Anstrengt forhold til far

[AnonymBruker]

Min far er veldig ustabil humørmessig. Dessverre ser jeg selv at jeg har arvet noen av de samme egenskapene, dog  noe mer nyansert. (Kan bli irritert om jeg hsr en dårlig dag). Gjennom hele oppveksten styrte hans følelsesliv og oppførsel resten av familien. Han er en utpreget narsissist og evner ikke se sine feil eller mangler. Han kan ta ting til seg til tider og så prøver han å skjerpe seg en kort periode før han er tilbake til start. Han har vært far kun når det passer han. Ofte har jeg følt meg tilsidesatt og nedprioritert. På mange måter at han ikke liker meg. Han sier i alle fall mer negativt om meg enn positivt. Ingenting er godt nok og han har etter sin mening alltid gitt mer enn han har fått. Man kan rett og slett ikke vinne med han. De periodene vi kommer best overens er de periodene hvor jeg har klart å ignorere kommentarer osv. Jeg føler at mye står på meg. Jeg har følt meg veldig mye urettferdig behandlet opp gjennom. Han har kjeftet på meg utallige ganger for ting jeg ikke har gjort, la det gå utover alle at han har en dårlig dag med stygge kommentarer og kjefting og banning. Han antar og sier at jeg har gjort ting som ikke er sant. På kanten til vrangforestillinger. På grunn av stadig følelse av urettferdighet og det å føle at jeg ikke ble sett eller likt førte til mye sinne og smelling med dører i ungdommen. Han truet oss også til å gjøre ting hjemme eller i hagen siden vi hadde fått noe av han. Altså alt han har gjort for meg og for oss har vært mer fordi da kan han få igjen enn et ønske om å genuint hjelpe sine barn fordi man er glad i dem... Jeg skulle ønske jeg ble hørt og respektert og at han kunne se alle mine gode sider. Men han evner ikke å føre en normal samtale uten å spore av negativt. Han snakker stygt om andre og deres utseende og jeg hørte stadig han si hvor feit mamma var i oppveksten. Og hun var ikke feit men litt lubben! Allr som ikke er som han er late og alle som ikke liker samme musikk som han er dumme. Han kan komme med urolige stygge og vonde kommentarer om andre... Han har alltid stresset rundt og kaldt oss late og passive om vi så litt på TV og om tingene mine lå i veien for han kunne han sparke de vekk og det var min egen feil når jeg la de der... alt dette førte til at jeg utviklet angst og depresjon fra tidlig alder av og tenkte på selvmord i barneskolealder daglig. Mobbing på skolen med beskjed fra egen far om at jeg måtte gå litt i meg selv- det var sikkert en grunn til at de mobbet, gjorde ikke saken bedre.

Nå er jeg 30 og fått eget barn. Jeg har prøvd å forsone meg med fortiden og ha et relativt platonisk forhold til han men han gjør det til tider vanskelig. Jeg føler meg ikke velkommen der. Han lager ikke mat eller rer opp senger eller legger til rette noe slik at en skal føle seg litt velkommen og spør jeg pent om en tjeneste fnyser han bare og sier at han har da nok med sitt samtidig som han klager på at vi ikke hjelper han nok med noe. Det er rett og slett ikke hyggelig der. Og jeg prøver å snakke med han men han er bare negativ og frekk så han får det verste ut av meg også fordi han vet å trykke de knappene. Jeg hater meg selv når jeg er der og får bare lyst til å dø fordi han er sånn. Sist bare dro jeg. Jeg har flere ganger vurdert å bryte all kontakt men synes det er vanskelig. Særlig nå med barnebarn. Når han kommer hit får han middag og oppredd seng. Men han tar bare turen Max 1 gang i året fordi "han er så opptatt-skjer noe hver helg..." kanskje like greit. Skulle virkelig ønske at ting var annerledes. Er det noen som har noen gode råd eller samme opplevelse med familie?

 

Anonymkode: e65c8...e2c

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: e65c8...e2c

[AnonymBruker]

Syns du det er greit at både du og dine egne barn blir utsatt for dette? 

Du sier selv du sliter på grunn av din far, med angst og depresjoner. Hvordan er det med det nå? Får du profesjonell hjelp? Jeg ser for meg at din psykiske helse blir verre når du møter din far, noe som igjen går utover barna dine. 

Bor din mor og far sammen? Hvordan er din mor opp i alt dette? 

Du kunne kutta kontakten med din far, og fortsatt å ha kontakt med din mor.

jeg tenker at det din far utsetter deg for, også vil påvirke barna dine. Både fra han og fra deg fordi du aldri får fred fra han

Anonymkode: ee538...18a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Syns du det er greit at både du og dine egne barn blir utsatt for dette? 

Du sier selv du sliter på grunn av din far, med angst og depresjoner. Hvordan er det med det nå? Får du profesjonell hjelp? Jeg ser for meg at din psykiske helse blir verre når du møter din far, noe som igjen går utover barna dine. 

Bor din mor og far sammen? Hvordan er din mor opp i alt dette? 

Du kunne kutta kontakten med din far, og fortsatt å ha kontakt med din mor.

jeg tenker at det din far utsetter deg for, også vil påvirke barna dine. Både fra han og fra deg fordi du aldri får fred fra han

Anonymkode: ee538...18a

Du skriver mye av det jeg har tenkt på selv. Han får frem det verste i meg og jeg blir syk og dårlig av å være der. Min mor skilte seg fra han for 10 år siden. De er som natt og dag. Hun er varm, snill og man føler seg velkommen når man er der. 

Jeg gikk tidligere til gruppeterapi og psykolog men er ikke i noe behandling nå. Jeg ønsker ikke at barna skal ha samme opplevelse av han som jeg har hatt. Samtidig føler jeg meg egoistisk om jeg fratar de retten til å møte han. Men jeg trenger ikke selv være aktiv eller ta initiativ. Og da ses vi sjelden uansett. 

Ts

Anonymkode: e65c8...e2c