Uheldig med gener og arv

[AnonymBruker]

Hei kvinneguiden.

Jeg er en relativt ung mann. som føler jeg har fått litt uheldige kort i livet gjennom gener og arv.

Jeg sliter mye med angst og depresjoner, og i tillegg er jeg en innadvendt person. Det gjør at jeg ikke klarer så mye menneskelige relasjoner bortsett fra med familie. Jeg må være mye alene.

Angst og depresjon er noe gjennomgående i min familie, gjennom flere generasjoner på farssiden. Jeg har åpenbart arvet dette derfra. Faren min var derimot en veldig utadvendt person og snakket alltid med alt og alle (han er død nå). Han hadde mange bekjente og verv innen forskjellige organisasjoner. Men han hadde store angstproblemer.

Min mor har ingen problemer med angst eller depresjoner (som jeg vet om eller har registrert), men hun har en veldig innadvendt personlighet. Snakker lite med folk og har ikke mange venninner som hun treffer, hverken nå eller tidligere i livet, som jeg husker.

Jeg har arvet denne innadvendte personligheten fra henne.

Og jeg er så fortvilet, for jeg føler jeg har arvet det verste fra begge kanter.. Angst/depresjon i tillegg til en innadvendt personlighet er rett og slett døden for en ung mann som håper å oppnå et familieliv. Jeg merker at jeg blir bitter. Hvorfor kunne jeg ikke arvet den utadvendte personligheten fra far, og den sterkere psyken fra mamma sin side? Eller i alle fall at jeg hadde en av de positive sidene å støtte meg på..

Dere tror kanskje bare at jeg føler dette, og at det ikke er arv eller noe. Men i min bok er dette åpenbart arv. Jeg kan ikke styre min personlighet eller min angst og depresjon.

Jeg sliter med å se at denne kombinasjonen kan føre til noe bra.. Jeg har i mange år tenkt slik at jeg kan bare glemme å få meg kone og familie, selv om det er en drøm.

Prøver å utfordre meg selv, og i tillegg har jeg prøvd psykolog, men det gir ingen resultater.

Hva tenker dere? Er det bare å innfinne seg med et liv i ensomhet? Eller er det reell sjans for at jeg kan oppnå drømmen om familie? Jeg liker ikke ordet håp, det er så diffust.

Anonymkode: 64cc3...da6

[AnonymBruker]

Jeg grubler også på dette med personlighet. Har arvet en del fra far. Og mamma har ikke sosiale problemer, men hun eier ikke karisma! Jeg prøver alt for å få dette vekk. 

Gjøre litt ting som føles feil. Men du må regne med anfall. Men jeg gidder ikke å ta hensyn til mine følelser isf

Anonymkode: a2e5a...080

[AnonymBruker]

Hei,

Kjipe tanker å bære på, kjenner meg igjen i ein del av det du skriv. Nå veit eg sjølvsagt ikkje kva type angst du har, eller kvifor du er deprimert, men det slår meg at du bruker dette nesten som ei sjølvbeskyttelsesmekanisme og unnskyldning for din eigen del som forklaring på kvifor du er einsam medan det kanskje like godt har ein motsatt korrelasjon. 

Hender det at du blir invitert med på sosiale treff, men velger å ikkje møte på bakgrunn av at du er innadvendt, og det ville vært ein ukomfortabel situasjon for deg? Du er kanskje ikkje vandt med slike situasjoner og det letteste er å trekke seg unna? Dette blir jo ein evig runddans der du aldri får muligheit til å verte nettopp utadvendt og komfortabel.

Av og til har ein rett og slett ikkje overskudd til å delta på forskjellige sosiale sammenkomster, men om ein trekker seg unna kvar einaste gong, får du aldri heller lært deg teknikker for å fungere betre i dei. Som du skriv prøver du å utfordre deg sjølv, det er bra! Det er einaste måten å verte betre på.

Har du vennegrupper eller veit om settinger der du sosialiserer men uten å tenke på at du er beskjeden/tilbakeholden? I såfall bruk dette som et utgangspunkt for utfordring, stikk på en pub sammen og snakk med folk, eller ei utstillingsåpning på et museum eller kva som helst, da kan du prøve å bli kjent med nye folk, feiler du så kan trekke deg tilbake til ''gjengen''

Lykke til i alle fall, avsluttende er det et uttrykk som går slik: "Fake it till you make it'' fortsett å oppsøke utfordrende situasjoner, tilslutt er det den mest naturlige tingen i verda å slå av en prat med nokon, kanskje attpåtil ein fremmed.

 

 

Anonymkode: 4faae...f81

[AnonymBruker]

På 15.7.2017 den 5.26, AnonymBruker skrev:

Hei,

Kjipe tanker å bære på, kjenner meg igjen i ein del av det du skriv. Nå veit eg sjølvsagt ikkje kva type angst du har, eller kvifor du er deprimert, men det slår meg at du bruker dette nesten som ei sjølvbeskyttelsesmekanisme og unnskyldning for din eigen del som forklaring på kvifor du er einsam medan det kanskje like godt har ein motsatt korrelasjon. 

Hender det at du blir invitert med på sosiale treff, men velger å ikkje møte på bakgrunn av at du er innadvendt, og det ville vært ein ukomfortabel situasjon for deg? Du er kanskje ikkje vandt med slike situasjoner og det letteste er å trekke seg unna? Dette blir jo ein evig runddans der du aldri får muligheit til å verte nettopp utadvendt og komfortabel.

Av og til har ein rett og slett ikkje overskudd til å delta på forskjellige sosiale sammenkomster, men om ein trekker seg unna kvar einaste gong, får du aldri heller lært deg teknikker for å fungere betre i dei. Som du skriv prøver du å utfordre deg sjølv, det er bra! Det er einaste måten å verte betre på.

Har du vennegrupper eller veit om settinger der du sosialiserer men uten å tenke på at du er beskjeden/tilbakeholden? I såfall bruk dette som et utgangspunkt for utfordring, stikk på en pub sammen og snakk med folk, eller ei utstillingsåpning på et museum eller kva som helst, da kan du prøve å bli kjent med nye folk, feiler du så kan trekke deg tilbake til ''gjengen''

Lykke til i alle fall, avsluttende er det et uttrykk som går slik: "Fake it till you make it'' fortsett å oppsøke utfordrende situasjoner, tilslutt er det den mest naturlige tingen i verda å slå av en prat med nokon, kanskje attpåtil ein fremmed.

 

 

Anonymkode: 4faae...f81

Ja, dette forekommer en del. Men jeg er jo ute iblant folk også, og er sosial. Problemet er bare at jeg alltid føler at jeg blir tredje hjul på vogna, og at jeg har lite å bidra med i samtalene. Jeg har en sosial jobb, men selv etter to år der er jeg fremdeles tilbaketrukken og til og med nervøs i enkelte sosiale situasjoner. Jeg føler meg heller ikke helt trygg i selve jobbutførelsen.

 

Anonymkode: 64cc3...da6

[Persephone]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, dette forekommer en del. Men jeg er jo ute iblant folk også, og er sosial. Problemet er bare at jeg alltid føler at jeg blir tredje hjul på vogna, og at jeg har lite å bidra med i samtalene. Jeg har en sosial jobb, men selv etter to år der er jeg fremdeles tilbaketrukken og til og med nervøs i enkelte sosiale situasjoner. Jeg føler meg heller ikke helt trygg i selve jobbutførelsen.

 

Anonymkode: 64cc3...da6

Jeg kjenner meg veldig igjen i akkurat dette. Det gikk veldig innpå meg da kompisen min, som jeg ikke hadde sett på et par dager, kom løpende og hoppet i armene mine da han så meg fordi han var så glad for å se meg. Da innså jeg at jeg faktisk betyr noe for ham. Ellers føler jeg vanligvis i sosiale lag at det egentlig ikke hadde gjort noen forskjell om jeg er der eller ikke. At jeg er der, men jeg gjør ingen forskjell positivt. Det er vanskelig å prøve å forandre dette, men det er vel noe man bare må jobbe med. Prøve å legge merke til at folk bryr seg, og at folk setter pris på at du er der.

[AnonymBruker]

Jeg er også innadvent og sliter med både angst og depresjoner. Men jeg har både mann og barn for det. 

Mannen min og jeg er egentlig ganske like, men han er ikke fullt så innadvent som meg. 

Angst har jeg slitt med så lenge jeg kan huske og depresjonene kommer og går. Det er fryktelig slitsomt. Men jeg tenker at det kunne vært så mye verre. Jeg vet det ikke er lett, men man må prøve å gjøre det beste ut av det. Ikke bare tenke negativt.

Anonymkode: ae40f...f3f

[AnonymBruker]

På 15.7.2017 den 4.25, AnonymBruker skrev:

Hei kvinneguiden.

Jeg er en relativt ung mann. som føler jeg har fått litt uheldige kort i livet gjennom gener og arv.

Jeg sliter mye med angst og depresjoner, og i tillegg er jeg en innadvendt person. Det gjør at jeg ikke klarer så mye menneskelige relasjoner bortsett fra med familie. Jeg må være mye alene.

Angst og depresjon er noe gjennomgående i min familie, gjennom flere generasjoner på farssiden. Jeg har åpenbart arvet dette derfra. Faren min var derimot en veldig utadvendt person og snakket alltid med alt og alle (han er død nå). Han hadde mange bekjente og verv innen forskjellige organisasjoner. Men han hadde store angstproblemer.

Min mor har ingen problemer med angst eller depresjoner (som jeg vet om eller har registrert), men hun har en veldig innadvendt personlighet. Snakker lite med folk og har ikke mange venninner som hun treffer, hverken nå eller tidligere i livet, som jeg husker.

Jeg har arvet denne innadvendte personligheten fra henne.

Og jeg er så fortvilet, for jeg føler jeg har arvet det verste fra begge kanter.. Angst/depresjon i tillegg til en innadvendt personlighet er rett og slett døden for en ung mann som håper å oppnå et familieliv. Jeg merker at jeg blir bitter. Hvorfor kunne jeg ikke arvet den utadvendte personligheten fra far, og den sterkere psyken fra mamma sin side? Eller i alle fall at jeg hadde en av de positive sidene å støtte meg på..

Dere tror kanskje bare at jeg føler dette, og at det ikke er arv eller noe. Men i min bok er dette åpenbart arv. Jeg kan ikke styre min personlighet eller min angst og depresjon.

Jeg sliter med å se at denne kombinasjonen kan føre til noe bra.. Jeg har i mange år tenkt slik at jeg kan bare glemme å få meg kone og familie, selv om det er en drøm.

Prøver å utfordre meg selv, og i tillegg har jeg prøvd psykolog, men det gir ingen resultater.

Hva tenker dere? Er det bare å innfinne seg med et liv i ensomhet? Eller er det reell sjans for at jeg kan oppnå drømmen om familie? Jeg liker ikke ordet håp, det er så diffust.

Anonymkode: 64cc3...da6

Hvorfor skulle du ende i ensomhet når foreldrene dine fant hverandre? Det burde jo være ett eksempel for deg at du absolutt ikke trenger å være alene.

Du har prøvd psykolog sier du, hvor lenge og hvor mange har du testet?

Anonymkode: ef28c...cbe

[AnonymBruker]

Det er absolutt ikke det verste du kan arve! Tenk på det. Noen arver kreft, det er verre, for det kan man dø av tidlig i livet. 

Jeg har arvet gallesteinproblemer, angst, allergier (potensielt dødelige), en blodsykdom... Vært mye på sykehuset... Og innfunnet meg med at slik er livet. 

Man kan ikke og bør ikke være bitter for det. Hele oppveksten har jeg lært at man skal holde kjeft om følelser, jeg har blitt banket og truet av foreldrene mine. 

Men jeg har bestemt meg for at jeg skal prøve å være bedre enn dem! I samråd med psykolog har jeg lært meg å komme i kontakt med mine egne følelser. For det er ofte det angst handler om, en sammenblanding av uklare følelser man ikke klarer å sortere ut og kjenne på - og det viser seg som angst. Alle mine søsken er slik som mamma og pappa, (passiv-) aggressive, følelseskalde og tøffe. Så jeg har egentlig vært "dømt" til å bli sånn jeg og, på grunn arv, gener og miljø. Men jeg har klart å snu det!

Og det klarer du og, hvis du jobber med den rette psykologen og sinnet ditt forstår hva som skal til. Du sitter ikke fast noe sted i livet. Du kan reise deg og endre deg selv, og få til det du ønsker! 

Når det er sagt så er det mange som er sjenerte som finner seg en kone. Kvinner liker ikke bare de utadvendte typene, men du bør lære deg å kjenne på dine egne følelser og ikke være redd for (få angst for) å dele dem med Kvinnen. Med stor K.

Du må gi noe for å få noe, det må du, og det er en læringssak, alle har sitt utgangspunkt i livet og ditt utgangspunkt er angst. Men som sagt tidligere så sitter du ikke fast, det er fullt mulig å endre det som er arvet, psyken er formbar i aller høyeste grad.

Når du er klar over hva problemet er (angst) og du er klar over hva du VIL (finne en partner og stifte familie) er det bare å starte jobbinga  

Anonymkode: 8c4ef...7b8

[AnonymBruker]

Nå synes jeg faktisk du sutrer fælt.

Du kan ikke bare lene deg bakpå og skylde på andre for alt som er vondt og vanskelig. Du må ta ansvar for deg selv. Her er du nødt til å ta deg selv i nakken, få hjelp, gjøre en innsats.

 

 

Anonymkode: 3ccda...0cf

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå synes jeg faktisk du sutrer fælt.

Du kan ikke bare lene deg bakpå og skylde på andre for alt som er vondt og vanskelig. Du må ta ansvar for deg selv. Her er du nødt til å ta deg selv i nakken, få hjelp, gjøre en innsats.

 

 

Anonymkode: 3ccda...0cf

Å slite med langvarig og sterk angst og depresjoner handler ikke om å sutre, det er en faktisk en psykisk sykdom som en del mennesker kan lide av , selv om du aldri har hørt om det før.. !   Noen må gå på livslang medisinering og behandling, mens andre kan bli bedre eller friske av terapi.

Anonymkode: 8567c...fab

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Å slite med langvarig og sterk angst og depresjoner handler ikke om å sutre, det er en faktisk en psykisk sykdom som en del mennesker kan lide av , selv om du aldri har hørt om det før.. !   Noen må gå på livslang medisinering og behandling, mens andre kan bli bedre eller friske av terapi.

Anonymkode: 8567c...fab

Traff den litt for nærme hjemme? Jeg synes det er sutrete når TS ser ut til å skylde på andre for situasjonen han føler han er i.

Jeg har vært både medisinert og i behandling for både alvorlig angst og depresjon. Har depresjon i familien, er skillsmissebarn, har en fraværende far og en alkoholisert stefar og har opplevd både rus og selvmord hos noen nær meg. Den eneste måten å komme seg ovenpå er å jobbe for det. Jeg sier absolutt ikke at det er enkelt. Man får ikke noe gratis og det kan være blytungt. Men det blir i alle fall ingen bedring om man ikke selv tar ansvar og forsøker.

Anonymkode: 3ccda...0cf

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skulle du ende i ensomhet når foreldrene dine fant hverandre? Det burde jo være ett eksempel for deg at du absolutt ikke trenger å være alene.

Du har prøvd psykolog sier du, hvor lenge og hvor mange har du testet?

Anonymkode: ef28c...cbe

For å være ærlig så tenker jeg at en innadvendt personlighet er verre når man er mann, enn en dame. Damer kan alltids bli sjekket opp av utadvendte menn (noe som min pappa var), mens innadvendte menn sliter med å sjekke opp damer og spesielt hvis det er angst der i tillegg. Og hverken utadvendte eller innadvendte kvinner vil sjekke opp enn mann som er innadvendt, med mindre utseende er veldig bra.

Har vært til psykolog en gang, i 3-4 måneders tid.

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er absolutt ikke det verste du kan arve! Tenk på det. Noen arver kreft, det er verre, for det kan man dø av tidlig i livet. 

Jeg har arvet gallesteinproblemer, angst, allergier (potensielt dødelige), en blodsykdom... Vært mye på sykehuset... Og innfunnet meg med at slik er livet. 

Man kan ikke og bør ikke være bitter for det. Hele oppveksten har jeg lært at man skal holde kjeft om følelser, jeg har blitt banket og truet av foreldrene mine. 

Men jeg har bestemt meg for at jeg skal prøve å være bedre enn dem! I samråd med psykolog har jeg lært meg å komme i kontakt med mine egne følelser. For det er ofte det angst handler om, en sammenblanding av uklare følelser man ikke klarer å sortere ut og kjenne på - og det viser seg som angst. Alle mine søsken er slik som mamma og pappa, (passiv-) aggressive, følelseskalde og tøffe. Så jeg har egentlig vært "dømt" til å bli sånn jeg og, på grunn arv, gener og miljø. Men jeg har klart å snu det!

Og det klarer du og, hvis du jobber med den rette psykologen og sinnet ditt forstår hva som skal til. Du sitter ikke fast noe sted i livet. Du kan reise deg og endre deg selv, og få til det du ønsker! 

Når det er sagt så er det mange som er sjenerte som finner seg en kone. Kvinner liker ikke bare de utadvendte typene, men du bør lære deg å kjenne på dine egne følelser og ikke være redd for (få angst for) å dele dem med Kvinnen. Med stor K.

Du må gi noe for å få noe, det må du, og det er en læringssak, alle har sitt utgangspunkt i livet og ditt utgangspunkt er angst. Men som sagt tidligere så sitter du ikke fast, det er fullt mulig å endre det som er arvet, psyken er formbar i aller høyeste grad.

Når du er klar over hva problemet er (angst) og du er klar over hva du VIL (finne en partner og stifte familie) er det bare å starte jobbinga  

Anonymkode: 8c4ef...7b8

Det kjipe er at kreft er veldig vanlig i min familie. Mistet flere nære som ikke har blitt gamle, deriblant pappa. Men jeg tenker at jeg er ung nå, og at forhåpentligvis har teknologien kommet mye lengre hvis dette en gang inntreffer. Tenker ikke så ofte over dette, skal sies.

Så flott at du har klart deg bra, til tross for dårlige utgangspunkt. Du er nok sterk

Takk for at du har troa på meg.

Anonymkode: 64cc3...da6

[AnonymBruker]

Jeg er dame da, men jeg føler virkelig at jeg har arvet det verste fra begge sider, både fysisk og psykisk. Er blitt en bitter jævel, mildt sagt. 30 år, null mann, null barn, null hus og listen fortsetter. Man kan arve mye dritt. Min venninne sier ofte til meg at siden ejg ikke vil bli som foreldrene mine, så må jeg være det bevisst og jobbe for å gå en annen vei. Men den derre arven og genetikken kan man jo ikke gjøre stort med... I feel you. 

Anonymkode: ce446...bb0

[AnonymBruker]

Du har nok bestemt deg for at du har arvet det verste fra begge sider. Og så tror jeg at dette er blitt forsterket ved at du ikke lenger har en far, som kunne vært et viktig forbilde. Det ser ut til at veldig mange unge menn er avhengige av denne sterke farsfiguren. Jeg vokste opp uten far selv, og det er leit, men ikke noe å gjøre ved. Søk deg til menn du føler kan lære deg noe. La en mentor ta den rollen din far skulle hatt.

Personlighet er bare 50% gitt - det gjelder alle mennesker. Du har et utgangspunkt, og du vil nok aldri bli 100% utadvendt, men det trenger du heller ikke (og det er heller ikke noen styrke). Introversjon er assosiert med mange positive ting, som evne til å fordype seg. Mange introverte er dyktige rent akademiske, og mange gjør det veldig bra profesjonelt. De har bl.a. evne til å la folk være selvdrevne og delegerer godt og er, stikk motsatt av hva folk antar, bedre ledere.

Det er forskjell på å trives i eget selskap og det å være ukomfortabel rundt andre. Dersom din isolasjon er et valg som resultat av at du ikke liker det motsatte, så handler det ikke om introversjon, men at du er sosialt lite trent. Noen ganger kan disse tingene gå hånd i hånd. Introvert er ikke det samme som sjenert eller 'awkward', men mennesker som liker å være alene vil naturlig nok være mindre trent sosialt, i hvert fall mens de er unge. Er man uvant med å være sosial vil sosialt samvær være mer anstrengende, ettersom situasjonen oppleves som uvant. Er man vant med å være rundt mennesker, alle slags mennesker, også fremmede, er man mer avslappet og situasjonen er mindre utslitende. Jeg kjenner godt på dette selv ettersom jeg er introvert, men også har sett at det blir en sirkel der jeg blir sliten av å være sosial fordi det koster meg mer. De siste årene har jeg bevisst presset meg selv til å gjøre ting utenfor komfortsonen - gå på dates, delta på ting jeg ikke vil der og da, og bedringen er merkbar. 

Sett deg noen mål. Hva har du gjort av tiltak mot angst og depresjon? Mild til moderat depresjon kan angripes ved livsstilsendringer. Noen former for dypere depresjon sitter der genetisk, og da må man finne en måte å leve med det. Min svoger er slik at han iblant faller inn i depressive perioder. Han er likevel blitt bevisst på dette, vet når det kommer, og jobber godt for å gjøre livet sitt best mulig når det er bra. Han er dyktig og velfungerende i jobb og sosialt, til tross for disse kortere periodene.

Anonymkode: f7b00...58c