Jeg er livredd!! Skal jeg være det resten av tiden?

[AnonymBruker]

I går ble endelig testen positiv! Vi skal ha barn! Først gråt jeg av lykke, og så satte frykten seg. Frykten for at vi ikke skulle klare å bli gravide flyttet seg til frykten for at jeg skulle miste barnet vårt. Nå føler jeg at det ligger masse ansvar og tyngde hos meg. Min feil om det går galt. Min feil om barnet ikke er friskt. Må ha tidlig UL!!

jeg vet dette er irrasjonelt, men jeg er redd! 

Kommer det til å være sånn resten av svangerskapet?

Anonymkode: 8a286...92b

[AnonymBruker]

Mest sannsynlig bare frem til uke 12. Var også slik bare ikke fult så ille som du beskriver, hadde en sa før jeg ble gravid igjen. Nå tenker jeg at det som skjer det skjer, og alt skjer for en grunn. Gravid i uke 20 forresten, og alt ser bra ut så langt.

Anonymkode: 0bcc8...b74

[Sheherasade]

Neida, det gir seg nok. Men litt engstelse har man jo, og det vil nok fortsette til langt etter de flytter ut av huset. 

Selvsagt er det ikke din skyld om det går galt eller barnet er friskt. 30% av alle graviditeter ender i spontanabort fordi det er en kromosonfeil eller barnet ikke utvikler seg som det skal. Det kan like være pga. hans sædceller som pga. arvestoffene fra deg. Men sjansene for det går ned dag for dag, og etter første trimester er den største faren over. Du kan se prosenten som går ned her: http://spacefem.com/pregnant/mc.php?

Kan absolutt anbefale tidlig ultralyd, bare for din egen ro. Selv gjorde jeg det i uke 9, og fikk høre hjertelyd og se bevegelser. Det var sterkt for både meg og mannen! 

Du bør kanskje også bestille time hos jordmor ganske snart på din nærmeste helsestasjon for å snakke med noen eksperter om hva du kan og ikke kan gjøre.  Ellers får du følge rådene du finner her så godt du kan, og mere er det egentlig ikke å gjøre: https://helsenorge.no/gravid

Lykke til!

[Myrthel]

Jeg forstår tankene dine. MEN om du er livredd og bekymret hver dag, eller rolig og avslappet - så vil det som skjer - skje uansett. Det er ikke mindre sjanse for å miste om du er redd. Husk at kroppen vår er fantastisk, den merker i de aller fleste tilfeller at noe er galt med fosteret og skiller det derfor ut. Dette er ting du ikke kan styre.

Hvis du lever slik gravide bør, dvs. ikke putter i deg farlige ting, ikke røyker og drikker - og trener normalt - har du absolutt ingen "skyld" en spontan abort. Så senk skuldrene, og nyt denne tiden. Skulle det gå galt - så tenk at det er din kropp som ordner opp i noe som ikke var "riktig".

[Puny]

Skjønner deg veldig godt. Ville tatt en tidlig ul i uke 6-7 hvis du fremdeles er veldig bekymret. Det er beroligende å se et bankende hjerte og vite at du ikke er gravid utenfor livmor for eksempel. Jeg roet meg veldig etter det...

 

masse lykke til!

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Puny skrev:

Skjønner deg veldig godt. Ville tatt en tidlig ul i uke 6-7 hvis du fremdeles er veldig bekymret. Det er beroligende å se et bankende hjerte og vite at du ikke er gravid utenfor livmor for eksempel. Jeg roet meg veldig etter det...

 

masse lykke til!

Kan jeg ta dette hos gyn.? Min er privat og jeg stoler veldig på henne. Hvor henvender jeg meg? Skal til fastlegen denne uken for å få stadfestet hvor langt vi er på vei. Er på ferie..

Anonymkode: 8a286...92b

[Puny]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg ta dette hos gyn.? Min er privat og jeg stoler veldig på henne. Hvor henvender jeg meg? Skal til fastlegen denne uken for å få stadfestet hvor langt vi er på vei. Er på ferie..

Anonymkode: 8a286...92b

Ja, det er som regel private gynekologer som tar det. Hør med henne.

[våren14]

Forstår deg så godt...jeg startet svangerskapskarrieren med en MA oppdaget i uke 13 og følte meg rundlurt av egen kropp. I neste (ordentlige) svangerskap var jeg strengt tatt nervevrak i 15 uker. Hadde oppfølging med UL annenhver uke henvist fra fastlege pga progesterontilskudd, og det var vel det som holdt meg gående frem til jeg begynte å kjenne liv kjempetidlig (takk gud...) i uke 15. Fra uke 16 kjente jeg henne daglig og fra da var jeg aldri spesielt nervøs  

Ja, det er irrasjonelt å skulle være redd hele tiden, for man har jo uansett aldri noen garantier, men som oftest går det jo bra  Men irrasjonell frykt er også frykt og bør tas på alvor. Min eneste trøst er at det kan gå over når du begynner å kjenne liv selv om det føles dødslenge til. Snakk med legen din om angsten, kanskje får du henvisning til tidlig UL. Hvis ikke er det noe jeg glatt hadde betalt for selv bare for å roe nervene.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn da jeg oppdaget graviditet i mai, desverre mistet jeg i juni. Så den dårlige følelsen jeg hadde viste seg å være reel. Fikk se hjerteslag på tidlig ul i uke 8, men jeg ble ikke beroliget. 

Håper det går bedre for din del. Prøv å tenke positivt, så går nok dette bra😊

Anonymkode: 1fb0a...b30

[AnonymBruker]

Uansett så er det ingenting som er din feil. Det er som regel en grunn hvis det oppstår en spontanabort. Da er det noe galt med fosteret, og ingenting som du får gjort noe med. 

Jeg opplevde en MA i januar , og er fortsatt ikke blitt gravid igjen- men jeg kommer også til å bli fryktelig redd og engstelig hvis jeg en dag snart blir gravid igjen. 

Man må bare prøve så godt man kan å leve "normalt" og ta tiden til hjelp- mest sannsynlig får du et friskt barn  

lykke til! 

Anonymkode: 17ccd...b98

[AnonymBruker]

Dessuten så viser tidlig UL kun at alt er bra med fosteret akkurat når du er der, men du har uansett ikke garanti for dagen etter. Det er ikke så mye du får gjort annet enn å prøve å slappe av. 

Anonymkode: 17ccd...b98

[AnonymBruker]

Jeg var sånn hver dag til fødselen  

Livredd for SA, så livredd for at babyen skulle dø midt/sent osv i svangerskapet. Heldigvis var jeg ikk fullt så redd for fødselen. Og når han ble født husker jeg at den lille bylten lå ved siden av meg i sykehussenga bare noen få timer etter fødsel, og da begynte jeg å engste meg for at han skulle bli mobbet på skolen  Herregud. Ja, så jeg hoppet frem til 6 år allerede ved fødsel.

Anonymkode: b31a9...f24

[AnonymBruker]

På 9.7.2017 den 9.23, AnonymBruker skrev:

I går ble endelig testen positiv! Vi skal ha barn! Først gråt jeg av lykke, og så satte frykten seg. Frykten for at vi ikke skulle klare å bli gravide flyttet seg til frykten for at jeg skulle miste barnet vårt. Nå føler jeg at det ligger masse ansvar og tyngde hos meg. Min feil om det går galt. Min feil om barnet ikke er friskt. Må ha tidlig UL!!

jeg vet dette er irrasjonelt, men jeg er redd! 

Kommer det til å være sånn resten av svangerskapet?

Anonymkode: 8a286...92b

Bare bestemte meg for å tenke positivt selv om man har den lille stemmen i bakhodet som sier hva hvis. 

Men stort sett positive tanker 😊 holder meg opptatt stort sett hver dag og i tillegg såpass dårlig at jeg sover mye 😊

Anonymkode: 4bd7a...a57

[DMS]

Det dabbar av, men litt frykt trur eg ein har til ein går i grava når ein får barn  Den værste paranoiaen min forsvann rundt veke ti i begge mine forrige svangerskap. Det var også fyrst då eg klarte å glede meg ordentleg til å få barnet. Eg trur dette er eit naturleg instinkt vi har for å skjerma oss litt i fall det ikkje skulle gå vegen, at kroppen skjønar seg på statestikken heilt på eiga hand