Min første kjæreste har gått bort

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvilken kategori jeg skulle sette denne tråden på, så admin får bare flytte den hvis det er riv ruskende galt. 

Den første kjæresten min og jeg har en del historie sammen; vi gikk i barnehagen og var bestevenner på barneskolen - frem til han flyttet i 3.klasse. Vi hadde litt kontakt som brevvenner (90-tallet) i ca 3 år, men så ble kontakten kuttet helt. Helt på starten av videregående møttes vi på en fest ved tilfeldighet og vi klikket med en gang, snakket som om vi aldri hadde vært adskilt. Vi ble kjærester kort tid etterpå, og vi var sammen gjennom hele videregående. Etter videregående hadde vi forskjellige planer for oss selv; jeg ville studere på NTNU, og han ville på folkehøgskole. Vi valgte derfor å slå opp til tross for at vi hadde et fantastisk forhold som oppriktig så ut som det kunne vart livet ut. Vi avsluttet som gode venner, ingen vonde følelser eller noe. 

Vi snakket litt frem og tilbake det første året, men så dabbet det av. Jeg hadde et nytt liv, og det hadde han også. Han ble straks sammen med noen andre, og det tok ikke så lang tid før jeg hadde møtt en ny kar også. 

Mannen jeg møtte den gang er min samboer i dag, og vi skal gifte oss neste sommer etter 7 gode år sammen. Vi eier bolig og alt var generelt ganske bra. 

Men nå i går kveld leste jeg ved en tilfeldighet en post på facebook fra min gamle kjærestes søster, at han har gått bort. Jeg var i sjokk, for å si det enkelt. Jeg hadde vel innerst inne håpet at vi skulle møtes igjen en gang i livet, kanskje når begge er enker eller noe annet som kunne vært plukket ut av en kjærlighetsroman. Men slik ble det ikke. Han er død, og nå er det over. 

Min samboer vet om mine ekser, og jeg fortalte ham at min første kjæreste har gått bort. Han skjønte selvsagt at dette var tungt for meg, og trøstet meg mye i går kveld. Men i dag er jeg fremdeles helt knust; jeg har mistet personen jeg anser som min aller beste venn i verden. Og samboeren forventet at jeg skulle være over det i dag. Han virker småirritert og det virker som han bevisst forsøker å unngå å snakke om ham. Jeg er veldig ute av meg, jeg kjenner at jeg bare tar dette veldig hardt. 

Er det noen som har råd? Hvordan sørge uten at samboer skal føle seg ukomfortabel fordi det er en eks det er snakk om? 

Anonymkode: 11ce4...8c2

[AnonymBruker]

Samboeren din er sannsynligvis usikker på følelsene dine for han når du tar det så tungt. Og du skriver jo i innlegget ditt at eksen føles som din bestevenn og du ønsket å bli sammen med han i fremtiden. Samboeren din er nok redd for akkurat dette. Tenk selv om personen du var sammen med og elsket egentlig gikk og drømte om en annen! Det er ikke fordi det er en eks han reagerer, det er fordi han får inntrykk av at eksen betyr mer for deg enn han selv

Anonymkode: cae49...812

[AnonymBruker]

Syntes ikke det er noe galt i å føle som du gjør, du og eksen har tross alt betydd noe for hverandre gjennom store deler av oppveksten og senere som kjærester. Når det ikke er et vondt brudd, med vonde følelser (eller mer ekstreme til som rusmisbruk, vold osv.) som fører til at man slår opp, men kun har slått opp fordi man befant seg i ulike livssituasjoner i forskjellige deler av landet, så er det naturlig å få en sorgreaksjon. For det er unektelig trist når noen man anser som en venn har dødd, uavhengig av om man har vært sammen eller ei. Syntes faktisk ikke samboeren din gir deg deg særlig mye spillerom her, av det du skriver har din samboer fint lite å være redd for; du og vennen din har bare hatt sporadisk kontakt etter det første året etter dere slo opp, du har etablert deg sammen med samboer og dere skal gifte dere neste år. 

Du bør derfor ikke føle deg skyldig fordi du trenger rom til å sørge litt over tapet av en venn som nå allerede har hatt sitt liv. Noen dør dessverre ganske unge, og du bør nå vurdere om du skal i begravelsen eller ikke, om den ikke har blitt avholdt allerede. Om du ofte var med foreldrene hans da dere var sammen/venner, så bør du også vurdere om du skal sende et kondolansebrev eller ringe. 

Kondolerer så mye uansett hva du velger å gjøre videre.

Anonymkode: c8200...45f

[Gjest lurven]

har også en eks som døde ung. hadde ikke noen romantiske følelser for henne da det skjedde, men likevel føltes det rart og tungt.

men det er vanskelig for andre å forstå, ikke minst kjæresten din så du bør droppe å snakke med han om det

[AnonymBruker]

Jeg ville lurt på hvorfor min partner tok et dødsfall så tungt når det ikke er noen de har kontakt med lenger.  Du skriver jo også at du ikke var over ham, dette plukker nok kjæresten din opp. Forstår at dødsfall er vanskelig å håndtere, men jeg ville nok "tatt meg sammen" etter en dag. I det minste foran kjæresten.

Anonymkode: 2037b...84a

[Duftavsommerregn]

På 12.7.2017 den 14.48, AnonymBruker skrev:

Jeg ville lurt på hvorfor min partner tok et dødsfall så tungt når det ikke er noen de har kontakt med lenger.  Du skriver jo også at du ikke var over ham, dette plukker nok kjæresten din opp. Forstår at dødsfall er vanskelig å håndtere, men jeg ville nok "tatt meg sammen" etter en dag. I det minste foran kjæresten

Du har helt rett, det bunner jo ofte i nostalgi når man har slike følelser. Det er jo helt menneskelig og ikke noe galt i det. Men man bør iallefall ikke flagge dette overfor sin ektefelle idag.

[Apis]

Kjæresten føler seg vel som 2 valget, det er jo han som burde være den beste vennen 

[Sjokkert]

Jeg skjønner at du sørger, og det er normalt. Men jeg skjønner også samboeren din. Du skrev at du har mistet en du anser som din beste venn i hele verden - burde ikke det ha vært han du skal gifte deg med? Sånn som jeg forstår så har dere ikke pratet sammen på en stund, så det er naturlig at samboer føler seg som 2. valget.

 

[Virrevirrevapp]

Jeg skjønner samboeren din, jeg. Og jeg skjønner deg. 

Du og eksen hadde et fint forhold, men valgte å gå fra hverandre da dere skulle på ulike skoler. Eksen fant seg ny dame, og etterpå fikk du deg type også, og samtidig hadde du en drøm om at du skulle bli sammen igjen med eksen, selv om dere ikke egentlig hadde kontakt. Det er det litt grunn til å bli sjalu over; at du har fantasert over at en annen skulle erstatte mannen din.

Mannen din var det bedre valget, kanskje fordi dere ville det samme rundt bosted, utdanning etc., men minnene om eksen din var samtidig sterke. Nå må du leve videre uten "reserven" din. Og det at en som er ung, dør, berører kanskje din frykt for framtida? Kanskje du er litt redd for at samboeren din også kan dø? 

[AnonymBruker]

På 7/21/2017 den 11.04, Sjokkert skrev:

Jeg skjønner at du sørger, og det er normalt. Men jeg skjønner også samboeren din. Du skrev at du har mistet en du anser som din beste venn i hele verden - burde ikke det ha vært han du skal gifte deg med? Sånn som jeg forstår så har dere ikke pratet sammen på en stund, så det er naturlig at samboer føler seg som 2. valget.

 

Men er vi egentlig noens første valg? Selvfølgelig jeg tviler ikke på at kjærester elsker og er glade i hverandre, men med mindre de er hverandres første kjærlighet er det neppe førstevalget. Jeg er nettopp startet et forhold og jeg har ikke sagt det til henne enda men jeg er forelsket i henne. Fra den første kvelden jeg møte henne måtte jeg aktivt holde tilbake alle følelsene som gikk gjennom hodet mitt, for jeg vet om du sier "vil du være min?" etter første kvelden vil det virke desperat.

Samtidig er det en jente jeg rett og slett kommer til å være forelsket i resten av livet mitt, vi var aldri sammen som kjærester i den forstand, selv om folk rundt oss ertet oss at vi bare burde ha sex og få det overgjort da vi allerede var et par. Men i tilegg til at vi kan snakke om alt, så var hun der for meg gjennom den mørkeste perioden av livet mitt. Vi var egentlig bare veldig gode venner men når jeg var helt nede etter en ulykke og bokstavelig talt grått i armene hennes, gikk det fra trøsting til kyssing og så over til panikk da jeg plutselig innså at jeg kom til å ha sex for første gang i en alder av 26. Når hun da kjente hvor hardt hjertet mitt slo, sa hun til meg at ikveld fantes det ingenting som feil, hun vil bare at min første skulle være med noen som er glad i meg. Min største frykt skjedde men hun bare forsatte, pjusket meg, kysset meg og slapp ikke taket av meg tils dagen etter vi voknet sammen. Siden hun skulle til danmark pga jobb de neste 3-5 årene kom det til å bli lenge tils vi kom til å se hverandre igjen så vi bestemte oss bare for å behandle de siste 3 ukene som om vi var star crossed lovers. 

Hun kommer alltid til å ha et sted i hjerte mitt og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Men vi har passet på når hun har vært opptatt med kjærester så oppfører vi oss bare som venner, og snakker mest om vi trenger råd fra hverandre og det er ikke slik at vi snakker bestandig når hun har vært singel kan iblant gå måneder imellom. Nå som det er jeg som ender opp i et forhold, og hun har hjulpet meg et par ganger med å tolke ting jeg ikke har skjønt helt og pga jobben sin klarte hun å gi oss en ganske så luksuriøs date. Men vi har begge blitt enige om at for å ikke gjøre henne verken sjalu eller usikker og så oppholde kontakten en stund tils forholdet er mer stabilt og hun stoler på at jeg aldri kommer til å være utro på noen måte. 

For jeg vil ikke at det nye forholdet skal gå skeis fordi hun tror at hun er andre valget og jeg venter på at den andre skal komme jeg fra danmark. For det er ikke sant, men når forholdet hadde en dato så er det vanskelig å ikke forsatt være glad i henne, da vi ikke ble dritt lei og forbanna på hverandre.

Anonymkode: 2c290...097