Handler deres liv om jobb?

[AnonymBruker]

Hvor mye av hverdagen deres handler om jobb? Da tenker jeg ikke bare på antall timer på jobb, men tid før jobb med kjøring, prating om jobb og tenking om jobb.

 

Samboer bruker ca hele sitt våkne hjemme døgn på å tenke og prate om jobb (mye problemløsninger og noe bekymringer), noe som går opp og ned i perioder. Har selv to kolegaer som jobber fulltid i det offentlige og fulltid i det private samtidig. Da med merarbeiderturnus. Flere av mine barndomsvenner, prater mye om jobben sin, hvor slitsomt det er og hvor teit sjef de har. Listen kunne vært lang. Men da tenker jeg, er dette normen?

 

Er noe rystet over dette voksen livet etter å ha fått ett par barn. Min filosofi er å leve mest mulig moderat og ha en harmonisk tilværelse, for at livet skal være ett verdig liv. Jeg jobber 60% og ønsker intet mer. Dagens jobbing krever alt av deg kontra for 20 år siden og det er i mine øyne veldig få jobber som er direkte gøy. Det er enkelt og greit, ett krav om materialisme før å leve livet. Jeg hater det. Ikke bare for min del, men på vegne av andre.

 

Jeg kan forstå det, dersom arbeidet er praktisk, hvor man må bruke kroppen. Eller hvor man er i naturlige fine settinger. Men slike jobber er det få av i dagens samfunn. Satt på spissen, men hadde det ikke vært bedre å være hippier en dette her?

 

 

Anonymkode: 22622...7f7

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som om du har en jobb du trives med.

For meg handler ikke jobben bare om å tjene penger. Ja, økonomisk trygghet og romslighet er veldig viktig. Men utover dette er jo jobben ditt livsverk. Det er viktig for å komme fremover, føle at man bidrar, utvikle sine evner. Det jeg får positiv tilbakemelding på på jobb er ekstremt viktig for meg og har gjort mye for min selvtillit. "Presset" du får profesjonelt på å bli bedre får du heller ikke andre steder. Et godt eksempel på dette er jo hvordan mange stagnerer når de er lenge utenfor arbeidslivet.

Anonymkode: aeed1...888

[Kwami]

Jeg bruker mye tid og energi på jobben min. I perioder for mye, men jeg forsøker å begrense det. I perioder har hele identiteten min dreid seg om arbeidet mitt, men jeg har blitt flinkere til å sette pris på andre sider av livet også.

Jeg er gift og har barn, og jeg prøver å la disse to rollene komme i første rekke. Samtidig synes jeg det er gøy å gjøre det bra på jobb, det gir meg energi og mestringsfølelse.

Samtidig er jeg enig i filosofien din om moderasjon og dette med å jobbe mindre, forbruke mine, og dermed frigi tid til andre, mer mellommenneskelige ting. 

Jeg støtter i utgangspunktet tanken om å redusere produktiviteten, og dermed også forbruket, på samfunnsnivå. Men det er vanskelig å gjennomføre dette som privatperson, synes jeg, når en er blitt vant til tempoet, arbeidsmengden, økonomien og rutinene.

Har du noen tips du vil dele for å komme litt på vei, kanskje?

[John_Felipe]

Jobber for å leve, lever ik for å jobbe. Lifes too short  

[Tillion]

Tenker ikke på jobb mer enn absolutt nødvendig og har null interesse for å snakke om jobb på fritiden min. Selv om jeg liker å snakke planlegging, problemløsing, nye ideer osv. når jeg ER på jobb, så har jeg en klar grense inni hodet mitt, jobb er jobb og fritid er fritid.

Syns du har en bra filosofi, er vel litt sånn jeg tenker også. Har lagt opp livet mitt slik at jeg fint kunne valgt å jobbe kun 50%. Bruker lite penger på fjas og kjøper kun ting jeg trenger eller som virkelig gir meg glede, resten ønsker jeg å bruke på mer frihet i livet.

[Blodets rett]

Jeg synes det er rart at ikke innføringen av sekstimersdagen har større politisk kraft bak seg enn den har.

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er noe rystet over dette voksen livet etter å ha fått ett par barn. Min filosofi er å leve mest mulig moderat og ha en harmonisk tilværelse, for at livet skal være ett verdig liv. Jeg jobber 60% og ønsker intet mer. Dagens jobbing krever alt av deg kontra for 20 år siden og det er i mine øyne veldig få jobber som er direkte gøy. Det er enkelt og greit, ett krav om materialisme før å leve livet. Jeg hater det. Ikke bare for min del, men på vegne av andre.

Jepp. Jeg taklet det ikke og datt av lasset. Er uføretrygdet nå.

Anonymkode: fed70...5df

[AnonymBruker]

Jepp. Sånn er dagens arbeidsliv, enkelt og greit. Tenker jobb 24/7 selv, jobber fulltid. Og med 24/7 mener jeg hverdager, helger, ferier etc. Jeg kan heller aldri ta helt fri, må alltid være tilgjengelig (som regel påkrevd i min bransje). Jada, jeg hører folk si at jeg da burde valgt noe annet, men så er det også noe som heter utvikling. Og all utvikling er ikke av det positive. Med et stadig heftigere konkurransekjør de siste 10 årene, har min bransje blitt betraktelig hardere. Det er de færreste årene jeg tar ut full ferie for å si det sånn, eller bruker opp alle plusstimene på fleksitidskontoen. 

Å jobbe 60% er heller ikke noe alternativ for meg, for det ville vært nøyaktig like mye å gjøre, har en jobbtype som ikke enkelt kan reduseres i mengde, så jeg ville bare endt opp med å jobbe like mye for vesentlig mindre lønn. Det er da selvsagt ikke et alternativ. Samtidig er det heller ikke veldig bra i min bransje å "bare" ha jobbet deltid, det vil som regel straffe seg i forhold til å få ny jobb. 

Jeg ser poenget med å leve mer sparsommelig/"hippietilværelse" og jobbe mindre, problemet er bare at dette ikke lenger er praktisk gjennomførbart for alle. Til dels på grunn av mekanismer som det jeg beskriver over, til dels på grunn av heftige boligpriser og at det er relativt dyrt å leve og bo i Norge. En moderne husholdning er som regel avhengig av at minst en av partene jobber fulltid. 

Samtidig er ikke alt negativt, for jo hardere arbeidslivet blir, så føler jeg faktisk en viss stolthet i å holde ut. Det er stadig flere som faller av, og vi blir stadig færre som må finansiere hele velferdsstaten. På et eller annet tidspunkt vil det jo si stopp (vi kan jo ikke jobbe flere uker uten søvn heller, selv om NAV'erne trolig ikke hadde brydd seg om at vi brant oss helt ut for å finansiere dagdriveri), men inntil da er det bare å brette opp ermene. 

Anonymkode: 1fbd1...541

[AnonymBruker]

Hadde jeg fått det til å gå rundt økonomisk ved å jobbe 50% eller mindre hadde jeg gladelig gjort det. Aller helst skulle jeg slippe å jobbe idet hele tatt. "Hater" ikke jobben min, men helgen kan ikke komme fort nok når det atter en gang er mandag.

Jeg er nok de fleste arbeidsgiveres mareritt; ekstremt usosial, introvert, skyr kundekontakt og problemstillinger jeg ikke føler jeg kan takle med det samme, utsetter ting i det lengste og er et ekstremt B-menneske som ikke ofrer et sekund mer av min tid eller tankekraft på jobb enn absolutt nødvendig. Slik har det vært i alle jobber jeg har vært innom gjennom hele livet. Går bare og håper på å bli alvorlig syk eller skadet så jeg slipper alt stresset og presset som følger med det å jobbe.

Anonymkode: 4c333...9b6

[Gjest Froning]

Prøver å dra minst mulig jobb inn i privatlivet mitt. Nekter også å la meg definere uti fra hvilke yrker jeg jobber i.

Å ha jobben på hjernen 24/7 er per definisjon å kaste bort livet sitt etter min mening. Med mindre du sitter på en ekstremt givende jobb og ikke har hobbyer og et sosialt liv utenom.

Deload fra arbeidsmodus er viktig hvis du ønsker ha en avslappet tilværelse

Endret 10. juli 2017 av Froning

[AnonymBruker]

Kommer mye an på hva slags jobb man har hvor mye den dominerer. Jeg jobbet i et hektisk profesjonsyrke, da dominerte jobben livet mitt. Så jeg sa opp og tok en kontorjobb. Nå tenker jeg aldri på jobb utenfor kontoret. Er ikke noen karriereperson og trenger fritiden min.

Anonymkode: 908dc...495

[AnonymBruker]

Jobber fulltid og trives veldig i jobben min. Planlegger å ta videreutdanning om ikke så lenge. 

Anonymkode: 1f597...281

[Gjest noe tilfeldig]

49 minutter siden, Froning skrev:

Prøver å dra minst mulig jobb inn i privatlivet mitt. Nekter også å la meg definere uti fra hvilke yrker jeg jobber i.

Å ha jobben på hjernen 24/7 er per definisjon å kaste bort livet sitt etter min mening. Med mindre du sitter på en ekstremt givende jobb og ikke har hobbyer og et sosialt liv utenom.

Deload fra arbeidsmodus er viktig hvis du ønsker ha en avslappet tilværelse

Må innrømme at for meg er det motsatt.. 

Til TS; jeg har hatt/har jobber som har krevd veldig mye, hvor jeg har måttet lese meg opp på fritiden for å "henge med" i utviklingen og gjøre en forsvarlig jobb. Jobben har gitt masse erfaring og inntrykk som jeg også har til en viss grad måttet bearbeide når jeg kom hjem.

Men for meg har dette vært/er dette givende.

Jeg opplever det som en mestringsfølelse og føler det gir livet mitt verdi, mening og innhold. 

Identiteten min og samholder overfor kollegaer var/er også sterkt knytta opp imot jobben. 

Jeg har også mål videre jeg ønsker å oppnå, og føler det er viktig å ha noe å etterstrebe og strekke seg mot. 

Å gå på en jobb som jeg ikke følte tilknytning til eller som ga meg glede, som jeg bare ville bort ifra, hadde jeg ikke holdt ut... 

[Gjest Froning]

45 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Må innrømme at for meg er det motsatt.. 

På hvilken måte?

Tenker mest om om du bærer rollen som yrke tilsier at du skal ha inn i privatlivet ditt eller om du anser deg selv som mer?

Er relativt sikker på at du har noe i privatlivet ditt som du streber etter og som ellers gir deg giv. (som ikke er yrkesrelatert )

Med mindre du jobber som PT og markløfter mot betaling 

Endret 10. juli 2017 av Froning

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres ikke ut som om du har en jobb du trives med.

For meg handler ikke jobben bare om å tjene penger. Ja, økonomisk trygghet og romslighet er veldig viktig. Men utover dette er jo jobben ditt livsverk. Det er viktig for å komme fremover, føle at man bidrar, utvikle sine evner. Det jeg får positiv tilbakemelding på på jobb er ekstremt viktig for meg og har gjort mye for min selvtillit. "Presset" du får profesjonelt på å bli bedre får du heller ikke andre steder. Et godt eksempel på dette er jo hvordan mange stagnerer når de er lenge utenfor arbeidslivet.

Anonymkode: aeed1...888

 

1 time siden, Raven.WritingDesk skrev:

Må innrømme at for meg er det motsatt.. 

Til TS; jeg har hatt/har jobber som har krevd veldig mye, hvor jeg har måttet lese meg opp på fritiden for å "henge med" i utviklingen og gjøre en forsvarlig jobb. Jobben har gitt masse erfaring og inntrykk som jeg også har til en viss grad måttet bearbeide når jeg kom hjem.

Men for meg har dette vært/er dette givende.

Jeg opplever det som en mestringsfølelse og føler det gir livet mitt verdi, mening og innhold. 

Identiteten min og samholder overfor kollegaer var/er også sterkt knytta opp imot jobben. 

Jeg har også mål videre jeg ønsker å oppnå, og føler det er viktig å ha noe å etterstrebe og strekke seg mot. 

Å gå på en jobb som jeg ikke følte tilknytning til eller som ga meg glede, som jeg bare ville bort ifra, hadde jeg ikke holdt ut... 

Syns dette høres noe sykelig/ hjernevasket ut. Samfunnet har gjort en jævla god jobb på å overbevise folk om at de har lav til ingen verdi om de ikke jobber. Det er også så ille at noen jobber blir sett på som verdiløse eller lav status. Samfunnet sentrerer rundt jobb og hva du kan gi i en jobb- ikke rundt menneskeverd og hva et individ er verdt utenom jobb. 

Og med en gang man mister jobben sin eller blir syk går man rett i kjelleren fordi man mister all identitet, verdifølelse, mening med livet. 

I mellomtiden blir medmennesklige forhold nedprioritert. Familie, venner og naboer er det lite tid til lenger. Det er jo ikke viktig, det som er viktig er at du beviser ovenfor samfunnet at du duger ved å jobbe deg ihjel

Jeg ser virkelig ikke at denne jobbmentaliteten er bedre enn hos de som bruker ekstremt mye tid på FB for å sanke likes, annerkjennelse, ros og oppmerksomhet. Eller bloggerne som har operert og sminket seg til det ugjenkjennelige for at andre mennesker kanskje sender noen positive ord i ens retning

Anonymkode: fd44e...b41

[Gjest noe tilfeldig]

6 timer siden, Froning skrev:

 På hvilken måte?

Tenker mest om om du bærer rollen som yrke tilsier at du skal ha inn i privatlivet ditt eller om du anser deg selv som mer?

Er relativt sikker på at du har noe i privatlivet ditt som du streber etter og som ellers gir deg giv. (som ikke er yrkesrelatert )

Med mindre du jobber som PT og markløfter mot betaling 

Jeg har en flust av hobbyer som jeg trives med; jeg maler/tegner, strikker/håndarbeid, har skrevet barnehistorier/ noveller, klimprer på gitar, hagearbeid, kokkelering, en høvelig stor familie og omgangskrets jeg sosialiserer meg med samt at jeg er småbarnsmor. 

Så Joda, jeg har masse utenfor jobben min som skaper identitet, glede og mestring. 

Likevel er arbeidet mitt noe av det som gjør at jeg føler meg verdifull som menneske, også for andre.

Overnevnte hobbyer er rekreasjon jeg gjør for meg. Å gå på jobb gjør at jeg føler jeg bidrar, som en "samfunnsborger" og er viktig for andre og en produktiv del av samfunnet. 

Og det bidrar til å gi meg selvverd, selvtillit og skaper yrkesstolthet og identitet. 

Er det så fjernt ..? Snakk med de som ikke klarer å være yrkesaktiv.. 

De aller fleste har et behov for å føle seg viktig for andre og å bidra til samfunnet rundt. Det er nok noe biologisk innebygd i oss. Vi behøver å føle oss behøvd. 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Syns dette høres noe sykelig/ hjernevasket ut. Samfunnet har gjort en jævla god jobb på å overbevise folk om at de har lav til ingen verdi om de ikke jobber. Det er også så ille at noen jobber blir sett på som verdiløse eller lav status. Samfunnet sentrerer rundt jobb og hva du kan gi i en jobb- ikke rundt menneskeverd og hva et individ er verdt utenom jobb. 

Og med en gang man mister jobben sin eller blir syk går man rett i kjelleren fordi man mister all identitet, verdifølelse, mening med livet. 

I mellomtiden blir medmennesklige forhold nedprioritert. Familie, venner og naboer er det lite tid til lenger. Det er jo ikke viktig, det som er viktig er at du beviser ovenfor samfunnet at du duger ved å jobbe deg ihjel

Jeg ser virkelig ikke at denne jobbmentaliteten er bedre enn hos de som bruker ekstremt mye tid på FB for å sanke likes, annerkjennelse, ros og oppmerksomhet. Eller bloggerne som har operert og sminket seg til det ugjenkjennelige for at andre mennesker kanskje sender noen positive ord i ens retning

Anonymkode: fd44e...b41

Det "samfunnet" bygget i utgangspunktet på en fattigkasse som skulle hjelpe de aller svakeste. Fattgkassen la fundamentet for velferdsstaten, som idag gjør at barn har krav på skolegang, gratis tannlege og helsehjelp. Helsehjelp, utdanning osv. Er alt skapt av dette "fæle samfunnet". 

Også i steinalderen hadde man fellesskap. Og det å bidra til fellesskapet og føle at det er til nytte for de andre i "flokken" er en ganske medfødt egenskap. 

Et eksempel var psykisk utviklingshemmede som fikk lønn for noe håndarbeid de produserte. Lønna var ufattelig lav, men symbolsk. Så bestemte kommunen seg for å fjerne denne lønna. (Dette var på nyhetene for noen år siden..) - De fikk fortsette med håndarbeidet (som var frivillig) men uten den bittelille symbolske lønnen. 

Det var et stort nederlag for denne gruppa, Nettopp fordi lønna gjorde at de følte det de bidro med (til samfunnet) var mer enn en hobby. 

En av dem sa på nyhetene at hun kjøpte en sjokolade hver fredag for lønna si. (Noe sånt) - og hun følte det betydde så mye at hun hadde faktisk TJENT disse pengene selv for noe HUN hadde produsert. Det var ikke almisser eller gitt til henne, det var noe hun hadde kjempet og jobbet for selv. 

 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Det "samfunnet" bygget i utgangspunktet på en fattigkasse som skulle hjelpe de aller svakeste. Fattgkassen la fundamentet for velferdsstaten, som idag gjør at barn har krav på skolegang, gratis tannlege og helsehjelp. Helsehjelp, utdanning osv. Er alt skapt av dette "fæle samfunnet". 

Også i steinalderen hadde man fellesskap. Og det å bidra til fellesskapet og føle at det er til nytte for de andre i "flokken" er en ganske medfødt egenskap. 

Et eksempel var psykisk utviklingshemmede som fikk lønn for noe håndarbeid de produserte. Lønna var ufattelig lav, men symbolsk. Så bestemte kommunen seg for å fjerne denne lønna. (Dette var på nyhetene for noen år siden..) - De fikk fortsette med håndarbeidet (som var frivillig) men uten den bittelille symbolske lønnen. 

Det var et stort nederlag for denne gruppa, Nettopp fordi lønna gjorde at de følte det de bidro med (til samfunnet) var mer enn en hobby. 

En av dem sa på nyhetene at hun kjøpte en sjokolade hver fredag for lønna si. (Noe sånt) - og hun følte det betydde så mye at hun hadde faktisk TJENT disse pengene selv for noe HUN hadde produsert. Det var ikke almisser eller gitt til henne, det var noe hun hadde kjempet og jobbet for selv. 

 

Enig i dette. En annen ting er at noen faktisk også må bidra til at helsetjenester, utdanning, alderspensjon etc. Det er på ingen måte gratis og vi er mange som jobber det remmer og tøy holder for å bidra til dette. Jeg syntes ikke man kan klage på at "samfunnet krever at man bidrar" sett i lys av alle tjenester som betales over skatteseddelen. For alternativt får man stemme på partier som i større eller mindre grad jobber for å legge velferdsstaten død til fordel for selvfinansiering av de fleste tjenester. 

Anonymkode: 1fbd1...541

[AnonymBruker]

Tidligere snakket jeg mye jobb hjemme. I en aggressiv tone. Vantrivdes mye,en psyko sjef osv. Byttet jobb. Når jeg lukker døra på jobb,er jeg ferdig. Ikketema hjemme

Anonymkode: c72ba...3ad

[AnonymBruker]

4 timer siden, Raven.WritingDesk skrev:

Det "samfunnet" bygget i utgangspunktet på en fattigkasse som skulle hjelpe de aller svakeste. Fattgkassen la fundamentet for velferdsstaten, som idag gjør at barn har krav på skolegang, gratis tannlege og helsehjelp. Helsehjelp, utdanning osv. Er alt skapt av dette "fæle samfunnet". 

Også i steinalderen hadde man fellesskap. Og det å bidra til fellesskapet og føle at det er til nytte for de andre i "flokken" er en ganske medfødt egenskap. 

Et eksempel var psykisk utviklingshemmede som fikk lønn for noe håndarbeid de produserte. Lønna var ufattelig lav, men symbolsk. Så bestemte kommunen seg for å fjerne denne lønna. (Dette var på nyhetene for noen år siden..) - De fikk fortsette med håndarbeidet (som var frivillig) men uten den bittelille symbolske lønnen. 

Det var et stort nederlag for denne gruppa, Nettopp fordi lønna gjorde at de følte det de bidro med (til samfunnet) var mer enn en hobby. 

En av dem sa på nyhetene at hun kjøpte en sjokolade hver fredag for lønna si. (Noe sånt) - og hun følte det betydde så mye at hun hadde faktisk TJENT disse pengene selv for noe HUN hadde produsert. Det var ikke almisser eller gitt til henne, det var noe hun hadde kjempet og jobbet for selv. 

 

De aller fleste setter på forsvarsmekanismene når holdningene deres til jobb blir satt i tvil

Du ser bort ifra at samfunnet vårt kunne vært grunnleggende annerledes, der spørsmålet ikke en gang innebar om man skulle "få lov" til å ha gratis skolegang eller helsehjelp. Et samfunn der det ville være selvsagt. Vi kunne hatt samfunn der mat og bosted var grunnleggende rettigheter som var gratis, fordi de er grunnleggende behov. Eneste grunnen til at vi synes vårt nåværende samfunn er topp er fordi vi ikke har noe bra å sammenligne det med. 

Vi kunne hatt et samfunn som ikke handlet om hva du kan gjøre for andre, eller hva andre kunne gjøre for deg. Vi kunne hatt et samfunn som verdsatte individet og hvordan individet's særegenheter var verdifulle i seg selv. Et samfunn der mennesker var verdsatt fordi de var medmennesker, ikke fordi de hadde x hundretusen på konto. Du har sikkert hørt om samfunn der den "eldre vise" ble verdsatt fordi den hadde erfaringer og kunnskap som var verdifull for de yngre. Den type medmennesklige ferdigheter betyr null og niks i dagens samfunn. Om du har problemer- gå til en psykolog du må betale for. 

Jeg skjønner ikke hvorfor de psykisk utviklingshemmede skal være bevis for noe som helst. Disse har minst intellektuell kapasitet til å tenke og stille spørsmål ved "sannheter" mennesker tar for gitt. Som for eks at vi tar det for gitt at et arbeidende menenske er et verdifult menneske, og at et sykt ufør menneske er et menneske vi "lar" SNYLTE på resten. Den eneste verdien et individ har er hvor mye det jobber. Ja, også hvor pent det er, selvsagt. Dess penere du er, dess mer verdi har du. Skjønnhetsprodukter kjører denne holdningskampanjen hele tiden. 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig i dette. En annen ting er at noen faktisk også må bidra til at helsetjenester, utdanning, alderspensjon etc. Det er på ingen måte gratis og vi er mange som jobber det remmer og tøy holder for å bidra til dette.

Anonymkode: 1fbd1...541

Fordi vi fortsetter å støtte et samfunn som fungerer på den måten

Anonymkode: fd44e...b41

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 Fordi vi fortsetter å støtte et samfunn som fungerer på den måten

Anonymkode: fd44e...b41

Korrekt. Fordi vi gjennom valg hvert 4. år fortsetter å stemme på den samme ordningen. Nå er ikke poenget mitt med innleggene mine i denne tråden å argumentere for hverken for eller mot velferdsstaten (det finnes gode argumenter på begge sider av det spekteret), men konstantere at det er slik, og sannsynligvis vil fortsette å være slik i overskuelig fremtid. Men så lenge ordningen med velferdsstat består, vil altså arbeid - å bidra til å opprettholde velferdsstaten - være viktig. Derav skapes også holdninger som at de som bidrar mye gjerne anses som mer verdt. 

Anonymkode: 1fbd1...541