Fortvilet ! Verdens verste mamma, hva gjør jeg nå ?

[AnonymBruker]

Er helt fortvilet nå, sommerferien er et mareritt. 

Jenta på 13 år, vil ikke gjøre noe annet en å være på rommet sitt og spille data eller se på YouTube. 

Har prøvd å foreslått badeland, kino, gokart, bowling, klatre, dyreparken, og mange flere aktiviteter enten med en kompis eller meg men hun sier nei til alt. 

Prøvd å vekke henne tidlig og la henne sove så lenge hun vil men da våkner hu ikke før kl 15 ! Leggetid kl 24 nå i ferien. 

Eneste gangen hun går ut er når hun tar hunden på tur i en halvtime hver dag. Har måttet mase for å få henne ut men det har gått til slutt, helt til i dag.

Nektet, ignorerte meg når jeg prøvde å snakke med henne. Ble sint når jeg minnet på at vi hadde en avtale, kalte meg hore ! Da sa jeg at all elektronikk ble borte i 1 dag for slik kan hun ikke oppføre seg. Da eksploderte hun  

nektet å gi fra seg mobilen så jeg prøvde å ta den ifra henne, dro i armen hennes for å få den. da skulle hun gå over til naboen og fortelle hvor jævlig jeg var. Hun begynte å gå ut og jeg holdt da i armen hennes for å hindre henne å gå. Hun ble rasende, gikk inn og kastet ting og jeg ble redd. 

 Jeg ba om unnskyldning over at jeg dro i armen, forklarte at jeg viste ikke hva jeg skullle gjøre. At jeg kunne ikke bare la henne beholde elektronikk etter at hun kaller meg for hore og at ikke ønsket at hun gikk over til naboen i raseri og sa noe hun senere ville angre på. Ba om å snakke sammen og om hun ville så kunne vi ringe barnevernet sammen og be om hjelp. 

For da hadde hun sagt at hun hatet meg, at hun ikke ville bo her lenger og at hun følte det ble tortur å være her til hun var 18 år. 

Altså vanligvis så er hun ikke slik men hun har hatt stort temperament hele livet og hatt raseri utbrudd jevnlig men aldri som dette her. 

Syns hun isolerer seg mer og mer, når hun var på skolen så var det ihvertfall sosial liv i skoletiden. Hun gjør det bra på skolen og har et par venner der men sier at hun er introvert og orker ikke de etter skoletiden eller i ferier. Nekter for at hun er deprimert, vil ikke gå snakke med noen andre en meg. 

I dag gikk jeg over streken, skulle aldri ha dratt i henne for å få tak i mobilen og stoppe henne fra å gå ut. Sitter her og bare griner og føler meg som verdens verste mamma som gjør noe slikt og som ikke klarer å motivere henne for å gjøre noe gøy i sommerferien. 

Faren er ikke med i bildet så der er det ikke noe å hente. 

Trenger råd, hva gjør jeg nå ? 

Kontakte barnevernet, BUP eller vent og se ? Ser ikke for meg at hun vil åpne seg for fremmede men verdt et forsøk ? 

Hun har en søster som er stikk motsatt, trener og finner på noe sammen med venner. Bruker ikke data/TV så mye og er en harmonisk glad jente. 

Kan det være psykisk sykdom ? Depresjon selvom hun nekter for det ? Noe annet ? 

Kan ikke bare la henne sove langt ut på dagen og bruke hele ferien på dataen ? 

Glemte å skrive at første ferie uken var vi i utlandet, hun viste lite glede, alt var kjedelig og måtte mase for å få henne til å stå opp, mase når vi skulle ut av døren. Var på besøk og hun hadde sovnet i bilen på veien, fikk henne inn men hun lå bare i sofaen der og sov. Ville ikke komme og spise middag, bare sove. 

Det kan ikke være normalt å ville sove så mye være så lite interresert i det meste og ikke ville være med på noe ? Hun hadde d vitamin mangel for noen måneder siden men verdiene er bra nå så det er ikke det, alle vitaminer og jern er ok nå. 

Føler jeg har feilet totalt og i dag har jeg vært verdens verste mamma  

Kjenner henne så godt at jeg vet at hvis jeg ber BUP om hjelp så vil hun sannsynligvis nekte å gå ut av huset for å gå ditt og snakke. 

så hva gjør jeg for å snu dette ?

 

 

 

 

Anonymkode: 03a14...26a

[Gjest supernova_87]

Du er ikke verdens verste mamma. Du prøver å skape grenser, du prøver å skape engasjement, du prøver å gjøre alt riktig og det klarer man ikke alltid. Men du prøver. Det verste er ikke foreldre som gjør noe feil, som blir sinte, som tråkker over grensene, men de foreldrene som når dette skjer ikke beklager seg, men det gjorde du. Du sa unnskyld, og du forklarte hvorfor du hadde blitt sint. Jeg synes det er forståelig at du ikke vet dine arme råd. 

Jeg har ingen erfaring med egne barn men jeg tenker at her høres det ut som du trenger hjelpt til å håndtere dette. Det er for jenta sitt beste du oppsøker hjelp. Om ikke annet for at du skal få råd til hvordan du skal håndtere dette. Jeg nektet f.eks mine foreldre av å lage stor ståhei av en sak da jeg var barn, fordi jeg var redd ting ville bli verre, men i dag skulle jeg derimot ønske de hadde vært de voksne og ikke hørt på meg, skjønt at jeg bare var redd for at ting var verre. Du trenger ikke overkjøre henne, eller være respektløs selv om du tar voksen-avgjørelsen og skaffer hjelp når du ser at det behøves. Vær åpen med henne om hvorfor. Si at du trenger råd, at du ikke kan ha det sånn, at dette handler om dine følelser også, og at du ønsker at hun skal ha det bra, og at når hun sier ting som at hun hater moren sin og ikke vil bo der, er mutt, innesluttet og har et avflatet følelsesliv da blir du bekymret. At aggressive utbrudd ikke er greit, og at irritasjon og andre ting som hun har slitt med i det siste er typiske tegn på depresjon. Gjerne si noe om at det ikke er noe å være flau over hvis hun sliter, at hvis hun har det vanskelig kan hun snakke med deg. Men siden hun ikke vil det må du oppsøke hjelp utenfra. 

Ofte er det foreldre som pusher på for oppfølging av BUP, de går der kanskje fordi foreldrene er bekymret og noen får kanskje ytre pressmiddel fra foreldrene (fordi de ikke vet andre måter å få det til å skje på), og dette går ikke over tid. Barnet må selv få et tillitsforhold til behandler, må selv se verdien i det. Men ofte er dette noe som skjer etter hvert som de går i terapi. At det starter med at foreldrene var pådriver og ender med at barnet selv ser verdien i det. Om ikke annet, så har du da prøvd dette. 

Ikke klandre deg selv for å være verdens verste mor, for det er du helt tydelig ikke! 

Edit: Forresten puberteten er jo også ofte en stor kilde til ustabile barn, som er sinte for den minste ting og irrasjonelle. Det er mulig hun er i den verste fasen i forbindelse med puberteten. En annen tanke var at er det mulig at dette er kjærlighetssorg? Har hun hatt en kjæreste og han/hun har slått opp? Problemer i forbindelse med sin egen identitet/legning? Tror at samtidig som du tar dette på alvor og prøver å hjelpe datteren din er det viktig å ikke overdramatisere for det er jo fullt mulig at dette har en mer naturlig forklaring enn depresjon. Det er jo nesten sånn at man kan se på å være tenåring som en psykisk lidelse i seg selv.  

Endret 9. juli 2017 av Rainstorm

[exictence]

Du er i hvert fall ikke verste mamma ved å ta henne i armen for å ta mobilen hennes som hun ikke ville gi deg. 

Synes heller ikke hun kan bruke hele ferien sin på å bare være inne på dataen og sove lenge. Men det er jo ikke lett med en tenåring som nok har sitt å slite med i den alderen, og når hun ikke vil noe. 

Kan du ikke si at du vil så gjerne tilbringe kvalitetstid med henne. Si at du er glad i henne. Hør om ikke hun kan foreslå noe hun har  lyst til å gjøre i ferien sin. 

Vet du om noe hun liker veldig godt? Lag hennes yndlingsrett og kos dere sammen. Kan ikke du være med henne på tur og lufte hunden? 

Endret 9. juli 2017 av exictence

[AnonymBruker]

Hvorfor har hun leggetid kl 24? Altfor sent for en 13-åring. Skoleferien varer i nesten to måneder, man kan ikke droppe leggetidsrutiner så lenge, ungen blir jo ustabil bare av det. Få henne i seng rundt kl 22-22.30 og ikke la henne ha med telefon/ipad med inn på soverommet når det er leggetid. Konfisker det om nødvendig. Her i huset legger ungene igjen elektronikk utenfor rommet sitt på et selvvalgt sted, den slags skal ikke med i sengen, det er dårlig søvnhygiene. Skjerm rett før soving er dårlig for søvn. At ungen sover lenge om morgenen hjelper ikke så mye, søvnen om morgenen er som regel lettere og gir ikke hvile på samme måte som det å legge seg tidlig.

Anbefaler også å slutte å diskutere med henne eller la deg selv bli opprørt og hysterisk når ungen utagerer eller får raserianfall. Jeg vet hvor ubehagelig det er, men du må være fast, ikke la deg rokke. Har du gitt en konsekvens, så gjennomfører du den, selv om ungen er sint. Ikke diskuter, bare gjør, og stå i det. Hvis du ikke lar deg pushe, så mister også sinnet hennes en del av poenget. Hun truer og kaller deg skjellsord fordi hun merker at det har sjokkeffekt, ikke fordi hun mener det innerst inne. Når hun er roligere, så kan du prøve å nærme deg henne med kjærlighet. Forklare hvorfor mamma må være bestemt, det er fordi ungdommer trenger rutiner og hvile, og fordi ungdommer trenger å gjøre andre ting enn å være på skjerm hele tiden. Dette vet mamma best, fordi du er voksen, og fordi du bare vil hennes beste. 

Hvis du likevel over tid frykter at det er noe dypere til verks her enn bare tenåringsraseri, så kontakter du fastlege i første omgang. Der vil dere få henvisning videre. 

 

Anonymkode: 0fd6b...93a

[AnonymBruker]

Ditt tak, dine regler!

Ikke vær myk mot henne!

Ha klare regler, skru av internett og ta fra henne mobilen til en viss tid. Hun vil kjede seg og sove tidligere og våkne tidligere.

Er du alt for myk så blir det bare verre og verre. Vær bestemt og hard, hun vil takke deg for det senere i livet  

Anonymkode: 6d7f8...3e1

[AnonymBruker]

For meg høres hun bare ut som en tenåring, og ikke syk. Jeg synes du gjorde rett i å ta fra henne mobilen og nekte henne å gå ut av huset. Jeg anbefaler deg å prøve å snakke med henne og bli enige om regler og konsekvenser ved brudd på disse. Ellers må du bare tvinge henne med på kino og slikt, selvom hun nok ikke vil innrømme det så synes hun nok egentlig at det er hyggelig. Og slå av Internett f.eks. mellom klokken 22:00 og 18:00, og si at det ikke blir slått på om kvelden hvis man ikke har vært ute av huset i minst en time.

Anbefaler også at du kjøper en bok om sinnemestring eller hvordan snakke sammen på en god måte når man er i konflikt. kan være lurt å si at boken er din men at andre i familien også kan lese den hvis de vil, slik at hun ikke føler seg angrepet. 

Anonymkode: 9f6c8...182

[Gjest NotNaomi]

Hun kalte deg hore? Er det noen grunn til det? Tenker ikke at du er,men ser ut til at hun er deprimert. Er det mer bak din versjon? Mener ikke å mistenkeliggjøre deg. Men noe er feil her. Hva tenker du selv om bakenforliggende årsaker?

[AnonymBruker]

2 timer siden, Rainstorm skrev:

Du er ikke verdens verste mamma. Du prøver å skape grenser, du prøver å skape engasjement, du prøver å gjøre alt riktig og det klarer man ikke alltid. Men du prøver. Det verste er ikke foreldre som gjør noe feil, som blir sinte, som tråkker over grensene, men de foreldrene som når dette skjer ikke beklager seg, men det gjorde du. Du sa unnskyld, og du forklarte hvorfor du hadde blitt sint. Jeg synes det er forståelig at du ikke vet dine arme råd. 

Jeg har ingen erfaring med egne barn men jeg tenker at her høres det ut som du trenger hjelpt til å håndtere dette. Det er for jenta sitt beste du oppsøker hjelp. Om ikke annet for at du skal få råd til hvordan du skal håndtere dette. Jeg nektet f.eks mine foreldre av å lage stor ståhei av en sak da jeg var barn, fordi jeg var redd ting ville bli verre, men i dag skulle jeg derimot ønske de hadde vært de voksne og ikke hørt på meg, skjønt at jeg bare var redd for at ting var verre. Du trenger ikke overkjøre henne, eller være respektløs selv om du tar voksen-avgjørelsen og skaffer hjelp når du ser at det behøves. Vær åpen med henne om hvorfor. Si at du trenger råd, at du ikke kan ha det sånn, at dette handler om dine følelser også, og at du ønsker at hun skal ha det bra, og at når hun sier ting som at hun hater moren sin og ikke vil bo der, er mutt, innesluttet og har et avflatet følelsesliv da blir du bekymret. At aggressive utbrudd ikke er greit, og at irritasjon og andre ting som hun har slitt med i det siste er typiske tegn på depresjon. Gjerne si noe om at det ikke er noe å være flau over hvis hun sliter, at hvis hun har det vanskelig kan hun snakke med deg. Men siden hun ikke vil det må du oppsøke hjelp utenfra. 

Ofte er det foreldre som pusher på for oppfølging av BUP, de går der kanskje fordi foreldrene er bekymret og noen får kanskje ytre pressmiddel fra foreldrene (fordi de ikke vet andre måter å få det til å skje på), og dette går ikke over tid. Barnet må selv få et tillitsforhold til behandler, må selv se verdien i det. Men ofte er dette noe som skjer etter hvert som de går i terapi. At det starter med at foreldrene var pådriver og ender med at barnet selv ser verdien i det. Om ikke annet, så har du da prøvd dette. 

Ikke klandre deg selv for å være verdens verste mor, for det er du helt tydelig ikke! 

Edit: Forresten puberteten er jo også ofte en stor kilde til ustabile barn, som er sinte for den minste ting og irrasjonelle. Det er mulig hun er i den verste fasen i forbindelse med puberteten. En annen tanke var at er det mulig at dette er kjærlighetssorg? Har hun hatt en kjæreste og han/hun har slått opp? Problemer i forbindelse med sin egen identitet/legning? Tror at samtidig som du tar dette på alvor og prøver å hjelpe datteren din er det viktig å ikke overdramatisere for det er jo fullt mulig at dette har en mer naturlig forklaring enn depresjon. Det er jo nesten sånn at man kan se på å være tenåring som en psykisk lidelse i seg selv.  

Takk for svar, hun har ikke hatt kjæreste så tror ikke det er kjærlighetssorg. Har vanligvis ganske åpen dialog med barna, venninnen til søstren er lesbisk og den gangen det kom opp så sa jeg at om de liker gutter eller jenter, om de føler seg som et annet kjønn eller hva en et er så spiller det ingen rolle. At de skal bare være seg selv og leve livet slik at de selv er lykkelige. 

Skal tenke nøye igjennom alle svarene her, føler at noe må skje slik situasjonen snur i rett retning.

Anonymkode: 03a14...26a

[AnonymBruker]

2 timer siden, exictence skrev:

Du er i hvert fall ikke verste mamma ved å ta henne i armen for å ta mobilen hennes som hun ikke ville gi deg. 

Synes heller ikke hun kan bruke hele ferien sin på å bare være inne på dataen og sove lenge. Men det er jo ikke lett med en tenåring som nok har sitt å slite med i den alderen, og når hun ikke vil noe. 

Kan du ikke si at du vil så gjerne tilbringe kvalitetstid med henne. Si at du er glad i henne. Hør om ikke hun kan foreslå noe hun har  lyst til å gjøre i ferien sin. 

Vet du om noe hun liker veldig godt? Lag hennes yndlingsrett og kos dere sammen. Kan ikke du være med henne på tur og lufte hunden? 

Både før ferien og i forrige uke så har begge jentene fått spørsmål om hva de mest har lyst til å gjøre, hun ene kom med mange ideer, den andre vil bare være på rommet og spille. 

Kom på må at jeg kan foreslå å flytte dataen til stua og spille noe sammen, kanskje det åpner en dør. 

Anonymkode: 03a14...26a

[AnonymBruker]

53 minutter siden, NotNaomi skrev:

Hun kalte deg hore? Er det noen grunn til det? Tenker ikke at du er,men ser ut til at hun er deprimert. Er det mer bak din versjon? Mener ikke å mistenkeliggjøre deg. Men noe er feil her. Hva tenker du selv om bakenforliggende årsaker?

Ingen grunn for å kalle meg for hore, har vært singel i mange år og ingen mannfolk inn og ut her. Er vel kanskje for å få fram sjokk reaksjon hos meg, det fungerte i såfall. 

Jeg tenker at hele situasjonen rundt hennes far kan ha noe med dette å gjøre. Lang historie, men det er forståelig at det kan ha satt dype spor. Har derfor prøvd å alltid stille opp, være her for de og de får høre daglig at jeg er glad i de. 

Men i dag så følte jeg meg så slem, så dårlig mor. Hvorfor er situasjonen blitt slik, hvorfor når jeg ikke inn til henne. Hun har alltid vært mer emosjonell en sin søster, sta og har krevd mye mer i alle år da hun har hatt raseri utbrudd helt siden hun var liten. Sjeldnere og sjeldnere opp igjennom årene men har i de siste årene stengt seg mer av etter skoletid.

Har til og med tilbudt de å flytte til et nytt sted for en ny start men de sier de trives på skolen og med venner her. 

 

Anonymkode: 03a14...26a

[AnonymBruker]

Du må iallefall prøve å ikke sammenligne henne med søsteren. Søsken kan være totalt forskjellige, og hvis man har et søsken som er "perfekt" så kan man føle at man ikke lever opp til forventningene fra foreldrene om å være like bra som storesøster. 

Du bør også være klar på grensesetting. Og kjør inn med leggetider selv om det er skoleferie. Å legge seg ved midnatt er forseint for en 13-åring. 14-åringen vår må slukke lyset kl 22.30 selv om det er ferie. Jeg vekker henne også hvis hun fortsatt sover når kl er 9.30. 

Mtp at hun er veldig trøtt og sovner hvor som helst så ville jeg vurdert å bestille time til fastlegen for å ta noen blodprøver. Både jernmangel og mangel på vit-D kan gi trøtthet og slapphet. Vit-D mangel kan også gjøre det sånn at man virker deprimert. 

Sånn ellers; hun er tenåring. Tenåringer kan være en nutcase i seg selv. Hormonene popper over og de kan være ganske så ufordragelige. Men selv om de er tenåringer så skal man ikke tolerere hva som helst fra de. 

Anonymkode: 1f6e2...b5a

[AnonymBruker]

Ta kontakt med fastlege og få en henvisning til BUP. Det høres ut som datteren din er inne i eller utvikler en form for depresjon. Typisk for spesielt jenter i den alderen, og jo før dere mottar hjelp jo mindre blir sjansen for at det eskalerer ut av kontroll.

Hun trenger å prate med noen andre enn deg, og du trenger å vite at det ikke er du som gjør ting feil.

Anonymkode: 508c2...e29

[AnonymBruker]

Sammenligner de ikke i det daglige, bare her for å forklare hvor ulike de er. At det er derfor jeg tenker på depresjon eller annen sykdom. 

Tar en prat med henne i morgen om leggetid i ferien og skrur den tilbake til kl 22. Fjerner allrede elektronikken når det er leggetid så det fortsetter jeg med. 

Kanskje en ny blodprøve er lurt, hun hadde d vitamin mangel men alle vitamin verdier, jern og d vitamin var  blitt bra igjen. 

Har verdens dårligste samvittighet her, skulle ikke holdt henne igjen og tatt av henne mobilen på denne måten. Jeg skal liksom være trygge havnen, når faren sviktet. Dette kommer ihvertfall aldri til å skje igjen. Jeg får ta en pause og prøve igjen litt senere istedenfor å la det bli slik som dette. 

Anonymkode: 03a14...26a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ta kontakt med fastlege og få en henvisning til BUP. Det høres ut som datteren din er inne i eller utvikler en form for depresjon. Typisk for spesielt jenter i den alderen, og jo før dere mottar hjelp jo mindre blir sjansen for at det eskalerer ut av kontroll.

Hun trenger å prate med noen andre enn deg, og du trenger å vite at det ikke er du som gjør ting feil.

Anonymkode: 508c2...e29

Vet du om BUP går på hjemme besøk ? Tviler sterkt på at jeg får henne ut av huset, har nevnt det tidligere til henne at det er kanskje lettere å åpne opp for andre en meg men da rister hun på hodet og sier at hun vil ikke komme til å snakke med fremmede. 

Anonymkode: 03a14...26a

[AnonymBruker]

Har vondt for å tro at BUP drar på hjemmebesøk til en potensielt aggressiv tenåring som ikke vil ha dem der. Hun må nok være med på det selv hvis det skal ha noe for seg. 

Du bør uansett prate med dem. De gir god veiledning og kan hjelpe foreldre like mye som barna selv.

Anonymkode: 508c2...e29

[AnonymBruker]

Dette er tenåringsfakter.  La ungen slappe av med spilling og tv en stund, og blir det alt for mye, så skrur du av Internett eller noe sånt.  

Å koble inn bup fordi tenåringen er introvert, sover lenge og blir irritert når du setter grenser er å skyte spurv med kanoner.... Ærlig talt.  

 

 

Anonymkode: 6935b...31a

[AnonymBruker]

Ta kontakt med familiebernkontoret. De er eksperter på å hjelpe familier med høyt konfliktnivå og vet hvilke andre instanser som eventuelt bør kobles inn. 

Anonymkode: 9ab0e...bb4

[mssi]

Du er ikke verdens verste mor selv om det er slik du kjenner det nå.

Jeg leser om en mor som forsøker å sette grenser i familielivet og for sin datter som er i sin "beste alder".

Jeg ville satt grenser for elektronikk tid, og satt krav om at datter må gjøre andre ting også - det er ikke Ok å stenge seg inne slik hun gjør selv om hun har behov for egentid slik som vi alle har. Jeg synes det er fint at du som mor forsøker å bryte opp i den ferie-modusen hun er i hvor hun i følge hva du skriver ikke bidrar og isolerer seg.

Jeg ville ha snakket med datter om grenser innenfor hjemmet, hva som er greit og ikke greit. Om hun blir ufin og skal være ugrei kan hun gå og være for seg selv til hun klarer å oppføre seg mot andre som bor i samme hus som henne, og dette kan hun fint gjøre uten elektronikk (ellers blir mye av poenget borte). Datteren din trenger å reflektere over hvordan hennes atferd påvirker andre i hjemmet.

om du synes det er vanskelig å håndtere dette er det en mulighet å oppsøke helsesøster eller familieenheten i kommunen for å få noen og snakke med.

Varm klem til deg:-) du er ikke verdens verste mor :-)

[AnonymBruker]

Ta det med ro, dette er jo bare typisk tenåringsfakter. Tror alle mine venninner var gjennom samme greia, noen av de var rett og slett ikke på talefot med mor/far over lang tid. Ingen av de hverken har eller hadde noen diagnose annet enn hormoner i sving. Jeg husker jeg lå og sov til langt på dag/ettermiddag. Foreldrene mine banket som regel på ruten min når de drev i hagen, da var som regel klokken 15, de gadd ikke mase veldig heller om jeg ikke kom meg opp da. Dro meg i armen gjorde de også. Blir 40 i år, hverken jeg eller mine venninner har på noen måte fått varige men. Kanskje verre med foreldrene våre 😉

Anonymkode: e60f4...fcb

[onyx]

Jeg kjenner meg også igjen (bortsett fra data/mobil, var ikke sånt på min alder...) fra den alderen, så ikke ta oppførselen personlig. Jeg kunne henge med venner eller lese bøker, se tv til langt på natt og så sove halve dagen. Kunne fint sove 12 timer i strekk, men tror ikke det var særlig uvanlig. Forbausende nok, tenåringer trenger mye søvn, det er mye utvikling og ting som skjer i kroppen. Hissig og ganske irrasjonell var jeg også, full av tomme trusler. Haha, jeg kan le av det nå, men det var blodig alvor da.  

Du er ikke en dårlig mor eller menneske. Du kan fint sette grenser og faktisk gi konsekvenser for stygg oppførsel! Inndra mobilen og be henne klage til naboen om det er det hun vil, bare be henne fortelle hva hun sa og hva som skjedde...! Tror du hun får mye sympati? Neppe... Dette er tomme trusler, det vil komme mange av de om du begynner å gi etter. DU skal ikke være redd for at naboene får vite at du er en ansvarlig forelder og setter grenser! Det er verre om de tror det motsatte..