Blåruss-styrte omsorgstjenester

[Ivar J]

Under overskriften ”Tid til omsorg” har Dagbladet 6. januar en utmerket lederartikkel om den situasjon at mange kommuner nå organiserer omsorgstjenestene etter profittmodeller som gjelder i næringslivet. Særlig er det fokus på de hjemmebaserte tjenester.

Se

http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/01/06/419458.html

Lederartikkelen avsluttes slik: ”Rigide arbeidssystemer, detaljerte sjekklister og stramme rammer for tidsbruk er naturligvis helt umulig å anvende på en komplisert tilstand. Omsorg handler bl.a. om skjønn, omtanke og empati - ikke om inntjening og profitt. Derfor bør det offentlige ta seg av omsorg i et samfunn som vil kalle seg en velferdsstat.”

Denne konklusjonen blir for enkel. Dette er ikke et spørsmål om hvorvidt omsorgstjenester drives i offentlig regi, av private firmaer eller av ideelle organisasjoner. Forholdet er jo at i Høyre/Fr.p.-styrte kommuner gjennomsyrer markeds- og profitt-tenkningsmodeller også den offentlige omsorgen. De etablerer samtidig separate bestiller- og utførerenheter.

Dermed skapes det større avstand mellom hjelper og beslutter. Skille mellom bestiller- og utførerenhet stiller strenge krav til detaljeringsgrad i bestillingen. På hvilke deltjenester den enkelte skal tildeles, frekvensen og volumet.

Systemet kan lett bli stivbent. Hjelperne skal strengt holde seg til den detaljerte bestilling. Men det som kjennetegner hjemmetjenestens brukere er skiftende helse, dagsform og livsbetingelser og at de individuelle hjelpebehov er foranderlige og situasjonsavhengige. Ustabile hjelpebehov er en vesentlig del av omsorgshverdagen. Bestiller/-utførerorganisering og stykkprisfinansiering er lite egnet til å fange opp dette, i det den ikke gir tilstrekkelig mulighet for en fortløpende korrigering og justering ut fra endrede hjelpebehov.

Hjemmetjenestens brukere synes – selv i dagens system – at hjelperne har det for travelt og er stressede. I et system der den kommunale utførerenheten eller de private selskapene bare får betalt for klart definerte oppgaver, og fortjenesten øker desto flere brukere de ansatte klarer pr. dag, vil presset for å droppe den sosiale kontakten med brukerne øke vesentlig. Tilstrekkelig tid og muligheter for å gi litt ekstra har en avgjørende betydning for den enkeltes trivsel og følelse av å klare seg. Men i en bestillerenhets vedtak vil det neppe finnes plass for dette. Systemet baserer seg på en økonomisk rasjonalitet som ikke passer i omsorgstjenestene.

Høyre/Fr.p. (og med Kr.F. og Venstre applauderende på sidelinjen) gjennomfører et prosjekt hvor denne markedstenkning nå innføres i offentlig sektor. Det hjelper ikke, slik Dagbladets lederskribent synes å tro, med offentlig styrte omsorgstjenester dersom blårussideologi preger måldokumentene.

[Bettie]

Jeg er veldig enig med deg.

Bare språket er nok til å skape avstand. Man snakker om tjenester - som en vare, og om brukere. Fri og bevare meg for å være en bruker. Jeg vil være et ondivid også nå jeg trenger hjelp til å klare meg selv. Det er lettere å "skvise" en bruker enn en person med navn og ansikt.

Det kommer enda et element inn her - dårlig kommuneøkonomi. Da skrenkes "tjenestene" inn. Jeg vet om steder der det er slik at når noen av de som skal utføre "tjenesten" er borte, så diskuteres det ikke hvilken vikar som skal settes inn, men hvem som ikke skal få hjelp denne dagen.

[Steggen]

Kall det kva du vil. Her er det snakk om folk (brukarar) som treng hjelp til å få utført ei eller fleire oppgåver (tenester). Uansett kven som gjer oppgåva/-ene skal vedkommande ha betalt for dette slik at vedkommande får noko å leve for. Så er det spørsmål om kven som skal betale: brukaren, storsamfunnet eller spleiselag.

I dei fleste tilfella er det vel eit spleiselag der fordelinga skil seg frå kommune til kommune.

Kva totalkostnaden for tenestene er kjem mellom anna an på kor effektivt arbeidskrafta kan utnyttast. Kan ulike hjelpemiddel gjera at brukaren klarar meir sjølv? Kor mykje av arbeidsdagen til ein sjukepleiar skal brukast til bilkøyring i staden for pleie? Bør personar som treng mykje hjelp flyttast til omsorgsboligar eller tilsvarande, då dette gir ei meir effektivt utnytting av dei som skal yte hjelp?

[Gjest Anonymous]

Hjemmebaserte tjenester er mer kostnadseffektivt enn betjente omsorgsboliger. Det er heller ikke nok boliger i forhold til de som kunne ønske en slik boform.

[Steggen]

Kva faktorar er med i det reknestykket? Ein sjukepleiar i heimetenesten som brukar 3 timar til å køyre bil i løpet av vakta har 3 færre timar å utføre pleie på. Då må det inn ein annan person for å gjera dette.

Er samfunnet best tent med at ein sjukepleiar køyrer bil eller pleiar personar som treng omsorg?

Tilsvarande er det for andre yrkesgrupper innan heimetenesta. Å køyre bil (eller anna transportmiddel) er dårleg utnytting av fagkunnskapen.

[Ivar J]

Hjemmebaserte tjenester er mer kostnadseffektivt enn betjente omsorgsboliger. Det er heller ikke nok boliger i forhold til de som kunne ønske en slik boform.

Kanskje grunn til å minne om noe av utgangspunktet:

Mange kommuner organiserer i dag omsorgstjenestene etter profittmodeller fra næringslivet. Hjemmehjelp blir service i stedet for omsorg, pasientene blir kunder i stedet for brukere.

- Begrunnelsen er rettferdighet og likhet, men det innebærer mer byråkrati, og det blir vanskeligere å endre hjelpen på kort sikt. Det er et mer rigid system. Svært mange brukere i hjemmetjenesten er veldig skrøpelige. Mange har ikke ressurser til å opptre som kunde på et marked, sier Kirsten Thorsen til Aftenposten. Thorsen er psykologiprofessor og forsker ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring).

Se

http://www.aftenposten.no/forbruker/helse/...ticle941467.ece