manipulativ mor

[AneKS]

Jeg har aldri følt meg god nokk for min mor. For eksempel 5ere på skolen var ok, 6er var bra. Hun sa aldri at jeg ikke var god nokk, men heller at jeg ikke prøvde hardt nokk, fordi jeg hadde potensialet til å gjøre bedre, derfor var det ikke godt nokk.

når hun har en dårlig dag er det tydelig. Jeg kan se det i blikket hennes å vet hva som kommer. Jeg får kjeft, om jeg ikke legger meg langflat blir det hyling og kjefting. Om jeg leggwe meg langflat leter hun etter noe nytt til det ender i krangel. Når krangelen begynner å bli hetet begynner oppramsingen av alt det gale jeg har gjort tidligere og negative ting om meg.

i det jeg sier noe som "nå går du for langt, jeg blit lei meg", får angstanfall eller noen andre backer meg hoppet hun over i offerollen. "Uansett hva jeg sier er det galt""jeg er bare en veldig dårlig mor!" Så begynner hun å grine. 

hun vrir også om på ting og påstår at hun aldri har sagt å gjort ting, som jeg nekter å tro at hun ikke husker. Det kan være så færsk tom for 5 minutter siden. Er det noen som skjenner seg igjen i dette?

jeg har veldig mye sinne mot min mor, jeg er lei meg og såret. Men jeg er 21 år og ser på dette som min siste sjangs å fikse forholdet vårt slik jeg slipper å tenke tilbake på dette som voksen. Men jeg hvet ikke hvordan? De gangene jeg har prøvd å ta det opp kommer offerrollen med en gang... 

Endret 15. juli 2017 av AneKS

[bruker54321]

Jeg hadde holdt kontakten til et minimum, men om du ønsker å ha mer kontakt med henne enn det så kan du prøve på "Om du skal være sånn så går jeg" når det går for langt. 

 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Jeg forsøkte frem til jeg var rundt 40 år. Da ga jeg opp og brøt kontakt. Har ikke hatt det så bra før, som etter det  

Men det kan være lurt å gjøre slike ting samarbeid med en psykolog. Jeg endre opp med å bli mer sint på min andre forelder, som bare stod og så på at dette skjedde.

Man vil gjerne ha et ok forhold til sine foreldre, og gjerne skvære opp. Men man kan jo ikke sette sitt eget liv helt til side heller. Det var først etter jeg tok helt avstand at jeg klarte å ta egne valg. Mulig jeg tar kontakt igjen siden, mulig de lærer noe av dette, men jeg er jammen ikke sikker. Men en ting er jeg sikker på, og det er at det å ha et "godt forhold" til foreldrene, er ikke verdt så mye som det å ha det godt selv og ha et bra liv  

Du er ung. Hva med om du bryter helt kontakt i et år eller to, så får hun bruke tiden på å se om hun vil endre seg? Da er du kun 23 når dere evt får til et bra forhold?

Vet det er skummelt, men det er som regel det eneste som fungerer, og mange venter altfor lenge før de tør.

Anonymkode: 6d56c...3c5

[AnonymBruker]

"jeg har veldig mye sinne mot min mor, jeg er lei meg og såret. Men jeg er 21 år og ser på dette som min siste sjangs å fikse forholdet vårt slik jeg slipper å tenke tilbake på dette som voksen"

Vet du hva? Dette er ikke noe du kan fikse. Det er heller ikke din "jobb" å fikse dette. Du har vokst opp med svikt i omsorgen. Når en omsorgsperson er såpass ustabil, gir barnet skylda, unnlater å gi utviklingsstøtte og mest sannynlig påfører barnet psykiske utfordringer (da sikter jeg til at du sier du får angstanfall) så er det svikt i omsorgen. Det er mange svikter og det er faktisk psykisk mishandling. Og det er verken din feil eller noe du skal rydde opp i. Dette ligger på den voksne - dvs. din mor.

Det er kanskje tøft å høre at du ikke kan fikse forholdet, men jeg tror ikke du kan det uten å lide betydelig overlast mens du forsøker og mest sannsylig vil det ikke bli bedre. Fordi det er din mor som skal gjøre dette. Du må kanskje bestemme deg om du vil ha kontakt med din mor og eventuelt hvor mye kontakt? DU bestemmer.

Vil ønske deg lykke til videre. Håper du klarer å fri deg fra din mor og får et godt liv

 

Anonymkode: 3c5aa...6e8

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"jeg har veldig mye sinne mot min mor, jeg er lei meg og såret. Men jeg er 21 år og ser på dette som min siste sjangs å fikse forholdet vårt slik jeg slipper å tenke tilbake på dette som voksen"

Vet du hva? Dette er ikke noe du kan fikse. Det er heller ikke din "jobb" å fikse dette. Du har vokst opp med svikt i omsorgen. Når en omsorgsperson er såpass ustabil, gir barnet skylda, unnlater å gi utviklingsstøtte og mest sannynlig påfører barnet psykiske utfordringer (da sikter jeg til at du sier du får angstanfall) så er det svikt i omsorgen. Det er mange svikter og det er faktisk psykisk mishandling. Og det er verken din feil eller noe du skal rydde opp i. Dette ligger på den voksne - dvs. din mor.

Det er kanskje tøft å høre at du ikke kan fikse forholdet, men jeg tror ikke du kan det uten å lide betydelig overlast mens du forsøker og mest sannsylig vil det ikke bli bedre. Fordi det er din mor som skal gjøre dette. Du må kanskje bestemme deg om du vil ha kontakt med din mor og eventuelt hvor mye kontakt? DU bestemmer.

Vil ønske deg lykke til videre. Håper du klarer å fri deg fra din mor og får et godt liv

 

Anonymkode: 3c5aa...6e8

Men det er jo sånn det føles da? Når man vokser opp med svikt i omsorgen så blir man gjort til den voksne, det ligger helt automatisk i en at den eneste som kan fikse slike ting er en selv. Det går heller ikke bare an å si til et barn som er vokst opp med omsorgssvikt at det er sånn, for han eller hun har ingen referanser å sammenligne med, og klarer ikke automatisk innta en rolle som barnet. Nettopp derfor er det viktig å ta denne utviklingen sammen med fagkyndige, en psykolog eller noe.

Trådstarter, den jeg siterer har rett. Men det er ikke lett å se sånt når man er vokst opp på den måten. Legg merke til hvordan andre har det, som har en god oppvekst. Det er sånn du skulle hatt det. Tillat deg å sørge for at du ikke hadde det sånn. Tillat foreldrene dine å ha det egentlige ansvaret for deres relasjon.

Snakk med en psykolog eller noen som kan dette. Du kan spørre fastlegen hvordan du går frem. Det finnes også diverse ressurssider og sikkert også støttegrupper for dette. Jeg vet om en side som heter 

https://www.morild.org/

men har ikke lest så mye der. Selv har jeg hatt god nytte av

http://www.webpsykologen.no/

Surf gjerne rundt litt og se om du finner noe som kan hjelpe deg å forstå eller sette ord på tankene og følelsene dine, det å se at andre har opplevd det samme er en ressurs.

Anonymkode: 6d56c...3c5