Psykisk syk datter, føler meg så alene.

[AnonymBruker]

Jeg er alenemor med psykisk syk datter og føler meg så alene. Det siste året har vært masse møter med bup, ppt, skole. Jeg føler jeg har kjempa og kjempa for å få hjelp til min datter.

Hører historier om familie som trår til og hjelper når slikt oppstår. Men har egentlig følt det motsatte, folk har heller trekt seg unna. Jeg har i tillegg selv vært deprimert noe også folk har vist om. Jeg har også spurt om hjelp fra familie, men heller ikke da har jeg fått hjelp. Min eks familie, min bor langt borte. Faren er ikke i bilde, men hans famile har tidligere stilt opp.

Det går bedre med min datter nå og da dukker familie opp. Skulle ønska noen stakk innom da det var som tøffest. Eller iallefall tok en tlf for og høre om de kunne hjelpe til med noe. 

Vet det er grupper der man kan møte andre med psykisk syke barn. Men hadde håpa noen rundt meg kunne bry seg. Om ikke for min skyld, så iallefall for min datters skyld.

Måtte egentlig bare få det ut. Noen andre som har opplevd det samme. Nå inviterer de på middag, får lyst og bare skrike ut«hvor var dere når jeg trengte dere». Men jeg smiler og tar meg sammen for min datters skyld.....

 

Anonymkode: be258...c1e

[AnonymBruker]

Anonymkode: c7878...635

[Gjest NotNaomi]

Så trist! Det er så viktig å føle at noen nære bryr seg om.

Men ikke bli bitter. Det vil bare gå ut over deg selv. Nå må du bare tenke på at du og datteren din skal ha det bedre. Men skjønner godt tankene dine! 

[Minlillesky]

De vet kanskje ikke hvordan de skal forholde seg i forhold til din datter. Det får folk til å trekke unna.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver... For vår del opplevde vi at familien ikke tok tenåringens problem på alvor, det var liksom bare å ta seg sammen... Vi hadde mange, mange runder med bup, psykolog og til slutt familiesamtaler, siste hjalp egentlig ganske mye. Min tenåring fikk hjelp til å forklare følelsene sine til meg, og jeg fikk bedre forståelse av problem, situasjoner og hvordan tenåringen ønsket å bli møtt. Min tenåring fikk også medisin, men valgte å slutte med disse etter en kort periode da følelsene ble for lik (følte aldri skikkelig glede, følte aldri skikkelig sinne osv) og valgte heller å fokusere på det positive i livet. Veien var lang, og jeg har ikke fått delt mine føleser og opplevelser med andre enn samboeren min. Jeg gråt mye og var både sliten og lei meg over hele situasjonen, og burde sikkert ha pratet med noen profesjonelle, men kom over den verste kneiken når jeg så min tenåring fikk hjelp som gradvis gjorde at tenåringen ble bedre. 

Familiesamtalene på bup ble brukt til å få en felles enighet med tenåringen om hva jeg og hva tenåringen kunne godta av bla krav jeg stilte til litt rydding på rommet, krav til personlig hygiene, ønske om at tenåringen skulle være ute i friluft (dvs gå ut av huset for ikke å mure seg inne helt) til det at tenåringen mente jeg maste. Alle tenåringer synes vel foreldre maser i perioder, men vi fikk som sagt hjelp til at tenåringen skulle skjønne at jeg ikke var alene om å synes at dusj hver tredje dag var vanlig, at det var viktig med frisk luft innimellom osv. 

Nå har det gått tre år, og enda har ikke familien min stilt spørsmål om hvordan det går, de ser jo at tenåringen min har det bra nå, men ikke et ord om hvordan det har vært hverken for tenåringen eller meg. Har bare innsett at jeg og samboeren min kom oss gjennom dette, og at tenåringen har blomstrert og er lykkelig nå. 

Ta kontakt med bup og be om samtaler for deg og ev for deg og ditt barn, håper dere får hjelp snart

Stor og god klem til deg! 

Anonymkode: 6fc45...a4b

[AnonymBruker]

Ok, så det hadde vært bedre om de ikke inviterer på middag? Hva om de ikke vet hvordan de skal forholde seg til dette og dette er et forsøk på å få kontakt? 

Anonymkode: 5ed21...73c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. 

Alenemamma til et barn med diagnose lettere psykisk utviklingshemning. Hun er snart 11 år, men yngre kognitivt. 

Anonymkode: 552b0...b3d

[AnonymBruker]

Om det kan være en slags trøst så kan jeg fortelle deg at det dessverre er vanlig at folk trekker seg unna også ved fysisk sykdom. Tror rett og slett det er for vanskelig for friske folk å sette seg inn i hvor altovergripende det er å være syk. Tror det beste stedet å finne medfølelse og omsorg er gjennom støttegrupper og hos likemenn. 

Anonymkode: e0080...09e

[AnonymBruker]

Skjønner veldig godt at det er slitsomt for deg. Men jeg lurer på; har dere ikke fått et tilbud om en form for avlastning for henne, slik at du kan få slappe av og ta vare på deg selv innimellom? Fortsett med samtaler hos bup, men også kanskje vurder å innblande familievernkontoret.

Anonymkode: 9b898...2c4

[AnonymBruker]

Ts her takk for svar. Nei har ikke fått noe tilbud om avlastning. Har søkt om støttekontakt, så får man se hvordan det går. På et sju mnd har jeg ikke hatt en frihelg, så skulle gjerne hatt det men.....

Ting er litt lettere nå, da det ikke skole, så får vi se til høsten. 

Men om det blir verre igjen rekner jeg med å stå alene igjen....

 

 

 

 

 

Anonymkode: be258...c1e

[AnonymBruker]

Jeg har et søsken med atferdsvansker og psykiske symptomer, fikk først riktig diagnose som voksen (dårlig arbeid fra bl.a. Bup i oppveksten). Foreldrene mine ble isolerte, det var enklere å trekke seg unna det sosiale når søskenet mitt tydelig hadde det vanskelig når vi hadde besøk eller var borte. Livet deres ble også svært annerledes enn andres, og det har væřt frustrerende å bli servert lettvinte løsninger på komplekse problemer fra noen som ikke forstår, når en ser at konsekvensen av deres foreslåtte løsninger trolig ville drive søskenet mitt til selvmord. Til og med eldste som flyttet ut før den tøffeste perioden, fikk ikke med seg hvor ille det var. Veldig synd at ikke alle fungerer som støttespillere når vanskelige livssituasjoner blir langvarige. Mange pårørende har veldig kort utholdenhet ved andres langtidsbelastninger, dessverre.

Anonymkode: 9f744...3f0

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et søsken med atferdsvansker og psykiske symptomer, fikk først riktig diagnose som voksen (dårlig arbeid fra bl.a. Bup i oppveksten). Foreldrene mine ble isolerte, det var enklere å trekke seg unna det sosiale når søskenet mitt tydelig hadde det vanskelig når vi hadde besøk eller var borte. Livet deres ble også svært annerledes enn andres, og det har væřt frustrerende å bli servert lettvinte løsninger på komplekse problemer fra noen som ikke forstår, når en ser at konsekvensen av deres foreslåtte løsninger trolig ville drive søskenet mitt til selvmord. Til og med eldste som flyttet ut før den tøffeste perioden, fikk ikke med seg hvor ille det var. Veldig synd at ikke alle fungerer som støttespillere når vanskelige livssituasjoner blir langvarige. Mange pårørende har veldig kort utholdenhet ved andres langtidsbelastninger, dessverre.

Anonymkode: 9f744...3f0

Ts her, klem til deg. Har sikkert ikke vert så lett og være deg. Dessverre er det sånn at det som er tungt og vanskelig ikke skal snakkes så mye om. Psykisk helse er enda tabu. 

Anonymkode: be258...c1e