Vanskelig forhold til søster.

[AnonymBruker]

Jeg er nå godt voksen, og har en søster som er 14 år eldre enn meg. Vi har forskjellig far.

Min barndom var et mareritt, far misbrukte meg grovt fra jeg var veldig liten. Min mor var klar over det, og ga meg skylden. Så hun bedrev psykisk terror. De slo meg begge to. Og var alkoholikere.

Min søster sin barndom var en mor, som drakk seg full i helgen, og sa stygge ting til henne da. Men min søster var favoritten, og oppførte seg veldig bra. Så hun fikk ikke gjennomgå så mye.

Nå var jo min søster tenåring når jeg ble født, og hun flyttet hjemmefra da jeg var 4 år. Og hun var jo ikke mye hjemme, de årene hun bodde hjemme. Så jeg skjønner jo at hun ikke kunne vite hva jeg opplevde. Som tenåring er man ganske selvsentrert. Men jeg ba henne ved mer enn en anledning, om å få bo hos henne, da jeg hadde det så grusomt hjemme. Hvor jeg gråt og var veldig fortvilet. Men hun sa bare at jeg fikk skjerpe meg, at så ille var det ikke.

Så i dag, sliter jeg med, at hun aldri gjorde noe. Da jeg gråt og var fortvilet, kunne hun spurt hvorfor. Dette var når hun var i 20 årene. Og hun mener i dag, at hun selv ikke hadde en bra barndom, og hadde hatt det bedre hadde hun fått bo et annet sted. Men hvorfor hjalp hun aldri meg, hvorfor var det greit at jeg skulle vokse opp i dette. Og hun var og klar over at de var verre, drakk oftere og mer. Jeg mener ikke at hun skulle latt meg, bo hos henne. Men hun kunne ringt barnevernet, hun kunne ha spurt meg om hvordan jeg virkelig hadde det.

Og i dag, så er hva jeg opplevde, veldig hysj, hysj. Det er noe vi ikke prater om. Første gangen jeg fortalte det, så trakk hun seg unna meg for en stund.

Jeg ønsker å ha et godt forhold til henne, hun er den eneste familien jeg har. Vi bor bare 30 min unna hverandre. Men disse tankene blir bare verre for meg. Vet og, at tar jeg det opp med henne, så vil hun trekke seg helt unna meg. Så det kommer jeg ikke til å gjøre.

Jeg ønsker å gi slipp på tankene, ikke legge noe skyld på henne, kanskje prøve å se det fra hennes synsvinkel. For dette er min historie. Hennes historie er sikkert annerledes.

Så jeg ønsker innspill på hvordan klare å gi slipp på det. Og fint om noen kan se det fra hennes synsvinkel, forsvare henne litt og.

Anonymkode: a837c...f62

[Havbris]

Det første du må forsøke å gjøre, er å se at din søster ikke kan være ansvarlig for at din oppvekst har vært vanskelig - det er det ene og alene dine foreldre som er. Selv om hun er 14 år eldre enn deg kunne hun ikke bli en stedfortreder for dine foreldre. Hun har helt sikkert heller ingen god oppvekst å se tilbake på og kanskje takler dere dette forskjellig.

Jeg tror det ville være bra for deg å oppsøke profesjonell hjelp og håpe på at du etterhvert kan gi slipp på den fortiden som ikke har gjort noen av dere godt.

[AnonymBruker]

49 minutter siden, Havbris skrev:

Det første du må forsøke å gjøre, er å se at din søster ikke kan være ansvarlig for at din oppvekst har vært vanskelig - det er det ene og alene dine foreldre som er. Selv om hun er 14 år eldre enn deg kunne hun ikke bli en stedfortreder for dine foreldre. Hun har helt sikkert heller ingen god oppvekst å se tilbake på og kanskje takler dere dette forskjellig.

Jeg tror det ville være bra for deg å oppsøke profesjonell hjelp og håpe på at du etterhvert kan gi slipp på den fortiden som ikke har gjort noen av dere godt.

Dette. 

Anonymkode: 8a171...4c7

[Havbris]

Du skriver at du sliter med at hun ikke gjorde noe - at hun ikke kontaktet barnevernet osv. Du vet nok helt sikkert at hun ikke kan lastes for det, og du må ikke glemme at hun har sin egen historie. Du har ikke blitt sviktet av din søster - du har blitt sviktet a v dine foreldre, og din mor ga deg skylden for de overgrepene du ble utsatt for av din far. Dette må du skille fra hverandre hvis du skal klare å gi slipp på det jeg oppfatter som bitterhet overfor din søster.

Var det ingen andre som så hvordan det sto til hjemme hos dere? Skole? Helsesøster? Naboer? Annen familie? Familien til venner? Folk kan ha sett dette, men har ikke villet bry seg, desverre.

Jeg får også inntrykk av at du mener du har lidd mer enn henne, og kanskje har din søster oppfattet det. Da blir det vanskelig å snakke om det. Saken er at dere har begge lidd, og det er ikke hensiktsmessig å vurdere hvem som har lidd mest. Din søster har sin historie og hun trenger nok ikke dårlig samvittighet i forhold til deg i tillegg.

[Gjest NotNaomi]

Så bra at du prøver å ikke bli bitter! Du vil forstå. 

Jeg tenker at søsteren din hadde sitt,og har fremdeles etter en vond oppvekst. Selv om din var verre,så satt hun med sine traumer,og å melde til barnevern er ikke alltid lett om en er skadet. For søsteren din er jo også det. Ikke sånn at en ikke fungerer,men i sjelen. Alt dette ble for overveldende for henne,og mulig hun blokkerer framfor å ta inn over seg. 

Uansett var det dine omsorgspersoner som sviktet totalt her. Søsteren din er også offer. Noen fortrenger og lukker alt inne i seg. Du gjør ikke. Det er bra for deg. 

Må bare si at fyfader så mye elendighet noen opplever. Det er nesten ikke til å tro iblant. Kanskje du kan snakke med en psykolog? For å få et bedre perspektiv enn vi her kan gi deg? Tror psykologer kan være fine samtalepartnere. Og de kan kanskje få deg til å forstå bedre enn oss? 

[AnonymBruker]

TS her. Selvfølgelig gir jeg ikke min søster skylden, for hva jeg har opplevd. Jeg er fullstendig klar over, at det er bare mine foreldre som er ansvarlige for dette. Jeg forstår ikke hvor dere engang får det fra.

Jeg skrev og, at jeg ikke mener, at hun skulle latt meg få bo hos henne. Men hun som den voksne, skulle hørt på meg, hørt på min historie. Jeg som var barnet. For når jeg prøvde å prate med henne om det, så var hun i 20 årene.

Siden hun alltid har avist meg, når jeg har prøvd å fortelle hvordan jeg hadde det. Så har ikke jeg sagt et pip om min barndom de siste 10 årene. Jeg har aldri sagt at jeg hadde det verre. Det er hun som klager over sin barndom ofte, da sier jeg ingenting.

Selvfølgelig synes jeg min barndom var verst, jeg ble jevnlig voldtatt som liten, hadde en mor som hatet meg grunnet det, sa at jeg tok mannen hennes. Hun la meg for hat, og jeg hele min barndom bedrev hun psykisk terror. Jeg fikk aldri oppleve kjærlighet som barn. Min søster fikk kjærlighet av min mor, min søster var den perfekt i min mors øyne. Ja, hun drakk seg full i helgene, og kunne da si noen stygge ting til min søster. Men min søster fikk oppleve kjærlighet, hun ble aldri slått, aldri voldtatt. Og selvfølgelig det hun opplevde, var ikke bra, og hun burde ikke ha opplevd det. Og jeg har aldri bagatellisert hennes barndom. For, den var ikke bra for henne.

Nå hjelper det vel heller ikke, at min søster er den som skal hjelpe alle, og synes synd på alle. Og legger ut om alle andre som har opplevd triste ting. Men hun har aldri hjulpet meg, Heller ikke da jeg har spurt. Jeg var i en ganske alvorlig bilulykke for 3 år siden, og jeg ba da om hjelp, da jeg kom hjem fra sykehuset. Men det ville hun ikke.

Så det er vel etter det, at den følelsen har kommet litt sterkere fram.

Og jeg har akkurat startet hos psykolog, og skal få hjelp med alt dette. Skulle bare ønske det var litt lettere å gi slipp på ting. At familie var litt lettere.

Anonymkode: a837c...f62

[AnonymBruker]

Grusomt å høre hvordan barndommen din var, virkelig forferdelig. Ingen skal behøve å oppleve noe slikt.

Det kan være at søsteren din synes det er svært vanskelig å snakke om barndommen deres fordi hun føler skyld fordi hun ikke gjorde noe. Kanskje hun ikke turte? Det kan være mange grunner. 

Så bra at du får hjelp til å sortere tanker og snakke om dette med en psykolog. 

Anonymkode: 40104...889

[Havbris]

Flott at du har startet hos psykolog og jeg håper du får hjelp med alt dette. Det er ikke meningen å bebreide deg for noe som helst, og det aner meg at du har hatt det helt grusomt i oppveksten. Vi som skriver her får jo bare kjennskap til en liten flik av denne historien, og vi skjønner jo at dette er kompliserte greier som det nok er besatt du får profesjonell hjelp med. Det er heller ikke meningen å underkjenne dine opplevelser sammenliknet med det din søster har opplevd, og jeg blir litt usikker på hva du ønsker fra oss på KG?

[AnonymBruker]

Tenåringer og unge mennesker i begynnelsen av 20-årene har i de aller fleste tilfeller null forståelse for hva som skal til for å redde noen ut av et dårlig hjem. Visste hun i det hele tatt at du ble voldtatt osv? Hun var knapt voksen selv og ante ikke hva hun skulle gjøre, samtidig som hun kanskje slet med egne problemer. Det er urimelig og feilplassert å legge noe skyld på søsteren din, hun hadde ikke kapasitet til å hjelpe deg. Det er foreldrene dine som har skylden, og mulig skoleapparatet skulle plukket deg opp om det hjemme påvirket hvordan du var på skolen

Mennesker som jobber med barn og unge fra dårlige hjem har lange utdanninger nettopp for å lære hva de skal gjøre og hvorda håndtere de som sliter med de problemene du hadde og har, du kan ikke forvente at søsteren din skulle forstå dette av seg selv. 

Anonymkode: 84074...af8

[AnonymBruker]

Foreldrene dine sviktet deg, læreren, barnehageansatte , naboene ... alle disse kunne meldt fra.. men ikke gå å tro at søsteren din gjorde det.. 

hvordan tror du det var for henne? 

Hun hadde en jævlig barndom med en dysfunksjonell familie som ble splittet og hun fikk en halvsøster.. hun gjorde det hun kunne: komme seg bort fra helvete..

hva tror du ville hent om. Det var hun som anga sin syyyke far? Hun hadde blitt lagt for hat av din far og din mor.. 

Da du vokste opp hadde hun nok med seg selv, og det hadde hun virkelig !!!

 

Anonymkode: b57bd...7ea

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Foreldrene dine sviktet deg, læreren, barnehageansatte , naboene ... alle disse kunne meldt fra.. men ikke gå å tro at søsteren din gjorde det.. 

hvordan tror du det var for henne? 

Hun hadde en jævlig barndom med en dysfunksjonell familie som ble splittet og hun fikk en halvsøster.. hun gjorde det hun kunne: komme seg bort fra helvete..

hva tror du ville hent om. Det var hun som anga sin syyyke far? Hun hadde blitt lagt for hat av din far og din mor.. 

Da du vokste opp hadde hun nok med seg selv, og det hadde hun virkelig !!!

 

Anonymkode: b57bd...7ea

Du har ikke lest hva jeg skrev. Vi hadde ikke samme far. Hun ble aldri rørt av han. Han kom inn i livet hennes da hun var 13 år, og han behandlet henne veldig bra. Hun var faktisk veldig glad i han. Hun ble aldri slått, og hun opplevde ikke psykisk terror på den måten jeg gjorde.

Hun var ikke klar over at jeg ble voldtatt da jeg var barn. Det vet jeg. Men hun var klar over at de drakk mye oftere, og at mamma behandlet meg verre enn henne.

Vi flyttet ofte da jeg var barn, så jeg vet ikke om lærere, barnehage, naboer osv. var klar over at noe skjedde. Vi hadde ingen kontakt med annen familie, eller venner av mine foreldre heller. De holdt seg helt for seg selv. Min far sluttet å voldta meg da jeg var ca 10 år. Da sluttet han å slå meg og. Da var det bare min mor som fortsatte.

Hva jeg ønsker av dere, vet jeg vel ikke. Få det ut. Få høre at min søster faktisk ikke kan noe for dette, at det er hennes måte og takle det på. Kanskje noen råd, for hvordan jeg skal gi slipp på det. Kanskje andre som har lignende erfaringer.

Anonymkode: a837c...f62