Uendelig glad over mors død??

[AnonymBruker]

Moren min og meg har aldri hatt et bra forhold, og jeg vokste opp med psykisk mishandling og hun har også drevet med psykisk trakassering på høyt nivå etter jeg ble "voksen". På fredag ettermiddag ringte sykehuset og fortalte at min mor hadde hatt et hjertestans. Jeg hastet opp til sykehuset, men da jeg kom hadde en lege erklært henne død og de hadde akkurat sluttet med livreddende behandling, siden livet ikke stod til å redde.

Det rare er at jeg ikke klarte å bli lei meg, jeg gikk hjem med den beste følelsen i hele verden, det føltes som en befrielse og jeg klarer ikke å slutte å være glad. Dette har resultert i at jeg har ikke snakket med noen andre enn moren min sine pårørende om dødsfallet, altså min mors venninner og familie. Jeg hadde sikkert blitt sett på som en skikkelig psykopat om jeg hadde fortalt at mamma var død som om det skulle være en gladnyhet, men for meg så klarer det ikke å være noe annet enn det. Kollegaene mine merket at jeg var veldig happy i dag, det gikk ikke et eneste sekund uten at jeg smilte, latteren satt løst og følte meg lykkelig for første gang. Jeg føler at livet mitt kommer til å bli mye roligere nå, og jeg kan endelig bygge meg selv opp, siden hun har virkelig klart å knuse meg på så mange områder.

Er dette en normal sorgreaksjon? Eller er jeg helt gal og bør oppsøke hjelp for å få kontroll over følelsene mine?

Forresten, jeg er 24 år gammel og har ingen barn, heller ingen søsken. Min mors foreldre er døde, og foreldrene mine skilte seg da jeg var veldig liten, så det er ingen bortsett fra meg og eventuelle venner, og andre i familien som tar direkte skade av dødsfallet.

Anonymkode: 5c6bd...8c8

[AnonymBruker]

Vet du hva, nyt friheten, nyt livet, og drit i rett vs galt! 

Hun har ikke vært en god mor, og du skylder henne ingenting. Ikke føl deg forpliktet til å sørge når du endelig er fri. 

Anonymkode: 6513d...b92

[AnonymBruker]

Situasjonen tatt i betraktning høres reaksjonen din helt normal ut. Du fryder deg ikke over hennes død, men over din egen frihet.

Anonymkode: 7535c...1ed

[AnonymBruker]

Bare gled deg! Uff så trist at du har hatt en slik oppvekst! Hva gjorde hun mot deg?

Anonymkode: b870c...d63

[AnonymBruker]

Du har en reaksjon som ikke er uvanlig med din bakgrunn. På et senere tidspunkt i livet kan du oppleve en annen reaksjon, men akkurat nå er du der du er nå. Ikke uvanlig.

Anonymkode: 17c78...cf8

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har opplevd noe av det samme,  TS. Hadde en forferdelig oppvekst med en forferdelig mor, og det var en lettelse da hun døde da jeg var 17! Var glad for at hun var borte, men jeg hadde noen omganger med tristhet også i tiden etterpå, antakelig mest pga sorg over tapt barndom. Man kaller ofte sorg etter slike opplevelser for kompleks sorg - ikke så rart kanskje? Jeg tør for øvrig ikke si at jeg er glad min mor er død til så mange, da må de vite fortiden min i såfall ellers tror de vel jeg er helt psyko..! 

Anonymkode: 6f016...a81

[ViljaH]

Ingen følelser rundt dødsfall er feil, sålenge de er ekte. Jeg skjønner du ikke brøler ut din glede over friheten da

Akkurat nå føler du lettelse og frihet. Senere kan du føle deg sliten og trist, f.eks føle tap over at du aldri fikk noe godt forhold til henne og nå er det for sent. Sorg over det som ikke ble. Det er også normalt isåfall. Sorg over en tapt barndom.

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Moren min og meg har aldri hatt et bra forhold, og jeg vokste opp med psykisk mishandling og hun har også drevet med psykisk trakassering på høyt nivå etter jeg ble "voksen". På fredag ettermiddag ringte sykehuset og fortalte at min mor hadde hatt et hjertestans. Jeg hastet opp til sykehuset, men da jeg kom hadde en lege erklært henne død og de hadde akkurat sluttet med livreddende behandling, siden livet ikke stod til å redde.

Det rare er at jeg ikke klarte å bli lei meg, jeg gikk hjem med den beste følelsen i hele verden, det føltes som en befrielse og jeg klarer ikke å slutte å være glad. Dette har resultert i at jeg har ikke snakket med noen andre enn moren min sine pårørende om dødsfallet, altså min mors venninner og familie. Jeg hadde sikkert blitt sett på som en skikkelig psykopat om jeg hadde fortalt at mamma var død som om det skulle være en gladnyhet, men for meg så klarer det ikke å være noe annet enn det. Kollegaene mine merket at jeg var veldig happy i dag, det gikk ikke et eneste sekund uten at jeg smilte, latteren satt løst og følte meg lykkelig for første gang. Jeg føler at livet mitt kommer til å bli mye roligere nå, og jeg kan endelig bygge meg selv opp, siden hun har virkelig klart å knuse meg på så mange områder.

Er dette en normal sorgreaksjon? Eller er jeg helt gal og bør oppsøke hjelp for å få kontroll over følelsene mine?

Forresten, jeg er 24 år gammel og har ingen barn, heller ingen søsken. Min mors foreldre er døde, og foreldrene mine skilte seg da jeg var veldig liten, så det er ingen bortsett fra meg og eventuelle venner, og andre i familien som tar direkte skade av dødsfallet.

Anonymkode: 5c6bd...8c8

Vi reagerer forskjellig. Du vil ha din sorg,og den vil endre seg etterhvert

Anonymkode: 30055...39e

[Gjest NotNaomi]

Det er ikke vanskelig å forstå deg. Men vær obs på at sorgen kan komme. Ingen kan klandres eller straffes for følelser! Det er hva du gjør med dem som er avgjørende. Klem fra meg.

[Gjest lurven]

ikke noe galt med hvordan du føler det.  hvorfor må man være lei seg hvis noen dør, om det er et dårlig menneske som dør....

[AnonymBruker]

Faren min døde for mange år siden, og sorgen min over det har aldri kommet. Husker hvor lettet og glad jeg ble.

Anonymkode: e93ca...11c

[AnonymBruker]

Vet du, ingen følelser er gale i en slik situasjon. Kanskje er du oppriktig glad, kanskje er dette en forsvarsmekanisme, kanskje er du enda i en sjokktilstand, kanskje vil sorgen og tristheten komme etter hvert, eller kanskje er dette følelsen du vil sitte igjen med, at det er dette som er din type sorg. Uansett så syns jeg du skal la deg selv føle hva enn du vil føle nå. Føler du deg glad så skal du ikke legge lokk på denne følelsen, du må la det slippe ut. Men vær også forberedt på at du en dag kanskje vil føle sorg på et eller annet vis. 

Jeg mistet min bestemor for noen måneder siden. Jeg ble veldig trist, men jeg har ikke så stort behov for å gråte over det. Nå etter en stund føler jeg at jeg er på en måte glad for at hun døde. Hun hadde et tøft liv, hadde mye smerter og slet mye uten at vi kunne hjelpe henne. Knusende ærlig syns jeg det er en lettelse at hun nå har fått fred.. Kanskje litt "forbudte" tanker, men nå var jeg brutalt ærlig. Sorg er komplekst og det er ingen fasit at man må være deprimert og trist etter et dødsfall. 

Anonymkode: 6362c...eff

[AnonymBruker]

Min mor er ikke død ennå, TS, men det er interessant å lese hvordan du har det nå som din er død. Min mor tok fra meg hele barndommen med pillemisbruk og omsorgssvikt. Samtidig er jeg hennes eneste barn og slektning som bor i nærheten, så mye av omsorgen for henne faller på meg(hun er for frisk til å få mer enn hjemmesykepleie og nekter å flytte noe sted). Jeg er fortsatt fanget i hennes nett, og har mange ganger gledet meg ubeskrivelig til hun dør, selv om jeg er veldig glad i henne. 

Har gått mye i terapi og fått god hjelp, men er veldig nysgjerrig på hvordan reaksjonen min blir den dagen beskjeden om at hun er borte, kommer. Ser i stor grad fram til følelsen av frihet, men er redd jeg kommer til å gå på en skikkelig sorgsmell også. 

Men hadde jeg KUN kjent på glede og frihetsfølelse over at hun var borte, hadde jeg aldri i verden skammet meg over det

Anonymkode: ceca2...516