Diagnose?

[AnonymBruker]

Jeg var tidligere venner med noen jeg lurer litt på. Vi var vært venner siden barndommen. Jeg vet at denne vennen sliter med sosialangst og depresjon. Jeg har bare alltid tenkt at noe annet må være galt eller er det jeg kommer til å skrive om nå symptomer på dette? 

Jeg opplever denne personen som veldig overfladisk. Her er det utsende, muskler, kropp , ha et fint hjem og flotte statuser på facebook om hvor perfekt alt er som gjelder. Jeg vet at denne personen sitter hjemme og stapper sjokolade istedet for treningsøkta som er lagt ut på insta. Veldig viktig å få likes på profilbilder og bytter til "sexy" bilder som for alle rundt blir alt for voldsomt. 

Som fører oss videre til neste punkt. Sex. Denne personen har hatt et veldig aktivt sexliv. Det er greit å kose seg som singel, men her er det 2 på en dag og mange partnerskifter hele tiden. Veldig opptatt av sex og blir sur , desperat og grinete om sexuelle tilnærmelser, kommentarer om deilig/flott/fin uteblir på sosiale medier, eller ellers selvfølgelig. 

Opplever personen som veldig overdreven og dramatisk. Det er aldri midt i mellom. Enten er alt helvete eller så er alt rosenrødt! Gråter for ingenting. Gjerne for å få viljen sin, krokodilletårer. 

Her kommer dette jeg er mest usikker på og som for meg oppleves litt skummelt. Det oppleves for meg som at denne personen gjerne bruker folk uten dårlig samvittighet. Jeg tenker lite slik selv og ble ofte overasket i barndommen av hva hensikten egentlig var. Kunne finne på å be meg på besøk bare for å slippe å gjøre husarbeid hjemme. Eller i ungdomsalder komme på besøk til meg for så å bli hentet av kjæresten min. ( god kjæreste, jeg vet) Lurte meg til å bli med på fest hvor festen bare var denne personen , daten  og en person til hun visste jeg ikke kom særlig overens med.  Viste seg at jeg var med bare for at personen skulle få lov til å dra dit i det hele tatt. Jeg havnet stadig i situasjoner der foreldre ble sinte på meg eller et eller annet fordi jeg ble lurt av denne personen. Jeg vet det sikkert sier sitt om meg, men jeg følte meg virkelig lurt og brukt. 

Det virker på meg som at det blir gjort på samme måten nå litt eldre. Lurer partnere, sier ja til dater, men dukker ikke opp og bryr seg ikke om noen påpeker at det er høflig å si i fra om man ikke dukker opp. Veldig spontan av seg det går hit og dit. I det ene øyeblikket er ferieturen planlagt i det andre finnes det ikke penger til den, økonomi virker rotete, spør ofte etter penger. Har ikke kredittgjeld eller noe, men det blir fort tomt på grunn av shopping og interiør. 

Veldig sjalu. I forhold er personen veldig konrollerende og sjalu. Styrte hvilke venner partner skulle ha, hvilke filmer ( uten noen som for partner kunne være sexy) som skulle ses, ville helst være med partner overalt slik at det ikke skulle dukke opp noen finere og lignende. En gang ble jeg med på noe som skulle være en kveld med personen og gamle gjengen som endte med at vi sto i gata utenfor hos kjæresten for å spionere. Da jeg skjønte dette stakk jeg hjem altså. 

Ellers så oppleves personen som veldig opptatt av oppmerksomhet sosialt. Ler høyt, gjør mange merkelige sprell for å få oppmerksomhet. Ofte alt for dramatisk og overdrevent. Får selvfølgelig  ofte oppmerksomhet for dette, men om den ikke kommer så blir personen sur og grinete og alt er helvete. Om jeg foreksempel hadde det gøy spillte ingen rolle for nå skulle vi ikke være her lenger! Jeg sto heldigvis opp for meg selv etter hvert og ble vant til hvordan personen holdt på. 

Jeg bare lurer på om noen kjenner igjen dette. Kan dette være "bare" angst og depresjon? 

Anonymkode: 4d45e...449

[AnonymBruker]

Et eksempel fra nåtid er at har ikke hørt fra vedkommede på lang tid, men skrev plutselig til meg igjen. Etter noen meldinger fram og tilbake fikk jeg : "Kunne jeg lånt 1000 kr av deg. Vær så snill? Kanskje vi kan finne på noe en dag også? "  med myye smilyes.  Jeg lånte ikke vedkommede penger nå , men har gjort det før. Hun kunne ikke møtes eller finne på noe, det er bare smisk for å få låne penger. Jeg var så dum at jeg ikke skjønte det. 

Anonymkode: 4d45e...449

[Fjaselina]

Dersom sjølvopptatt, egoistisk bitch er ei diagnose, så ja. 

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Fjaselina skrev:

Dersom sjølvopptatt, egoistisk bitch er ei diagnose, så ja. 

Joo , jeg føler liksom at det ligger noe mer bak. Som har vært en del av hennes personlughet siden hun var barn. 

Anonymkode: 4d45e...449

[AnonymBruker]

Bipolar eller en form for personlighetsforstyrrelse er det første jeg tenker.

Anonymkode: 19a95...b79

[Gjest NotNaomi]

Det er jo ikke helt ok å stille diagnoser her da. Men bipolar passer bedre. Fordi du beskriver en tidligere venninne nøyaktig omtrent. Og hun er bipolar. Angst og depresjon forbinder jeg ikke med det du beskriver akkurat.

[AnonymBruker]

Jeg vet at vi ikke skal stille diagnose, men lov å undre seg. 

Anonymkode: 4d45e...449