Jeg blir alltid valgt bort til fordel for andre og det må være noe med meg!

[AnonymBruker]

Et ordtak sier;"møter du noen idioter, er de idioter. Møter du bare idioter, er du idioten".

Det har seg slik at jeg hovedsakelig har kjempet med dårlig selvtillit, mobbing og få/ingen vennskap i barndommen. 

Uten å gjøre innlegget for langt vil jeg skrive hovedproblemet med en gang. 

Jeg blir alltid dumpet til fordel for andre. Dette gjelder både venner og kjærlighet. Jeg kan bli kjent ei som kan være potensiell venninne. Vi kan holde kontakten i noen dager, så møtes vi gjerne fler. Jeg er den som blir utenfor og mister gradvis kontakt med dem. De fortsetter å ha kontakt. 

Så har vi kjærligheten.

Har vært forelsket et par ganger før, men i så upassende personer at jeg aldri ville prøve meg.

Så har vi de jeg trodde det kunne skje med; Jeg hadde følelser for en kompis for noen år siden, og følte vi kanskje begynte å bli noe mer. Helt til han plutselig ikke hadde tid å treffes mer. Fikk vite han hadde blitt sammen med ei på studiet. Ble noen dager med tårer og diaré da ja. 2 år brukte jeg på å komme ordentlig over han.

Jeg flyttet til nytt sted for å finne igjen meg selv litt. Jeg følte bare for å gjøre noe nytt og jeg har ikke vanskelig for å finne meg til rette på nye steder. Jeg fikk følelser for en jeg møtte der "Stian". Det var han som var så ivrig. Jeg hadde ikke lagt Jeg fikk overraskende nok følelser! Alt føltes riktig. Jeg følte jeg endelig var på tur til å finne lykken. Jeg ble også kjent med noen nye jenter der. De var faktisk veldig imøtekommende og jeg følte ikke jeg måtte anstrenge meg så fryktelig for å få god kontakt. Noen hadde kjærester. De fleste, så han jeg likte datert ingen. Men så skjer det da, jeg får beskjed om at han ikke tror han har de riktige følelsene. Og jeg ser han plutselig begynner å like bildene til ei annen dame i ett sett. Mistenker jo at disse sikkert skriver til hverandre privat og dette KANSKJE er en X jeg ikke vet om og som han aldri kom over eller om det er ei han har sterkere følelser for enn meg. Og jeg var en midlertidig flørt på morsomt. Vi skal ha en liten fest en kveld, venninnene mine og meg og noen venner av de. Deriblant han.. Så kommer det ei venninne av "Andrea". Jeg merker ikke så mye der og da. Men får med meg i ettertid at "Stian" hadde kommet veldig godt overens med venninna til Andrea. Og jeg tror de kanskje dater. Jeg er for det første grønn av misunnelse fordi noen bare kan "ta oppmerksomheten" på denne måten. Og få lov til å bli valgt av en jeg selv har så lyst på. Jeg har ikke blitt invitert så mye ut lenger av gjengen og jeg hadde nok heller ikke klart å være så mye med dem. Siden dette er i en større by slipper å se han om jeg ikke oppsøker han. Men jeg føler meg ensom som F og uattraktiv! Jeg føler jeg ikke har noen fremtid osv osv. Energien blir også lavere. Jeg sitter stort sett på pc og hører på musikk hva skal jeg forandre i meg for å bli mer attraktiv og ønsket?

Anonymkode: d3f39...9cd

[AnonymSjiraff]

Trist å lese, men du må jo nesten reflektere litt over hvorfor du blir valgt bort som venn og kjæreste og jobbe med de tingene. 

 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ble noen dager med tårer og diaré

Diaré?

Anonymkode: cb703...69c

[AnonymBruker]

...tårer og...diare...? Hæh?

Anonymkode: a6554...d55

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

...tårer og...diare...? Hæh?

Anonymkode: a6554...d55

Ja?! Får vondt i magen av kjærlighetssorg! 

Anonymkode: d3f39...9cd

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne meg litt igjen i det du skriver. Jeg hadde alltid uflaks i kjærlighet frem til jeg fant han jeg er sammen med nå. Alltid så var det noe. Og alltid så gikk det kort tid, og vedkommende hadde funnet ei jente. Satt alltid igjen med spørsmålet "Hva er det hun har som ikke jeg?" Hvorfor har jeg  bestandig uflaks??? Dette gjaldt venner også. Jeg kunne bli kjent med noen, så varte det en stund, før det plutselig bare dabbet av og jeg ble den som alltid måtte ta initiativet.

Jeg har kommet frem til at jeg er litt FOR perfekt. Alltid hyggelig, tålmodig, forståelsesfull, enig, imøtekommende, dumsnill, blir aldri sur, tilgir det meste, lar meg utnytte, alltid tilgjengelig, setter aldri krav, unnskyldende, prøver å tekkes alle, hun "alle" liker, men samtidig ingen, for hvem ER jeg egentlig? Hva står jeg for? Har jeg egne meninger? Har jeg ingen grenser? Lar jeg meg tråkke på? Jeg blir rett og slett tatt for gitt tror jeg. Jeg er altfor "easy going". Ja-menneske.Kjedelig i lengden, utfordrer ikke.

Mulig du kan finne noen svar blandt dette. Men du er deg og jeg er meg. Jeg fant til slutt en mann som visste å sette pris på disse egenskapene da. Og likte meg for den jeg er. Og etterhvert har jeg jo "vokst" på dette og tør å si nei, tør å si i mot...skaper litt dynamikk, ikke bare rein plankekjøring.

Anonymkode: 234ff...fcc