Ofte sint på mamma!

[AnonymBruker]

Nå er jeg en kvinne i 20 åra. Sinnet har bygget seg over tid. Jeg føler mindre og mindre behov for kontakt. Jeg vet ikke hvorfor jeg bærer på dette. Hun har ALTID møtt ting med skepsis der mange har vært helt avslappet. Hun bor i bygda hun voks opp, om det betyr noe. Vi skulle flytte til en by to ganger da jeg var barn men hun trakk seg begge gangene. Jeg mistrivdes her så jeg gledet meg. Men hun valgte nok en gang det kjedelige. 

Barndommen min har vært trygg, men hun ville ikke høre da jeg sa at jeg var redd for å være hjemme alene fordi den daværende kjæresten hennes kunne være sint og slo broren min. 

Jeg vet ikke om hennes meninger om ting kanskje sitter litt i underbevisstheten min. For jeg har aldri turt å drømme stort. Hun er ALTID så "det skal mye til å klare det". "det er dette de fleste skal".  Men hun var kjempe spent og positiv når jeg valgte det jeg valgte. 

Jeg har ei venninne som har hatt et langt og godt forhold med en pakistaner. Jeg var en gang forelsket i en tyrker, og da sa hun at dette bare vil ende med kjærlighetssorg, han vil aldri klare å være trofast. Vel..jeg tenker den dag i dag at en mann vil ikke ha problemer med å bytte ut meg. Er det en annen kvinne han blir sammen med så vil han derimot ta godt vare på henne. Slike ting føler jeg sitter som et bånd rundt meg. Fordi jeg er hennes datter, vil livssituasjonen alltid være litt lik. 

Men jeg sliter litt med å stole på hennes råd. Fordi mennene hun har truffet. Har IKKE vært bra. Alt som ikke går bra for andre, kan ikke gå for meg heller. Skulle ønske jeg klarte å være mer positiv til ting. 

I tillegg har hun det med å kontakte klarsynte. Jeg vet ikke om jeg burde gjøre det samme. Det frister noen ganger. Men jeg er redd jeg blir hekta. 

 

Anonymkode: cdabb...df2

[WubWub]

Jeg vet ikke hvor gammel du er men om du er over 20+ år så tenker jeg det er på tide å løsrive seg fra mor. 

Hennes meninger og tanker er ikke noe du trenger ta til deg - du er et selvstendig vesen og du har dine egne tanker. 

Det du bør prioritere er å skape deg en egen identitet , holdninger og meninger som er fraseparert fra hennes. Du lever ditt liv og hun lever sitt liv - så enkelt og greit bør det være. 

Ellers så tenker jeg videre at hun ikke bør legge seg opp i ditt kjærlighetsliv - det er ditt privatliv og du gjør som du føler som. Selv har jeg aldri konsultert mine foreldre om kjærligheten.

Om mor ikke liker de du dater, javel hva så? Tough shit.