Lekebilen med de blå lysene

[AnonymBruker]

Et scenario basert på liknende historier fra virkeligheten:

Se for deg at du er en liten gutt på 4-5 år. Foreldrene dine har av ulike årsaker vært i kontakt med Barnevernet (BV) og er nå under oppfølgning. Som et lite barn forstår du imidlertid lite av det som foregår. Men i starten virker de BV-ansatte vennlige og forteller at "alt skal gå bra".

En dag kommer det så plutselig inn mange fremmede mennesker (flere fra etaten) sammen de BV-ansatte som du kjenner fra før og 2 politimenn. Du ser at din mor blir grepet av panikkangst, noe som får deg til å gjøre det samme. Faren din steller seg litt framfor deg og din spør om hva som foregår men blir dyttet til side av politiet og advart om han blir arrestert dersom han forhindrer politiet arbeid.  

Du løpet til moren din og holder henne hardt i rundt beinet mens tårene triller. Flere av det BV-ansatte og politiet kommer etter og river de små fingrene dine vekk fra moren. Det gjør vondt og de blir grepet av enda mer panikk da alle disse menneskene tar deg med seg. Moren og farens fortvilte ansikter blir stadig lengre og lengre unna når du snur deg gråtkvalt etter dem.  

De BV-ansette gjør så alt de kan for å fortelle deg at foreldrene dine er ikke som aldre foreldre. De er ikke flinke nok og du kan ikke ha dem som foreldre. Ikke bare er dette et angrep på dem, men også deg. Fordi de 4-5 årene du har hatt med dem, er det eneste livet du kjenner. Huset du bodde er det eneste hjemmet du noensinne du har hatt.

Så får du vite at du skal du plasseres hos fosterforeldre (hva nå enn det er tenker du). Du kjenner igjen ordet "foreldre" og tror kanskje at det betyr at du skal hjem til mamma og pappa. Dette håpet blir imidlertid knust i det du kjøres til et helt fremmed hjem. Du skriker og forteller at du vil hjem til mamma og pappa, men BV-ansatte forteller deg at du ikke får møte dem på en lang, lang tid. De gjentar gang på gang at det er for "ditt eget beste". Lite forstår du av hva det betyr. Men du forstår dine egne følelser, du forstår at politiet du hadde leker av og som du hadde som helter, har vendt seg mot deg og dine foreldre. Du forstår at de ikke blir noe tur til Lekeland, som foreldrene dine hadde gledet deg med. 

Hele den lille verden du kjenner til faller i grus. Forsterforeldrene dine er riktignok vennlige og gir deg, mat, leker og klær. Men de er ikke "mamma" og "pappa". De vil for alltid være "fremmede" selv om du kjenner ansiktene deres igjen.

En dag får du vite at du skal få treffe mamma og pappa igjen på en café nede i byen. Når du møter dem, kjenner du også igjen 2 av de barnevernsansatte. Du vet, de som var så vennlige i starten. Nå ser de ganske strenge ut og pirker borti alt hva mamma og pappa gjør overfor deg. Du forstår lite av det som foregår. Etter en stund sier de BV-ansatte at nå skal du hjem igjen. Du blir kjempeglad og tror at du skal hjem til mamma og pappa. Men nei, du skal hjem til fosterforeldrene igjen og får ikke møte mamma og pappa før om flere måneder igjen. 

Du vender deg riktignok til din nye tilværelse i fosterhjemmet og de første årene går det forståvidt greit. Men som 13-åring begynner problemene. Ting virker å uklare og lite sammenhengende og du begynner å stille forsterforeldrene dine spørsmål. De er unnvikende og gir deg bare vage svar. I en kombinasjon mellom dette og at du begynner å finne ut ting på egenhånd bygger det seg opp et raseri i deg. Du forstår nå at du har en stor familie du aldri har møtt (i hvert fall ikke siden du var et lite barn) og hva biologiske foreldre betyr.

Med tiden begynner du å henge mer og mer med venner i tvilsomme miljøer. Du blir tidlig introdusert for rusmidler og føler at du har "funnet deg selv". Politiet har du lite til overs for, fordi opplevelsen i barndommen har brent et hat inne i deg. Forsterfaren din sier at du må høre på fostermoren din, men du svarer at du hun ikke er moren din og det kommer hun aldri til å bli! 

Barnevernet kommer stadig oftere inn i bildet, men du er omtrent aldri hjemme lengre eller rømmer ut fra rommet ditt når du ser dem. De kan ikke "hjelpe meg uansett", tenker du. Mest sannsynlig har du rett i det, det var jo dem som bragte deg "hit" i første omgang. En dag er du i krangel med fosterfaren din, han virker frustrert over oppførselen din. Dere kjefter og smeller til hverandre. Så tar han tak i armen din og sier "nå holder det". Du svarer med å slå ham midt i ansiktet. Dagen etter får du vite at nesen hans er brukket. Du har litt dårlig samvittighet, men den forsvinner fort når dette, kombinert med flere andre hendelser, fører til at du havner i en barnevernsinstitusjon. Fosterforeldrene orker ikke ha noe mer med deg å gjøre, selv om du er ensbetydende med kroner i lomma for dem. Uansett får du i ettertid vite at annet barn har fått dem som fosterforeldre.

I det nye "institusjonshjemmet" ditt er det strenge regler. Du har forståelse for at rusmidler ikke er lov, men det forhindrer deg ikke i å være avhengig av dem. På dagtid er det lange samtaler med personalet. De prøver å hele tiden å hinte til hva som gikk galt i barndommen din og hvor udugelige foreldre du hadde da. På kvelden har du problemer med å sove, fordi du har fylt av hat, maktesløshet og redsel. Det medfører at det hender at du gjør noen små "opprør". Du nekter å gå til rommet ditt etter de fastsatte tider og personalet svarer brutalt med å legge hardt deg ned i gulvet. Det gjentar seg ofte i de årene du tilbringer på denne institusjonen. 

Når du blir voksen slipper du ut. Du har fått vite at dine biologiske foreldre har flyttet til utlandet fordi de ikke orket å bo i Norge lengre. Minnene og hatet mot myndighetene var for sterke. Rusmiljøet du tilhørte er oppløst, den eneste vennekretsen du har hatt. Noen patetiske folk tenker du, men likevel... nå har du ingen. Du får med årene hjelp fra NAV. De gir deg en dårlig betalt lagerjobb og skitten leilighet. Det er noe å leve av, tenker du, men et liv, en barndom, en oppvekst... det har du ikke hatt siden du var 5 år. Helt til den dagen...

Så kommer det en dag du får deg en kjæreste. Hun er ikke "god" men har i det minste noen. En dag blir hun imidlertid gravid og får en nydelig jente. Barnevernet vet forøvrig godt hvem du er og sier med en vennlig tone at de gjerne vil komme på et hjemmebesøk og "ta en prat". Du blir grepet av panikk og overbeviser kjæresten din om at dere må flykte. Dere reiser gjennom Sverige, Danmark og Tyskland og flytter fra den ene hemmelige adressen til den andre.  

Gjennom interpol blir dere stemplet som "kriminelle" og eldre konsulent fra BV uttaler i media at dette er skadelig for barnet og ber alle foreldre som har hatt problemer i oppveksten om å straks kontakte BV, slik at de kan hjelpe dem på riktig vei. Samtidig ber hun folk stille opp som fosterforeldre. "Det er et akutt behov", sier hun.  

Lite skjønner skjønner hun selv (eller vil innrømme) at hennes organisasjon var med på å skape dette "monsteret" med rusproblemer, som kidnappet sitt eget barn. I et lite tettsted i Italia får du vite at dersom foreldrene ikke er flinke nok, pleier foreldrenes søsken, onkler, tanker og besteforeldre å steppe med hovedansvaret for oppveksten. Samtidig er de forferdet over å få høre hva det norske politiet bruker ressurser på. Riktignok er det vant med hendelser korrupt politi i Italia, men ikke at de henter barn pga av påstått omsorgssvikt. 

En dag kommer imidlertid det italienske politiet på døren. Dere er tross alt etterlyst over Interpool. Kort fortalt blir jenta på nå 2 år, plassert i et norsk forsterhjem. Dere havner for en periode i fengsel og mister all omsorgs- og samværsrett for barnet. Historien gjentar seg for den lille jenta når den tid kommer. Barnevernet kan nok engang skryte av "barnets beste" og kronene ruller inn til fosterhjemsorganisasjonene. 

Anonymkode: 596c4...43e