Langtidseffekt av emosjonell neglekt - jeg må ta grep nå

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med endel emosjonell neglekt. Selv om jeg var trygg og hadde det jeg trengte materielt sett, ble jeg, mine tanker, følelser og bekymringer sjeldent tatt på alvor da jeg var barn. Mine svakheter kunne også bli brukt til å gjøre narr av meg og å henge meg ut. Dette var mine eldre (voksne) søsken som sto for. Mine foreldre tok meg imidlertid ikke i forsvar, fordi det var lettere å la være. På tross av dette har jeg hatt et godt forhold til familien min opp i voksenlivet. Jeg har alltid slitt med selvbilde og selvhevdelse, men har sett på dette som en svakhet iboende i meg. Det har tatt lang tid å se sammenhengen.

Nå er jeg i starten av 30-årene, og ønsker egne barn. Såklart har jeg derfor over de siste årene satt meg inn i hvordan et barn bør behandles og oppdras for å ha det så godt som mulig. Samtidig med dette ser jeg de tydelige feilene jeg ble utsatt for. Jeg ble verken sett, bekreftet eller fikk noe sær omtanke når jeg hadde det vanskelig. Jeg var også et følsomt og samvittighetsfullt barn, og ble somregel avfeid med at jeg "overreagerte" i situasjoner som gikk innpå meg. 

Jeg har utviklet et voldsomt sinne og sorg over at jeg tydeligvis ikke var verdt å anstrenge seg for som barn. Jeg ser klart at jeg kunne gjort så mye mer utav meg hvis jeg hadde blitt utstyrt med litt mer selvtillit og egenverd. Disse følelsen har jeg bært på noen år nå, og de river meg i stykker innvending. De ødelegger også forholdet til familien min, da jeg distanserer meg mer og mer. Jeg har tatt det opp med min mor, i et desperat forsøk på å gjøre det bedre. Det førte bare til at hun går rundt og ødelegges av dårlig samvittighet for noe som aldri kan rettes opp, og jeg føler meg bare enda verre. 

Merker jeg sliter med å ha en normal hverdag pga. disse tankene. Jeg hater meg selv, og har vanskelig for å ha fokus der det burde være. Jeg har vært dypt deprimert tidligere og kommet meg ut av det, men dette her røyner på en annen måte.

Beklager for et langt og sutrete innlegg. Ønsket å skape kontekst for å forhåpentligvis få konkrete tips. Det jeg lurte på var om noen har noe god litteratur å anbefale for en sånn type "mindtrap"? Jeg vil jobbe med meg selv, for jeg kjenner bitterheten komme snikende, men jeg har ikke tid til sånt kvasi-feel better-bullshit. Det kan gjerne være faglitteratur hvis det er relevant, eller en podcast, eller noe annet. Bare det tar opp den konkrete problematikken. 

Takk på forhånd. ☺

Anonymkode: 9885c...17b

[AnonymBruker]

Jeg tar denne som AB, siden temaet er noe følsomt for meg. 

Jeg vokste opp med en mor som ga uttrykk for at jeg var en skuffelse. Jeg fikk stadige sure blikk, himling med øynene og kommentarer på at jeg var "feil". Feil i min oppførsel og personlighet. 

Jeg var et aktivt, kreativt, nysgjerrig og tøft barn. Lekte helst med gutta, og hadde mye fantasi. Alt var "feil". Jeg skulle heller ha vært roligere og mer jentete, som min søster. Min mors hjertebarn! At jeg var penere og mer atletisk og mer skoleflink enn min søster var visst også feil. Nesten som at det var et svik mot henne og min søster. Det "feile og vanskelige barnet" hadde det visst urettferdig lett i livet. 

Å vokse opp med å ikke bli anerkjent,  og å stadig få tilbakemelding om at det man er er feil, det gjør noe med deg som menneske. Jeg hadde alltid mange venner, samt en far som satte pris på sin tøffe datter, men min mor satte tonen hjemme, og min far var noe feig. For husfredens skyld forsvarte han meg ikke ovenfor min mor. 

Jeg vokste dermed opp som tøff utvendig, men med en indre usikkerhet. Jeg følte at jeg var feil, og ikke bra nok. 

Dette gjorde meg til det perfekte offeret da jeg tidlig i livet kom i forhold med en narsissist. Det var lett for ham å legge skylden på alt over på meg, og få meg til å tro det, for jeg hadde denne indre usikkerheten. 

Jeg vil likevel si at jeg har klart meg bra i livet, etterhvert. 

Det jeg gjorde var først å gjøre et opprør mot min mor. Istedenfor å trå varsomt, og forsøke å leve opp til hennes forventninger (noe jeg så tydelig aldri gjorde uansett ), så blåste jeg i hva min mor synes, og gjorde det helt klart for henne at hennes meninger var null verdt for meg. Jeg oppførte meg en stund slik at hun omsider fikk noe reelt å kritisere meg for, og fryste av det når hun tok det opp. Jeg avskrev rett og slett hennes følelser og syn på ting, slik hun hadde avskrevet mine i alle år. Forventet hun noe gjorde jeg det stikk motsatte. 

Fra å være et liksomt vanskelig barn ble jeg vanskelig på ordentlig. 

Slik hadde vi en slags stillingskrig noen år, men så ble jeg mer voksen, og jeg tok den vanskelige samtalen om hvordan jeg hadde opplevd oppveksten, og hva det hadde gjort med min selvfølelse. Heldigvis vedkjente hun seg det, og jeg fikk også en slags forklaring. Hun bar selv på mye usikkerhet, og det hadde vært vanskelig og skremmende for henne med et så frempå og tøft barn, som tilsynelatende var uten frykt. Hun forsto meg ikke. Jeg var så ulik henne. Min søster derimot kunne hun forstå. De tenker så likt. Jeg hadde føltes fremmed for henne. Hun sa også at hun alltid hadde beundret mitt mot, men samtidig skremte det henne for mye.

Til tross for både opprør og et ganske ok oppgjør har jeg også i fortsettelse måtte jobbe hardt med den indre usikkerheten dette satte i meg som barn, men et par ting har hjulpet meg veldig, og er rådene jeg vil gi til deg;

1. Å bli bitter er etter min formening et valg, og jeg velger HVER DAG at jeg ikke skal forpeste mitt eget liv med bitterhet. Faller tankene mine i de baner så tvinger jeg meg selv til å tenke på alt jeg har som er positivt i livet mitt, og på at mange sliter med langt verre ting. Jeg er heldig, gjentar jeg, til jeg tror på det. 

2. Jeg har stort fokus på hva jeg har og får til, og tillater meg å føle stolthet over det. Alt jeg har klart, til tross for å bli nedgradert av min egen mor gjennom oppveksten, det er min seier. Mine triumfer! Jeg holder den stoltheten høyt. 

3. Jeg er bevisst på at alle har sine utfordringer i livet. Dette var min, med de konsekvenser det fikk (mitt uheldige nedbrytende forhold først og fremst ) , men jeg tenker at jeg ikke har fått mer enn jeg tålte å bære, og er fast bestemt på at det ikke skal få vinne. Jeg er også bevisst på at andre bærer langt verre skjebner, så selvmedlidenhet er bare usselt. Det vil ikke gi meg noe, bare nedgradere den jeg er og vil være. 

Reis deg, rist deg og gå på! Fortiden kan man ikke gjøre noe med, men fremtiden bestemmer du! Å la fortiden undergrave din fremtid gjør bare deg vondt. Du er den som taper på det om du henger fast i den, så bestem deg for at du vil og kan reise deg og gå videre. 

Lykke til! 

 

 

Anonymkode: e3a24...ec2

[AnonymBruker]

http://www.goodtherapy.org/blog/how-to-recognize-overcome-childhood-emotional-neglect-0218165

Anonymkode: 18db7...c44

[AnonymBruker]

På 13.7.2017 den 8.12, AnonymBruker skrev:

Det jeg lurte på var om noen har noe god litteratur å anbefale for en sånn type "mindtrap"?

Anonymkode: 9885c...17b

Ja! Ramlet over denne helt tilfeldig, men du verden så mye innsikt jeg har fått i egen psyke og konsekvensene av emosjonell omsorgssvikt: http://www.drjonicewebb.com/the-book/ 

Masse lykke til, så bra du har bestemt deg for å endelig gi deg selv det livet du har fortjent hele tiden  

Anonymkode: d7cbf...ff5

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja! Ramlet over denne helt tilfeldig, men du verden så mye innsikt jeg har fått i egen psyke og konsekvensene av emosjonell omsorgssvikt: http://www.drjonicewebb.com/the-book/ 

Masse lykke til, så bra du har bestemt deg for å endelig gi deg selv det livet du har fortjent hele tiden  

Anonymkode: d7cbf...ff5

Vet du om denne boken finnes på norsk?

Anonymkode: f23bb...218

[AnonymBruker]

Jeg googlet dette, og fikk opp denne tråden. Fremfor å starte en ny tråd fortsetter jeg på denne. Håper det er ok for KG-politiet 

Er 45, kvinne, og føler meg som en ekstrovert innadvent person. Jeg føler meg misforstått i verden. Jeg sliter. Jeg har endelig oppsøkt hjelp til å sortere ut tankene. Emosjonell neglekt ble meg nå fortalt, og jeg tok bare et søk og fikk opp denne https://psykologisk.no/2018/05/en-overveldende-forlatthetsfolelse/ og kjenner meg igjen i alt. 💔 Hvorfor har jeg gått i så mange år, og kjent på dette og ikke tenkt at jeg kan gjøre noe med det?  

Har bestilt boken "running on empty". 

Noen flere som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: 460be...399

[Safiye]

Tråden er ryddet for brukerdebatt

-Safiye, mod

[AnonymBruker]

Snakk åpent med lege og bli henvist til psykisk behandling,det har hjulpet meg ❤️

Anonymkode: 1572a...4d8