Jeg blir så sint på mamma - uten grunn.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive dette siden jeg føler dette er så vanskelig å forklare. Jeg er i midten av 20-årene, og hver gang jeg møter mamma, så blir jeg bare så utrolig sint på henne, uten at hun har gjort så mye for å fortjene det. Jeg kan kjenne at det bobler inni meg, og når hun spør meg om ting klarer jeg ikke å gi henne mer enn enstavelsesord tilbake i en passiv-aggressiv eller sur tone. Jeg vil ikke være slik, men jeg klarer ikke å kontollere det.

Hun gjør noen småting som jeg ikke liker, men det meste av dette ligger på meg. Jeg er ikke en touchy-feely person, men mamma liker godt å klemme og å ta på meg, noe som jeg synes går lenger enn hva jeg er komfortabel med. I tillegg har hun en tendens til å glemme at hun har spurt meg om noe, for så å spørre meg det samme igjen dagen etterpå. Igjen, jeg vet at dette er småting, og trolig ikke det som er roten til sinnet mitt mot henne.

Jeg vil virkelig ikke være slik, men jeg klarer ikke å kontrollere det. Foreldrene mine skilte seg da jeg gikk på barneskolen. Jeg tror ikke at jeg holder mamma "skyldig" for at foreldrene mine skilte seg, men jeg synes bare at hun taklet alt sammen ufattelig dårlig, på en måte. Foreldrene mine skilte seg fordi pappa fant seg en ny en, og dette fortalte mamma tiil meg - som bare var en liten jente. Jeg følte at hun fortalte meg for mye og "malte" pappa i et dårlig lyst, og det var ikke passende for alderen min. Pappa var ikke akkurat en engel, det vet jeg, men det er noen ting jeg synes foreldre skal holde barna sine utenfor.

I årene som fulgte "taklet" mamma skilsmissen ved å alltid skulle sammenligne seg selv med pappa, stille spørsmål om pappa "hadde en sånn" eller "gjorde sånn". Jeg bare følte alltid at hun satte oss ungene litt opp mot pappa på en måte. Pappa hadde mye mer penger enn mamma, så så klart hadde hun ikke en sjans mot pappa på pengefronten/bilfronten/leilighetsfronten, men jeg brydde meg jo ikke om det - så klart skjønte jeg at mamma ikke kunne gi meg det pappa kunne, men det gjorde ikke mamma til noe dårligere i mitt hode. Det var de stadige kommentarene om pappa jeg bare ikke taklet.

I tillegg ville mamma ha pappa tilbake. Selv om hun fortjener så mye bedre enn det etter hva pappa gjorde mot henne, så ville hun ha han tilbake. Jeg ville bare at hun skulle gå videre - å komme seg forbi skilsmissen - men selv om det har gått mange år nå så føler jeg ikke at hun har det. Hver gang hun spør meg noe om pappa bare kjenner jeg at det gjør vondt, at jeg bare... det kjennes bare ikke greit, nesten som om jeg er liten jente igjen. Mamma var ikke alkoholiker, men gjerne i grenseland, og hun satt ofte i stuen og drakk mengder av vin. Jeg likte ikke mamma når hun drakk, hun ble annerledes (som de fleste blir), men jeg var liten og det var bare ikke komfortabelt.

Jeg var ikke en utargerende tenåring. Jeg drakk ikke, festet ikke, kom aldri i noe trøbbel. Jeg var mer alene, og brukte som regel helgene mine hjemme foran TVen. Jeg føler ikke at jeg noen gang var en liten "tenåringsjævel" som gikk gjennom den perioden hvor mange ikke liker foreldrene sine.

Jeg vet at på mange måter er det pappa som er skyld i skilsmissen og all den smerten mamma gikk gjennom, og jeg vet at jeg burde være stolt av henne, og jeg er jo det, men jeg klarer bare ikke å komme meg over denne iboende sintheten jeg har mot mamma. Med pappa kan jeg ha normale samtaler, selv om jeg av og til kjenner litt smerte der også. Mot andre mennesker er jeg helt normal. Det er mot mamma jeg ikke klarer å kontrollere det. Ja, pappa forlot henne, men det var hun som la så mye av tyngden over på barn som ikke var gamle nok til å bære det, og som ikke kommer seg videre.

Jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre, det er slitsomt å alltid være sint på mamma, og det er jo ikke det jeg vil. Det bare går sånn. Jeg har prøvd å tvinge meg selv til å skjerpe meg, men det går ikke. Er det noen her som har vært i en lignende situasjon, eller som vet hva jeg kan gjøre?

Anonymkode: 1c426...67c

[AnonymBruker]

Enda et problem her er at jeg får så dårlig samvittighet dersom jeg har det bra eller regelrett koser meg når jeg besøker pappa. Dårlig samvittighet over at mamma ikke er der med oss, og dårlig samvittighet over at jeg ikke klarer å få til det samme hos henne.

Anonymkode: 1c426...67c

[Sillyline]

For det første: jo, du har grunn til å være sint på henne. Du har tydeligvis ikke fått bearbeidet alle følelsene dine, og det må du gjøre. Skriv det gjerne ned i et brev eller noe, tenk i alle fall godt og lenge på hva du vil si, og ta en lang prat med henne.

Du har også helt rett i at hun taklet skilsmissen på helt feil måte. Man skal aldri sette barna opp mot en forelder, og blande dem inn i voksensaker de ikke får gjort noe med. Det er ikke greit i det hele tatt. Og det kan du fint fortelle henne at du er sint for.

[Blodets rett]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre, det er slitsomt å alltid være sint på mamma, og det er jo ikke det jeg vil. Det bare går sånn. Jeg har prøvd å tvinge meg selv til å skjerpe meg, men det går ikke. Er det noen her som har vært i en lignende situasjon, eller som vet hva jeg kan gjøre?

Anonymkode: 1c426...67c

Det er selvfølgelig oppveksten din, og hvordan hun oppførte seg da, som er det underliggende opphavet til ditt sinne mot din mor, ikke hva hun gjør der og da. Det hun gjør der og da fungerer bare som en utløser for sinnet som egentlig dreier seg om oppveksten din. 

Du trenger antagelig profesjonell hjelp for å løse og bearbeide dette skikkelig. Ta kontakt med psykiatrien. 

Endret 13. juli 2017 av Blodets rett

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik som deg. Har en mor som alltid skal syntes synd på seg selv og prioriterer kun sine egne problemer. Kan boble helt over inne i hodet mitt bare av å høre hun snakke noen ganger. 

Anonymkode: dd2d4...83b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt lik som deg. Har en mor som alltid skal syntes synd på seg selv og prioriterer kun sine egne problemer. Kan boble helt over inne i hodet mitt bare av å høre hun snakke noen ganger. 

Anonymkode: dd2d4...83b

Samme her. Man prøver å være hyggelig og leke normal familie, men egentlig er man så lei og forbannet at man nesten kaster opp. 

Anonymkode: 3a846...151

[AnonymBruker]

Thouchy-feely...?

Anonymkode: aecd5...590

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen her!  
Det er et godt tegn når du selv skriver "jeg vil egentlig ikke ha det sånn!". For det viser at du er glad i moren din, og at du vil at dere skal ha det fint sammen. Problemet ditt virker å være noen ubehandlede følelser. Det kan hende at det er fra skilsmissen, men det kan også hende at det ikke er det. Kanskje det er flere ting samtidig? Vi er komplekse vesener, så vi må prøve å ikke være skråsikre og "jump to conclusions".

Skriv gjerne ned all irritasjonen din i et brev. Prøv å "tøm deg" for irritasjon og vonde følelser, og brenn brevet i etterkant. Dette er bare starten. Hvis du opplever at dette er et såpass alvorlig problem at du ikke lenger klarer å være i samme rom som moren din vil jeg anbefale deg å ta kontakt med en fastlege som eventuelt kan hjelpe deg videre mot en psykolog. Vær forberedt på lang ventetid i det offentlige. Hvis du har råd, gå til privat psykolog. Da kan du få hjelp veldig raskt. Det viktigste blir egentlig at du tør å gå ned i de vonde følelsene dine!

Da jeg slet mest med mamma prøvde jeg å lære meg å sette ting litt i perspektiv. Selv om jeg ble dritirritert på at hun vasket som en gal (tilnærmet manisk på vaskingen) og ryddet vekk absolutt alle tingene mine (typ hvis jeg leste i en bok og tok en pause for å scrolle på mobilen gikk hun å satte boken i bokhylla ) prøvde jeg å tenke "hva tenker mamma nå? Hva er grunnen til at hun rydder? Kan det være fordi hun vil ha det fint og rent når vi tilbringer tid sammen? Kan det være at hun har det kaotisk i hodet og prøver å gjenvinne kontroll på utsiden?") Det var ikke nødvendigvis unnskyldninger for oppførelsene hennes, men gjerne forklaringer. Når jeg begynte å forstå mamma, så begynte jeg også å tolerere oppførselen hennes bedre. Ikke helt, men bedre. Da begynte vi å slippe de altfor vonde, akutte og utagerende kranglene som slet fryktelig på forholdet vårt.

Jeg sier ikke at du må tolerere alt moren din gjør. Men prøv å start med forståelse. Du må forstå hvorfor du reagerer som du gjør. Det er tydelig at det ligger noe baki her som skurrer for deg.

Skjer reaksjonene dine umiddelbart når du er med moren din, eller kommer de etter hvert - etter å ha tilbrakt flere timer/dager med henne? Jeg kan bli så jæææævlig irritert på mamma hvis vi er på ferie på hytta for eksempel, selv om forholdet vårt er bedre nå altså  

 

PS: Ikke få dårlig samvittighet når du koser deg med faren din. Prøv heller å sett et "mål" om at sånn vil du en dag ha det med moren din også   Innlegget ditt viser jo at du er glad i henne, så jeg tror at med litt arbeid (både fra din og kanskje moren din sin etter hvert?) kan dere få det riktig så fint sammen. Jeg har selv tatt en lang pause fra begge foreldrene mine pga skilsmisse og en tøff periode i oppveksten. En gang sa jeg til pappa "ikke ta kontakt, jeg må ha litt tid for meg selv. Jeg er så skuffet over deg, og jeg trenger tid på å komme meg". Jeg var redd for at forholdet vårt var ødelagt for alltid, og at jeg kom til å "miste" ham. Nå har vi et flott forhold, og jeg er kjempeglad og stolt av han. Jeg er ikke kommet helt dit med mamma enda, men jeg jobber med meg selv hver eneste ferie(når vi ferierer sammen) og jeg prøver å være både rausere og flinkere med henne resten av året. Det tar tid. Men det blir bra etter hvert!

Lykke til <3

Anonymkode: d6d53...d37

[AnonymBruker]

Kansje du har ditt tenåringstrass nå? Kansje du utsatte det litt. Det virker som moren din ikke har støttet deg å så stor grad hun skulle gjort, iom at hun la sine følelser over på deg ved å ødelegge din tilknytning til din far. 

Om du forteller henne dette, blir hun lei seg, tar offerrolle, eller stiller hun opp og sier "forstår at du ble lei deg da.." Det er sistnevnte som er det ansvarlige å gjøre, men det er ikke alle som greier å være så sterke. Da må man være bevisst på hva slags ansvar man har som forelder. 

Det er ikke lett dette. Jeg var også mye bitter og sint på min mor for at hun var så dårlig forelder. Men det er denne personen som er din mamma, og som elsker deg. Kansje hun prøver å vise det ved å gi deg klemmer. Det er lettere det, enn å møte deg i konversasjon. Og kansje vil du ikke snakke. Håper virkelig at det løser seg

Anonymkode: 47d46...368

[AnonymBruker]

Grow up. Du oppførsel deg som en pubertal jentunge. Alle er vi mennesker med feil og mangler å man får ikke endret fordiden. Det du derimot gjør er å forsurer fremtiden. Hva er vitsen med det liksom. Liker du å behandle folk sånn?

Anonymkode: d8f87...1c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.7.2017 den 13.57):

Grow up. Du oppførsel deg som en pubertal jentunge. Alle er vi mennesker med feil og mangler å man får ikke endret fordiden. Det du derimot gjør er å forsurer fremtiden. Hva er vitsen med det liksom. Liker du å behandle folk sånn?

Anonymkode: d8f87...1c5

Ser dette er et gammelt innlegg, men svarer likevel. Dette kan gjelde mange. 
hun skriver jo at hun ikke vil være slik, og ha det slik. Men det med mor datter forhold kan være vanskelig. Det er mye såre følelser og en lang historikk. 

Anonymkode: 04ad9...19c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ser dette er et gammelt innlegg, men svarer likevel. Dette kan gjelde mange. 
hun skriver jo at hun ikke vil være slik, og ha det slik. Men det med mor datter forhold kan være vanskelig. Det er mye såre følelser og en lang historikk. 

Anonymkode: 04ad9...19c

Mor/datter er vel et av de mest kompliserte forholdene. 
 

jeg sliter selv ekstremt mye med forholdet mitt til mamma, og vet hvor komplisert det kan være. Man VIL ha det bra sammen, men det går ikke, for det er så mye som ligger bak. 

Anonymkode: d6d53...d37

[AnonymBruker]

HAHAHAHAHA når jeg nå ser på AB-koden min ser jeg jo at jeg har svart i denne tråden i 2017 🤣 Ikke rart jeg kjente meg sånn igjen i innlegget mitt 🤣 

Jeg går i terapi nå for å bedre forholdet mitt til mamma. Jeg kan ikke endre henne, men jeg kan forstå både meg selv og henne bedre. 
 

Anonymkode: d6d53...d37

[eeqaz]

Det er ko de nærmeste som får driten, kanskje du godtar for mye av andre og projiserer det videre på den du føler deg tryggest med.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Bare at hun puster eller går over gulvet kan irritere meg grenseløst. Det er jo lite konstruktivt for oss begge. Jeg har prøvd å snakke med henne, men det er dødfødt. Hun hører ikke, hun forstår ikke, hun blir lei seg når jeg prøver å sette grenser. Hun forstår faktisk ikke, hun greier ikke å se seg selv utenfra.

Vi har samme bakgrunn. Pappa stakk fra henne, og hun ble alene da hun var yngre enn jeg er nå. Hun har vært alene siden, for hun skulle ikke påtvinge oss ungene en ny partner. Hun er god til det, å «ofre» seg for oss ungene. Søsknene mine har rømt herfra og bosatt seg langt unna. Jeg er eldst, og kunne ikke forlate henne. Hun brukte meg som samtalepartner, jeg bar hennes samvittighet som ungdom, og jeg ga opp mine drømmer for å tekkes henne. Jeg tok samme utdannelse som henne for å tekkes henne. Å studere i utlandet eller på universitetet i hovedstaden var planen, men den ble skrotet til fordel for den nærmeste høyskolen. Takken er jo at jeg bor nærmest, så nå når hun kommer i pleietrengende alder er det jeg som må ta det. 

Anonymkode: 2726f...019

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg kjenner meg veldig igjen. Bare at hun puster eller går over gulvet kan irritere meg grenseløst. Det er jo lite konstruktivt for oss begge. Jeg har prøvd å snakke med henne, men det er dødfødt. Hun hører ikke, hun forstår ikke, hun blir lei seg når jeg prøver å sette grenser. Hun forstår faktisk ikke, hun greier ikke å se seg selv utenfra.

Vi har samme bakgrunn. Pappa stakk fra henne, og hun ble alene da hun var yngre enn jeg er nå. Hun har vært alene siden, for hun skulle ikke påtvinge oss ungene en ny partner. Hun er god til det, å «ofre» seg for oss ungene. Søsknene mine har rømt herfra og bosatt seg langt unna. Jeg er eldst, og kunne ikke forlate henne. Hun brukte meg som samtalepartner, jeg bar hennes samvittighet som ungdom, og jeg ga opp mine drømmer for å tekkes henne. Jeg tok samme utdannelse som henne for å tekkes henne. Å studere i utlandet eller på universitetet i hovedstaden var planen, men den ble skrotet til fordel for den nærmeste høyskolen. Takken er jo at jeg bor nærmest, så nå når hun kommer i pleietrengende alder er det jeg som må ta det. 

Anonymkode: 2726f...019

Du må ingenting. Du har bestemt deg for at slik er det. Du kunne gjort som søsknene dine og flyttet langt vekk. Flytt mens du enda kan og gjør det du vil gjøre. Ta den utdannelsen du ønsker og jobb med det du vil. Når moren din er død, vil det da føles godt inni deg at du tok utdannelse lik henne kun for å glede henne? Nei. Du må leve livet ditt for deg selv, ikke andre. Jeg har litt samme utgangspunkt som mange av dere som skriver her. Sorry men du kan ikke skylde på moren din for at du ikke kan flytte og ikke kan jobbe med det du vil. Ja hun var kanskje ikke den beste moren når du var liten men du kan ikke klandre henne for retningene livet ditt tar nå når du er voksen. Ta ansvar for ditt eget liv 

Anonymkode: c5aa7...ed8