsel som ikke er akseptabel.  Sønnen har gått glipp av mye læring pga dette.

Når han var ca 20 ble mor syk. Da ble kommunen koblet inn. Han brukte eks bleier,for han nektet å tisse på do. Han kjedet seg hjemme,"plaget" mor. Ødela ting. Når familien ville stoppe han, skrek han til han fikk viljen igjen. De to friske barna orket til slutt ikke å dra på besøk.

Vel, kommunen fikk overtalt mor i første omgang å ha han på et dagsenter. Etterhvert flyttet han inn i boenhet med andre med døgnbemanning. Der fikk han opplæring. Der lærte han å sette på oppvaskmaskin, vaskemaskin. Han må rydde kjøkken etter seg. Han lærte gode manérer.  Hva som var akseptabelt eller ikke. Når familien kom på besøk, serverte han vafler og kaffe.Han bor ikke langt unna familien. Nå kommer han på besøk hos søsken,og de har det hyggelig. Han besøker foreldre. De samles i julen. Nå er han opptatt med fritidssysler og venner,og har ikke alltid tid å besøke de. Bleien sluttet han ganske fort med også.

Det er mange fordre som strekker seg langt. Ungene forblir unger. Familier er utslitte. Oppdragelse blir satt på vent,for de er utslitt. Mange av de er viljesterk også. Så er det mange kommuner som ikke har egnet bolig,eller mangler bolig til de.

 

 

 

Anonymkode: 5f9e8...43c

[AnonymBruker]

Broren din kan ikke noe for at han er utviklingshemmet

Anonymkode: 9e273...1c5

[AnonymBruker]

Jeg har en søster som er utviklingshemmet og har naturlig nok vokst opp med henne. På grunn av hennes situasjon er det slik at jeg mest sannsynlig må f.eks. flytte hjemover etterhvert. Det er noe jeg ikke ønsker og det jeg egentlig sliter mest med å akseptere. Som deg er det jeg som skal bli vergen hennes og det er jeg som må ta henne med på julefeiringer, nyttårsfeiringer, 17-mai, kino-turer, hytteturer og ferier. Hvis ikke kommer hun ikke til å få oppleve dette igjen, utenom disse "feiringene" de har der hun bor. 

Jeg synes det er mye ansvar å bære, men jeg gjør dette med glede. Min søster er den herligste personen i verden. Det er nemlig ikke hennes feil at hun fikk mer oppmerksomhet, omsorg og tid enn meg. Ja, ofte ble mine behov satt til siden og ting jeg ønsket ble bortprioritert. Ofte mistet jeg sjansen til å få egne venner fordi jeg måtte ta vare på søsteren min både på skolen og i fritiden. Derimot forstår jeg at hun ikke har noe skyld i dette. Hun har ikke noe vondt i seg og kan ikke noe for sin egen situasjon. Når jeg tenker over det tror jeg aldri at jeg har møtt mennesker som er så positive, glade og gode som min søster. Hvis du skal være bitter på noen synes jeg du skal ta det utover dine foreldre, ikke din bror. 

Jeg har akseptert at jeg må ta over foreldrerollen når mine foreldre ikke kan lenger ( ca 5 år til jeg stepper mer inn). Og for å være helt ærlig synes jeg det er ganske herlig. Om hun så må flytte inn hos meg og jeg må jobbe redusert kommer jeg ikke til å trenge å tenke på det. Jeg ville nok prioritert vekk både mann, barn og karriere hvis jeg måtte velge mellom det og å ta vare på min søster. 

Men jeg skjønner hvor du kommer fra og følelsene du sitter med. Jeg har ikke så mye å bidra med annet enn en lignende historie, men som sagt ville jeg nok ha tenkt litt over disse følelsene du har og forsøkt å legge det bak deg. Det som ble forbigått pga. din bror får du ikke tilbake. De øyeblikkene du ble satt til siden pga. din bror får du ikke endret på nå. Alt dette er fortid og det var ikke din bror som med vilje gjorde dette mot deg. Hadde han vært kognitiv frisk nok hadde han nok selv sett på det som en sorg at du hadde alle disse negative følelsene bare pga. at han var slik han var. Og ja. Hvis det ikke er noen andre i familien som kan bør nok du steppe inn. Og jeg synes det er ganske bra! Det finnes funksjonshemmede som vokser opp på instutisjoner i Norge som ikke har noe familie. Noen ble forlatt etter fødselen. De har ingen. De reiser aldri på ferie. De har aldri noe hjem å reise til. Dag ut og dag inn er de på institusjonen. Det er underbetalte støttekontakter og frivillige som tar de med på ting. Tenk så godt for han å ha noen der som han kan feire jul med. Som kan følge med og ta de viktige juridiske og økonomiske grepene når han selv ikke kan. Noen å reise på kino med, å reise på turer med tantebarnet sitt. 

Jeg vet i hvert fall at min søster allerede er min familie og om det finnes en mann der ute så må han bare akseptere at min søster kommer til å være der. I ekstremt stor grad. At mine barn kan få vokse opp med et menneske som aldri har sagt noe slemt om noen, som er så uskyldig, leken, gøyal og positiv ser ikke jeg på som noe negativt. Ingen som ser på min familie som en byrde får ta del i min familie uansett. 

Anonymkode: 252db...c9e

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en søster som er utviklingshemmet og har naturlig nok vokst opp med henne. På grunn av hennes situasjon er det slik at jeg mest sannsynlig må f.eks. flytte hjemover etterhvert. Det er noe jeg ikke ønsker og det jeg egentlig sliter mest med å akseptere. Som deg er det jeg som skal bli vergen hennes og det er jeg som må ta henne med på julefeiringer, nyttårsfeiringer, 17-mai, kino-turer, hytteturer og ferier. Hvis ikke kommer hun ikke til å få oppleve dette igjen, utenom disse "feiringene" de har der hun bor. 

Jeg synes det er mye ansvar å bære, men jeg gjør dette med glede. Min søster er den herligste personen i verden. Det er nemlig ikke hennes feil at hun fikk mer oppmerksomhet, omsorg og tid enn meg. Ja, ofte ble mine behov satt til siden og ting jeg ønsket ble bortprioritert. Ofte mistet jeg sjansen til å få egne venner fordi jeg måtte ta vare på søsteren min både på skolen og i fritiden. Derimot forstår jeg at hun ikke har noe skyld i dette. Hun har ikke noe vondt i seg og kan ikke noe for sin egen situasjon. Når jeg tenker over det tror jeg aldri at jeg har møtt mennesker som er så positive, glade og gode som min søster. Hvis du skal være bitter på noen synes jeg du skal ta det utover dine foreldre, ikke din bror. 

Jeg har akseptert at jeg må ta over foreldrerollen når mine foreldre ikke kan lenger ( ca 5 år til jeg stepper mer inn). Og for å være helt ærlig synes jeg det er ganske herlig. Om hun så må flytte inn hos meg og jeg må jobbe redusert kommer jeg ikke til å trenge å tenke på det. Jeg ville nok prioritert vekk både mann, barn og karriere hvis jeg måtte velge mellom det og å ta vare på min søster. 

Men jeg skjønner hvor du kommer fra og følelsene du sitter med. Jeg har ikke så mye å bidra med annet enn en lignende historie, men som sagt ville jeg nok ha tenkt litt over disse følelsene du har og forsøkt å legge det bak deg. Det som ble forbigått pga. din bror får du ikke tilbake. De øyeblikkene du ble satt til siden pga. din bror får du ikke endret på nå. Alt dette er fortid og det var ikke din bror som med vilje gjorde dette mot deg. Hadde han vært kognitiv frisk nok hadde han nok selv sett på det som en sorg at du hadde alle disse negative følelsene bare pga. at han var slik han var. Og ja. Hvis det ikke er noen andre i familien som kan bør nok du steppe inn. Og jeg synes det er ganske bra! Det finnes funksjonshemmede som vokser opp på instutisjoner i Norge som ikke har noe familie. Noen ble forlatt etter fødselen. De har ingen. De reiser aldri på ferie. De har aldri noe hjem å reise til. Dag ut og dag inn er de på institusjonen. Det er underbetalte støttekontakter og frivillige som tar de med på ting. Tenk så godt for han å ha noen der som han kan feire jul med. Som kan følge med og ta de viktige juridiske og økonomiske grepene når han selv ikke kan. Noen å reise på kino med, å reise på turer med tantebarnet sitt. 

Jeg vet i hvert fall at min søster allerede er min familie og om det finnes en mann der ute så må han bare akseptere at min søster kommer til å være der. I ekstremt stor grad. At mine barn kan få vokse opp med et menneske som aldri har sagt noe slemt om noen, som er så uskyldig, leken, gøyal og positiv ser ikke jeg på som noe negativt. Ingen som ser på min familie som en byrde får ta del i min familie uansett. 

Anonymkode: 252db...c9e

Det er sikkert ikke meningen, men ditt innlegg vil nok bare gi ts "guilt trip" og ikke akkurat hjelpe henne noe særlig. Det høres også ut som om du har ofret, eller kunne ha ofret bokstavelig talt hele ditt liv for din søster. Det er det ikke alle som ønsker- og det gjør dem ikke til dårligere menneskere eller søsken for det! Jeg synes det er helt OK at ts ikke ønsker å ofre livet sitt for å ta vare på broren. Hun må få lov til å leve sitt eget liv. Jeg synes det er feil av foreldrene å stadig hinte til det. Jeg synes det er feil av foreldrene å ha "glemt" ts i sin barndom. Jeg forstår at ts føler bitterhet ovenfor broren, men som andre har sagt i tråden bør den bitterheten heller rettes mot foreldrene hennes. For det de har gjort og gjør er ikke OK!

Et eksempel som f.eks kan være et veldig bra tiltak (som burde ha blitt gjort fra mye tidligere av), som også kan "redde" forholdet til ts og broren er noe slik som dette om dette er noe broren kunne ha gjort;

 

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan vi forstå det slik at han bor hjemme? Mange foreldre kvier seg for at de skal flytte hjemmefra. De holder ut, til de er utslitte.

En familievenn har en sønn. De har hatt omsorgen selv. De har også et barn som er frisk. Det har slitt ut hele familien. De har ikke skjønt at dette var feil. Behandlet sønnen som " baby".  Godtatt oppførsel som ikke er akseptabel.  Sønnen har gått glipp av mye læring pga dette.

Når han var ca 20 ble mor syk. Da ble kommunen koblet inn. Han brukte eks bleier,for han nektet å tisse på do. Han kjedet seg hjemme,"plaget" mor. Ødela ting. Når familien ville stoppe han, skrek han til han fikk viljen igjen. De to friske barna orket til slutt ikke å dra på besøk.

Vel, kommunen fikk overtalt mor i første omgang å ha han på et dagsenter. Etterhvert flyttet han inn i boenhet med andre med døgnbemanning. Der fikk han opplæring. Der lærte han å sette på oppvaskmaskin, vaskemaskin. Han må rydde kjøkken etter seg. Han lærte gode manérer.  Hva som var akseptabelt eller ikke. Når familien kom på besøk, serverte han vafler og kaffe.Han bor ikke langt unna familien. Nå kommer han på besøk hos søsken,og de har det hyggelig. Han besøker foreldre. De samles i julen. Nå er han opptatt med fritidssysler og venner,og har ikke alltid tid å besøke de. Bleien sluttet han ganske fort med også.

Det er mange fordre som strekker seg langt. Ungene forblir unger. Familier er utslitte. Oppdragelse blir satt på vent,for de er utslitt. Mange av de er viljesterk også. Så er det mange kommuner som ikke har egnet bolig,eller mangler bolig til de.

 

 

 

Anonymkode: 5f9e8...43c

 

Anonymkode: 2a664...33c

[AnonymBruker]

Helt forståelig. Selv har jeg en bror med downs syndom, og hele min barndom er preget av dette. Fikk psykiske vansker som etterhvert utviklet seg til psykiske lidelser fordi de ikke ble fanget opp tidlig nok, fordi all oppmerksomhet gikk til min bror. Er vanskelig å leve i skyggen på den måten, spesielt som barn. Jeg elsker ham så klart, han er broren min, men jeg ba aldri om dette, og det er vanskelig å akseptere. 

Anonymkode: 60d2b...de1

[AnonymBruker]

Søsken skal ikke "ARVE" søsken uansett hvilken situasjon søsken er i.

Anonymkode: 4277a...f1b

[AnonymBruker]

Kjære ts, jeg er vernepleier å jobber med psykisk utviklingshemmede, og det du føler er veldig, veldig vanlig og ikke noe å skamme seg over! Ja, jeg elsker jobben min, den er veldig givende men også veldig krevende. Jeg har den fordelen at jeg A: har utdannelse, og B: jeg kan gå hjem etter endt skift. Det kan ikke foreldre/søsken.

Å få et utviklingshemmet barn, og være søsken, er ofte ekstremt krevende. Ikke bare pga. utviklingshemningen og utfordringene det fører med seg, men også alle tilllegsdiagnosene(fysiske og psykiske lidelser). Det blir noe rosemalt å ha et utviklingshemmet barn/søsken, men jeg har personlig opplevd at en forelder som innlosjerte sitt voksne barn på en omsorgsbolig, for så å gå hjem og ta livet sitt i utmattelse.

I Norge er vi så heldig å ha et skikkelig omsorgsapparat, du trenger ikke være verge eller noe som helst for din bror. Du bestemmer akkurat hvor mye kontakt du vil ha med din bror og bistandsyterene hans.

Anonymkode: 3fd12...722

[AnonymBruker]

Jeg synes først du skal ignorere innlegget til den vedkommende som påstår hun ville nedprioritert egen familie over sitt søsken. Jeg går utfra hun ikke har barn enda eller evner sette seg inn i barns og familiers behov.

Så: Det du føler er helt normalt, og jeg synes du skal si med en gang at du ikke kommer til å være hans verge. De kan bli skuffet og lei seg for det, men dette er altså din mulighet til å skaffe deg et selvstendig liv - og det fortjener du like mye som alle andre! Det er du er frisk fratar ikke deg et menneskelig behov for å kunne lever helt vanlig. Gjør det klart at dette ikke er noe de kan få deg til å endre innstiling på, du må først og fremst ta vare på egne barn - akkurat slik de måtte prioritere et sykt søsken fremfor deg. Fortell ærlig at du sliter med bitterhet som du vet er urimelig på sitt vis, det var jo ikke så mange valg - men du tenker at dette nok bare vil bli en vond sirkel for alle uansett.

Ditt søsken er dine foreldres ansvar, og de må gå til plan B - de kan ikke legge ansvaret på andre. 

Jeg synes du skal ta valg som er best for deg og din familie - og stå for det uten dårlig samvittighet. 

Om dine foreldre igjen velger å ta avstand fra deg eller ikke respekterer dine grenser tenker jeg at det får være, din familie er nå det viktigste.

Anonymkode: 91328...d4b

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg ikke helt. Det er jo moren og faren din som er problemet. Har selv vokst opp med en slik bror, det var jo mye "han", men likevel så var det plass til meg. Det er foreldrene dine som ikke har taklet oppgaven de fikk optimalt. Håper du kan prate med de om dette. 

Anonymkode: 76115...263

[Comeasyouare]

Klart du er sint og lei av din bror. Du har sikkert levd i skyggen av hans behov hele livet ditt. det gjør noe med en som menneske, som søsken. Jeg håper du snakker med dine foreldre, og at du finner plass til din bror i livet ditt. Basert på glede, ikke plikt. Men kanskje du må ta et oppgjør med dine foreldre først. Men det du føler, håper jeg at min sønn aldri vil føle for sin bror. Men det er mitt ansvar. Ikke sønnen min sitt.

 

[Gjest NotNaomi]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en søster som er utviklingshemmet og har naturlig nok vokst opp med henne. På grunn av hennes situasjon er det slik at jeg mest sannsynlig må f.eks. flytte hjemover etterhvert. Det er noe jeg ikke ønsker og det jeg egentlig sliter mest med å akseptere. Som deg er det jeg som skal bli vergen hennes og det er jeg som må ta henne med på julefeiringer, nyttårsfeiringer, 17-mai, kino-turer, hytteturer og ferier. Hvis ikke kommer hun ikke til å få oppleve dette igjen, utenom disse "feiringene" de har der hun bor. 

Jeg synes det er mye ansvar å bære, men jeg gjør dette med glede. Min søster er den herligste personen i verden. Det er nemlig ikke hennes feil at hun fikk mer oppmerksomhet, omsorg og tid enn meg. Ja, ofte ble mine behov satt til siden og ting jeg ønsket ble bortprioritert. Ofte mistet jeg sjansen til å få egne venner fordi jeg måtte ta vare på søsteren min både på skolen og i fritiden. Derimot forstår jeg at hun ikke har noe skyld i dette. Hun har ikke noe vondt i seg og kan ikke noe for sin egen situasjon. Når jeg tenker over det tror jeg aldri at jeg har møtt mennesker som er så positive, glade og gode som min søster. Hvis du skal være bitter på noen synes jeg du skal ta det utover dine foreldre, ikke din bror. 

Jeg har akseptert at jeg må ta over foreldrerollen når mine foreldre ikke kan lenger ( ca 5 år til jeg stepper mer inn). Og for å være helt ærlig synes jeg det er ganske herlig. Om hun så må flytte inn hos meg og jeg må jobbe redusert kommer jeg ikke til å trenge å tenke på det. Jeg ville nok prioritert vekk både mann, barn og karriere hvis jeg måtte velge mellom det og å ta vare på min søster. 

Men jeg skjønner hvor du kommer fra og følelsene du sitter med. Jeg har ikke så mye å bidra med annet enn en lignende historie, men som sagt ville jeg nok ha tenkt litt over disse følelsene du har og forsøkt å legge det bak deg. Det som ble forbigått pga. din bror får du ikke tilbake. De øyeblikkene du ble satt til siden pga. din bror får du ikke endret på nå. Alt dette er fortid og det var ikke din bror som med vilje gjorde dette mot deg. Hadde han vært kognitiv frisk nok hadde han nok selv sett på det som en sorg at du hadde alle disse negative følelsene bare pga. at han var slik han var. Og ja. Hvis det ikke er noen andre i familien som kan bør nok du steppe inn. Og jeg synes det er ganske bra! Det finnes funksjonshemmede som vokser opp på instutisjoner i Norge som ikke har noe familie. Noen ble forlatt etter fødselen. De har ingen. De reiser aldri på ferie. De har aldri noe hjem å reise til. Dag ut og dag inn er de på institusjonen. Det er underbetalte støttekontakter og frivillige som tar de med på ting. Tenk så godt for han å ha noen der som han kan feire jul med. Som kan følge med og ta de viktige juridiske og økonomiske grepene når han selv ikke kan. Noen å reise på kino med, å reise på turer med tantebarnet sitt. 

Jeg vet i hvert fall at min søster allerede er min familie og om det finnes en mann der ute så må han bare akseptere at min søster kommer til å være der. I ekstremt stor grad. At mine barn kan få vokse opp med et menneske som aldri har sagt noe slemt om noen, som er så uskyldig, leken, gøyal og positiv ser ikke jeg på som noe negativt. Ingen som ser på min familie som en byrde får ta del i min familie uansett. 

Anonymkode: 252db...c9e

Fikk bare veldig lyst til å gi deg et <3

[AnonymBruker]

4 timer siden, Sugemerke skrev:

Dette er ganske vanlige tanker og noe man fokuserer på blant foreldre med utviklingshemmede barn per i dag. Det er en kjempevanskelig situasjon både hor foreldre og søsken.

Har du snakket med din mor om dette?

Det var nok ikke noe fokus på det da vi vokste opp.

Jeg har ikke nevnt det for min mor nei, hun kommer sikkert bare til å bekymre seg hvis hun tror at jeg ikke vil stille opp like mye som henne når hun en dag går bort...

ts

Anonymkode: 066ed...912

[strawberry]

Hei ts. Jeg er også søsken av bror med utviklingshemning og kjenner meg VELDIG igjen i det du skriver!!! Send meg gjerne en PM om du ønsker å snakke