Deprimert pga samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Huff.. jeg vet ikke hvor jeg skal starte. 

Jeg og eksen har vært sammen i nesten 10 år og gift halvparten av tiden. Vi har et barn sammen på nesten 2 år. Vi har vært separert noen måneder pga hans forhold til alkohol og fest. Han klarer rett og slett ikke å legge fra seg dette for familien vår. Og på et tidspunkt fikk jeg nok Og bad han velge. Valget var alkohol og fest desverre :-( den logiske delen av meg vet at jeg kommer til å få det bedre med dette valget. Og at ting ikke kan bli like fælt som det er nå.. en mann som behandler meg slik fortjener ikke oss. 

Men... så begynte problemene å dukke opp. Jeg har altfor god inntekt til å kunne få noe støtte fra nav. Og siden han har lavere lønn enn meg betaler han en forholdsvis liten andel barnebidrag. 3500kr for å være eksakt. Det er ikke store summen. Og med de nye bankreglene får jeg ikke kjøpt han ut av leiligheten vår. Dette på tross av at jeg siden han flyttet ut, har betalt alt av lån og avdrag samt andre kostnader til lånet helt selv uten problemer. 

Jeg føler meg så deprimert over at jeg må selge og kjøpe nytt. Og i dagens boligmarked vil jeg ikke kunne gi barnet mitt den samme standarden som idag. Og med dette i bakhodet... så vurderer jeg å ta han tilbake. Bare for at ting skal være lettere akkurat nå... selv om jeg vet at dette er kortsiktig tenkt. Når det er sagt så har jeg ingen familie. Så jeg føler meg veldig alene opp i dette. Så de dagene han er med oss.. er det en god følelse. Men samtidig kjenner jeg en bitter smak i munnen. For jeg bare vet at med en gang en fest nærmer seg.. er han ikke lengre der. Og de dagene han forlater oss for å feste eller prioritere seg og sitt... så har jeg det helt forferdelig.. :-( 

jeg føler at uansett hva jeg velger er jeg ulykkelig. At om jeg er med han.. gjør det vondt i magen for jeg vet at det vil ofte være at hans ego prioriteres foran oss. Men uten han.. er jeg låst økonomisk og jeg har det ikke greit med å være alene. Alle våre felles venner henger med han for han er så simpel og grei å henge med. Han er så positiv og sosial. Mens jeg.. jeg er så deprimert og vanskelig som person... fordi jeg er blitt den kjedelige som ikke ønsker å bruke barnevakt hver helg fordi jeg vil være en familie. Jeg har spurt han ved flere anledninger.. holder det ikke med oss? Familien vår? Hvorfor må du ha alle disse vennene og dette sosiale livet? Er ikke vi nok for deg? :-( og vennene våre synes derfor jeg er den kontrollerende kona som ikke lar han feste annenhver helg og "tvinger" han til å tilbringe tid med meg og ungen vår.. :-( 

i starten ønsket jeg ikke barn... for vi var begge glad i fest og reiser. men han ville  og vi fikk barn. Nå som vi har ungen vår.. har jeg endret meg mye som person  jeg etterstreber å være en god mor. Hvorpå jeg innser at festelivet og det sosiale livet hvor man blir kjent med x antall nye mennesker hele tiden.. det er ikke forenelig med familieliv og barn. Så jeg ønsker å være en bedre utgave av meg selv for ungen vår. Mens eksen min mener at han er den han er og ikke kan forandre seg. :-( 

jeg er så deprimert.. og jeg går til psykolog og coach. Men ingneting hjelper. For hver dag som går faller jeg lengre og lengre ned i denne depresjonen. Og alt jeg ønsker er å bli påkjørt på gata så jeg slipper å måtte leve med å ha det så vondt og splittet..:-( jeg vil ikke være med han. Men samtidig vil jeg være med han. :-( 

Anonymkode: ac6c4...583

[navier]

Åå, kjære deg. 

Hvis du kjenner at denne sorgen er noe du sliter veldig med, bør du dra til fastlegen din og be om henvisning til psykolog for å få hjelp til å komme deg gjennom det. For ditt barns skyld. 

Jeg hadde tatt en prat med rådgiveren i banken angående akkurat dette, eller NAV. Kanskje det går an å ordne en løsning der du gradvis kjøper han ut?

[AnonymBruker]

Jeg har allerede fått henvisning fra fastlegen. Det er derfor jeg går til psykolog. Men føler ikke at det hjelper. Det er bare mye prat. Og det siste nå er at psykologen vil at jeg skal gå på et kurs for å knytte sterke bånd med ungen vår. Men det er jo ikke det jeg trenger. Hadde jeg ikke vært glad i ungen min hadde jeg ikke sittet her frustrert over at eksen velger alkohol over oss. :-( 

og jeg har snakket med hvertfall 5 banker.. ingen tør å avvike fra de nye bankreglene. 

Jeg er så låst :-( 

Anonymkode: ac6c4...583

[AnonymBruker]

Har ikke så mye å bidra med på det andre, men angående bolig; kan du ikke leie noe med den standarden du ønsker, mens du samtidig sparer opp mer egenkapital til å på sikt kjøpe drømmeboligen? 

Klem til deg, håper ting løser seg for deg etterhvert. 

Anonymkode: 84622...e44

[Sillyline]

Nei, du vil ikke være med ham. Du vil ha den økonomiske tryggheten, og slippe å være alene. Men du vet at det ikke går. Han er jo et voksent barn! Prioriterer festing foran familie, faktisk. Dummeste jeg har hørt... Gi deg selv en time-out og tid til å sørge. Det kommer til å gå fint med både deg og barnet deres. Jo før du selger, jo bedre. Så slipper du å tenke på gamle minner. Og barnet er ikke så gammelt enda, så om dere flytter nå, burde det gå bra. Jeg vet ikke hva du mener med at du ikke får gitt barnet den samme standarden som før, men jeg er helt sikker på at barnet ikke er kravstor av seg.

Still deg selv to spørsmål: dersom det var en venn av deg som var i denne situasjonen, hva ville du bedt vennen din om å gjøre? Og dersom du om 20 år skal se tilbake på livet ditt, hvilket valg tror du at du kommer til å angre mest på? At du gikk tilbake til ham, eller at du klarte å gå videre?

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke så mye å bidra med på det andre, men angående bolig; kan du ikke leie noe med den standarden du ønsker, mens du samtidig sparer opp mer egenkapital til å på sikt kjøpe drømmeboligen? 

Klem til deg, håper ting løser seg for deg etterhvert. 

Anonymkode: 84622...e44

Takk for svar. Men jeg vil nok aldri klare å spare opp nok egenkapital. Leiligheten har gått opp nesten 80% i verdi siden vi kjøpte den. Noe som gjør at jeg sitter igjen med nok egenkapital til en grei leilighet. Men ikke i dette området hvor vi trives så godt. Hvor alle som bor her har barn i samme barnehage. Og det er så koselig å leke på plassen ute Når alle kjenner alle...  problemet med banken er 5 ganger inntekt. Og ikke egenkapital. :-( 

det er så urettferdig når bankene har fått disse reglene fra Finansdepartementet. Når jeg vet ar jeg har hatt råd til å betale alt siden han flyttet ut for mange måneder siden. Det er så surt at jeg har jobbet knallhardt med å jobbe meg opp til denne leiligheten som er drømmeleiligheten min.  Også kan jeg beholde den økonomisk. Men får ikke lov pga et sett med nye regler som kom 1.1.2017 :-( 

Mest av alt er jeg sint over at familien vår er ødelagt. Og at pga denne festingen mister vi familien og den trygge økonomiske tilværelsen. Det er så urettferdig og meningsløst :-( 

Anonymkode: ac6c4...583

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Silje Lien skrev:

Nei, du vil ikke være med ham. Du vil ha den økonomiske tryggheten, og slippe å være alene. Men du vet at det ikke går. Han er jo et voksent barn! Prioriterer festing foran familie, faktisk. Dummeste jeg har hørt... Gi deg selv en time-out og tid til å sørge. Det kommer til å gå fint med både deg og barnet deres. Jo før du selger, jo bedre. Så slipper du å tenke på gamle minner. Og barnet er ikke så gammelt enda, så om dere flytter nå, burde det gå bra. Jeg vet ikke hva du mener med at du ikke får gitt barnet den samme standarden som før, men jeg er helt sikker på at barnet ikke er kravstor av seg.

Still deg selv to spørsmål: dersom det var en venn av deg som var i denne situasjonen, hva ville du bedt vennen din om å gjøre? Og dersom du om 20 år skal se tilbake på livet ditt, hvilket valg tror du at du kommer til å angre mest på? At du gikk tilbake til ham, eller at du klarte å gå videre?

vet du hva jeg ofte tenker? Hva om? :-( hva om det tar lengre tid for han å tilpasse seg familielivet enn meg? Selv om han var den som ønsket barn... hva om vi kan jobbe gjennom dette sammen bare jeg holder ut litt til? 

Det hadde vært mye enklere for meg om han ikke ønsker å involvere seg i barnet vårt. Men det er her han gjør meg så usikker.. for han vil ha festingen i helgene. Men i hverdagen er han her og viser så mye hengivenhet til oss.. :-( og han krangler med meg om å få 50% omsorg for barnet. Hvorfor vil han ha 50% Dersom han må ha festing i helgene? Hvorfor kan han ikke bare gå og la oss være? Slik han driver på nå er som en jojo. Og det er helt forferderlig. :-( han gir meg signaler om at han vil bli sammen igjen. Men så vil han også ha festelivet fortsatt :-( 

Anonymkode: ac6c4...583

[Sillyline]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

vet du hva jeg ofte tenker? Hva om? :-( hva om det tar lengre tid for han å tilpasse seg familielivet enn meg? Selv om han var den som ønsket barn... hva om vi kan jobbe gjennom dette sammen bare jeg holder ut litt til? 

Det hadde vært mye enklere for meg om han ikke ønsker å involvere seg i barnet vårt. Men det er her han gjør meg så usikker.. for han vil ha festingen i helgene. Men i hverdagen er han her og viser så mye hengivenhet til oss.. :-( og han krangler med meg om å få 50% omsorg for barnet. Hvorfor vil han ha 50% Dersom han må ha festing i helgene? Hvorfor kan han ikke bare gå og la oss være? Slik han driver på nå er som en jojo. Og det er helt forferderlig. :-( han gir meg signaler om at han vil bli sammen igjen. Men så vil han også ha festelivet fortsatt :-( 

Anonymkode: ac6c4...583

Dersom han vil ha 50/50, får du passe på at det er du som har barnet i helgene i alle fall. Dersom han ellers er en god far, bør jo absolutt barnet få ha ham i livet sitt.

[Leeloo]

Krever han at dere selger? Hva om du kjøper han ut med det du får i lån, og så eier han en liten del av leiligheten fortsatt? Kunne han ev. leid en mindre leilighet i nærheten og fortsatt å eie halve leiligheten en stund? Er han en god far og klarer holde festingen til barnefrie uker, samt blir i skolekretsen forstår jeg jo at han ønsker det.

Er han en god far bør han jo forstå at det beste for ungene er at dere blir der dere er. Har du råd til å kjøpe noe som helst i området? Jeg gikk drastisk ned i størrelse på leilighet for å holde ungene i nabolaget, 100% verdt det. Jeg forstår at det er vondt å selge drømmeleiligheten, jeg gjorde noe lignende, men så lenge man er sammen er det det viktigste. 

Du har ingen mulighet for forskudd på arv eller annen hjelp fra foreldre?

[AnonymBruker]

Akkurat nå står du på et punkt hvor du må velge hvordan du skal se på muligheten og umulighetene.

Du kan velge å fokusere på umulighetene, noe innleggene dine forteller at du gjør. Eller du kan velge å flytte fokus over til mulighetene. Om du ser på mulighetene så tar du utgangspunkt i hvor dere kan bo, hvor mye/stort dere trenger, hva du ønsker for deg selv og felles barn. Med den listen i hodet starter du å se deg rundt. Du snakker med banken og får et estimat på hvor mye du ville kunne låne.

 

Anonymkode: 5d1c1...cac

[AnonymBruker]

Gikk av samme grunn. Jeg fikk ikke noe bidrag heller. Unger skal ikke oppleve sånne ting. En dag tenker du,at du gjorde rett 

Anonymkode: 69451...abc