Å gi slipp på singellivet - bare jeg som har problemer med det?

[Gjest impressa]

Så har jeg omsider truffet en mann etter å ha vært singel ganske lenge. Han gir meg den dype kriblingen i magen og har egentlig alt jeg har bestemt meg for å vektlegge høyest: Kjemien er der, verdiene hans på endel ting som er viktig for meg er bra, sexen er bra, og fritidsinteressene er kompatible om ikke prikk like.  

Jeg skal jo satse på han her, herregud jeg er jo ikke dum

Men så sliter jeg med å skulle gi slipp på singellivet. Har vært alene lenge nå og har trivdes bedre og bedre. Det er mange sider ved det jeg har blitt mer og mer glad i, og som har blitt mer og mer meg. Jeg har blitt hun som trives med å komme alene i parmiddager, hun som drar derfra alene og føler seg heldigere enn de som drar hjem med kjæresten. Sært nok... Elsker friheten ved å våkne alene i helgen, friheten til å bruke ferien til hva jeg vil, friheten til å ta spontane valg om f.eks. jobbreiser, kurs eller turer jeg vil være med på. Er så fantastisk bra å være selvstendig, vite at jeg har full kontroll og ikke er avhengig av noen andre for å ha det bra.

Men innerst inne vil jeg ha en mann, i hvert fall om jeg ser meg selv fem år frem i tid. Og nå har jeg kanskje funnet en.

Er jeg helt sær her? Eller er det andre som har hatt samme forhold til singellivet? Hvordan har det gått?

Endret 3. juli 2017 av impressa

[AnonymBruker]

Jeg er akkurat lik. Har alltid trivdes godt i eget selskap, og kjeder meg sjelden. Elsker å kunne gjøre ærend på egen hånd - suse rundt med musikk i ørene uten noen som sakker meg ned. Ingenting som må avklares før jobbturer og lager hva jeg vil til middag.

Jeg dater en nå som heldigvis er veldig chill og gir meg mye space. Vet jo ikke om det går noe sted, men det er jo hyggelig med noen å se film med, ha sex med, sove med iblant og chatte med innimellom. Noe mer har jeg egentlig ikke behov for.

Føler meg ofte som en kvinnelig versjon av en av disse mennene kvinner klager over med "forpliktelsesangst". Og det er liksom litt mindre akseptabelt som kvinne. 

Alt jeg kan si er - se hvordan det går. Og ikke tenk at det er en objektiv definisjon av hvordan et forhold SKAL se ut. Selv om mange andre kribler etter å flytte sammen eller vil ha netflix og en armkrok hver helg, betyr ikke det at du skal leve slik. Dere kan forme forholdet som dere ønsker. 

Anonymkode: 226ff...55d

[Hermine Grang]

Kan jo forstå deg, men hvor mye frihet man gir opp i et forhold varierer jo veldig fra forhold til forhold.  Selv ønsker jeg ikke å våkne i en seng uten kjæresten, men det er jo de som velger å være særboere.   

Enkelte skal gjøre alt sammen, mens andre liker å mye rom. 

Det gjelder jo bare å få til et forhold begge ønsker. 

[AnonymBruker]

Nei, du er ikke alene. Jeg er såpass lite interessert i å gi slipp på singellivet, at jeg vet jeg aldri kan bli samboer med noen. Så jeg må enten finne noen som synes det er greit å bare være kjærester, eller bare kose meg med singellivet mitt. Synes også det er deilig å reise hjem alene, komme hjem til tomt hus, kunne dyrke hobbyer som jeg vil, jobbe overtid om jeg ønsker, reise på de feriene jeg ønsker mm.

Anonymkode: 2bc52...c31

[Gjest impressa]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alt jeg kan si er - se hvordan det går. Og ikke tenk at det er en objektiv definisjon av hvordan et forhold SKAL se ut. Selv om mange andre kribler etter å flytte sammen eller vil ha netflix og en armkrok hver helg, betyr ikke det at du skal leve slik. Dere kan forme forholdet som dere ønsker. 

Anonymkode: 226ff...55d

32 minutter siden, Hermine Grang skrev:

Kan jo forstå deg, men hvor mye frihet man gir opp i et forhold varierer jo veldig fra forhold til forhold.  Selv ønsker jeg ikke å våkne i en seng uten kjæresten, men det er jo de som velger å være særboere.   

Enkelte skal gjøre alt sammen, mens andre liker å mye rom. 

Det gjelder jo bare å få til et forhold begge ønsker. 

Gode råd. Hadde ikke blitt sammen med en som ikke gir meg rom nå i starten og som vil rett i et A4-forhold. Det er én av verdiene jeg snakker om og har også en god følelse på at han er typen til å gi meg rom fremover også  Helt med på tanken om at man former forhold selv og sånn sett i hvert fall tar del i å definere hva man er for hverandre.

Akkurat nå er jeg forelska og valget om å stikke til fjells alene neste uke (som var planen) og å bli hjemme sånn at jeg kan treffe han, er opplagt. Men akkurat dét skremmer meg. Hva om det fortsetter å alltid føles riktig å velge han? Hva skjer da med hun som liker å gjøre sine egne greier?

Endret 3. juli 2017 av impressa

[Kalevala]

6 minutter siden, impressa skrev:

Akkurat nå er jeg forelska og valget om å stikke til fjells alene neste uke (som var planen) og å bli hjemme sånn at jeg kan treffe han, er opplagt. Men akkurat dét skremmer meg. Hva om det fortsetter å alltid føles riktig å velge han? Hvor skjer da med hun som liker å gjøre sine egne greier?

Men det er jo ikke noe problem eller?  Da gjør du jo det du selv ønsker.  Du blir ikke en annen, du bare endres litt av omgivelsene dine. Det er jo en del av det å utvikle seg som menneske. 

Hvis du derimot ender med å gjøre det han helst vil for husfreden, eller for å tekkes ham (hver eneste gang) da kan du snakke problem :-)

[Gjest impressa]

3 minutter siden, Kalevala skrev:

Men det er jo ikke noe problem eller?  Da gjør du jo det du selv ønsker.  Du blir ikke en annen, du bare endres litt av omgivelsene dine. Det er jo en del av det å utvikle seg som menneske. 

Hvis du derimot ender med å gjøre det han helst vil for husfreden, eller for å tekkes ham (hver eneste gang) da kan du snakke problem :-)

Er det så enkelt som at å gjøre det vi ønsker her og nå alltid er best for oss i lengden? Det tror ikke jeg.. Er det ikke sånn mange gror fast i komfortsonen? 

Men forstår godt at jeg ikke kommer med et reelt og konkret problem her, mer en følelse av uro og forpliktelsesangst som er vanskelig å sette ord på.

[AnonymBruker]

Jeg klarer fint å bevege meg ut av singeltilværelsen. Det er ikke derfor jeg sliter med å gå all in... Men man må kjenne hverandre og være litt sikker før man hopper inn i seriøsiteten, bør man ikke? Det er der ting går feil her. De som vil at ting skal gå kjapt mener kanskje at jeg er "dritglad i singellivet mitt og har forpliktelsesangst" mens de som har det på samme måten sier at det er bra. Så det kommer an på hvem man dater.

Anonymkode: 4241d...20d

[Gjest NotNaomi]

Du er ikke alene nei. Vært singel i lengre perioder,og nå trivdes jeg maks. Men det dukker opp en situasjon som en ikke var helt forberedt på. En "gammel" historie som fikk ny start  

Å være singel har mange fordeler. Men så er det det at når du møter/treffer igjen den rette,så må en vurdere hva som er viktigst. Å gjøre alt det kule på egenhånd,eller deler det med den som vil og kan. 

Men jeg vil alltid være selvstendig! Det er et mist at den andre er også.

[AnonymBruker]

Syntes ikke du er sær, er litt sånn selv også (som mann). Kan ikke tenke meg å gi slipp på alt av fordeler i singellivet og ønsker ikke et A4 forhold der man henger oppå hverandre hele tiden. Når det er sagt er det jo en balanse, for om man aldri tilbringer ferie/fritid sammen, og generelt alltid holder på med sin greie på hver sin kant så er det jo heller ikke noe vits i å ha et forhold. 

Anonymkode: 9f1d4...57d

[Gjest Overrasket]

Slapp av litt og nyt livet. Du trenger jo ikke ha et moderat panikkanfall bare av å være hjemme en helg for å kunne treffe typen.

[AnonymBruker]

Som en som har vært lenge i godt forhold, og vil tilbake til den situasjonen, så skyr jeg din type så langt jeg klarer . På en annen side så håper jeg å ikke havne der selv, for du har unektelig et poeng i at det har sine fordeler som kanskje kan være vanskelig å kombinere med parlivet til tider. 

Du må rett og slett bestemme deg og kjøre på. Ikke ulikt slik man (noen ganger) gjør ift. ønsket om barn. Din situasjon er, ulikt barn, dog reversibel Om du forsøker parlivet i noen år, så kan du alltids gå tilbake til singellivet (med mindre du får barn ). En må huske at vi kan holde oss relativt "unge" ganske lenge nå. En ny "ungdomstid" oppstår gjerne når barna begynner å bli selvstendige (derfor veldig viktig å gjøre dem selvstendige tidlig )

Et alternativ er jo å være ærlig med karen om det. Starte forsiktig med avtale om 1/x helger til egen disposisjon og kanskje deler av ferien. Forhandle fram noen mål som kanskje begge kan enes om og evt. justere på det med tiden. Kan sikkert være sunt også, da man får tid til å savne hverandre litt nå og da. Vi elsket å være mye sammen i alle årene, men kanskje ble det for trygt og forutsigbart til slutt. For lite dynamikk, rett og slett. 

Anonymkode: b38ad...3f0

[OppNedPåAlt]

Helt lik! Det å være fri er fantastisk, men så er det greit å spoone med noen også...

Jeg tenker at det er viktig at man får den friheten man trenger, uten å være veldig urimelig. Også tror jeg at det er en vane sak.

[AnonymBruker]

19 timer siden, impressa skrev:

Så har jeg omsider truffet en mann etter å ha vært singel ganske lenge. Han gir meg den dype kriblingen i magen og har egentlig alt jeg har bestemt meg for å vektlegge høyest: Kjemien er der, verdiene hans på endel ting som er viktig for meg er bra, sexen er bra, og fritidsinteressene er kompatible om ikke prikk like.  

Jeg skal jo satse på han her, herregud jeg er jo ikke dum

Men så sliter jeg med å skulle gi slipp på singellivet. Har vært alene lenge nå og har trivdes bedre og bedre. Det er mange sider ved det jeg har blitt mer og mer glad i, og som har blitt mer og mer meg. Jeg har blitt hun som trives med å komme alene i parmiddager, hun som drar derfra alene og føler seg heldigere enn de som drar hjem med kjæresten. Sært nok... Elsker friheten ved å våkne alene i helgen, friheten til å bruke ferien til hva jeg vil, friheten til å ta spontane valg om f.eks. jobbreiser, kurs eller turer jeg vil være med på. Er så fantastisk bra å være selvstendig, vite at jeg har full kontroll og ikke er avhengig av noen andre for å ha det bra.

Men innerst inne vil jeg ha en mann, i hvert fall om jeg ser meg selv fem år frem i tid. Og nå har jeg kanskje funnet en.

Er jeg helt sær her? Eller er det andre som har hatt samme forhold til singellivet? Hvordan har det gått?

Nei, du er ikke sær. Jeg sitter med nesten akkurat det samme problemet. Jeg tenker at samlivet må være bedre enn alenelivet for at det skal være verdt det. Hvis man har like verdier og interesser, så vet man ikke dette med en gang. Man må med andre ord prøve å skape noe først.

Anonymkode: c00fc...1b6

[LoneWolf]

Jeg skjønner godt hvordan du føler det. Når man bor alene og er vant til å kunne gjøre hva enn man vil når man vil uten å trenge å ta så mye hensyn så kan det virke ganske begrensende å gå inn i et forhold, men på den andre siden så har man jo lyst til å ha noen å kose med som kan ligge i armkroken ens.

[AnonymBruker]

21 timer siden, impressa skrev:

Gode råd. Hadde ikke blitt sammen med en som ikke gir meg rom nå i starten og som vil rett i et A4-forhold. Det er én av verdiene jeg snakker om og har også en god følelse på at han er typen til å gi meg rom fremover også  Helt med på tanken om at man former forhold selv og sånn sett i hvert fall tar del i å definere hva man er for hverandre.

Akkurat nå er jeg forelska og valget om å stikke til fjells alene neste uke (som var planen) og å bli hjemme sånn at jeg kan treffe han, er opplagt. Men akkurat dét skremmer meg. Hva om det fortsetter å alltid føles riktig å velge han? Hva skjer da med hun som liker å gjøre sine egne greier?

I nyforelskelsesfasen blir jo sånne valg veldig enkle, men etterhvert kommer nok hun som liker å gjøre sine egne greier tilbake. Så lenge du er bevisst på det. Jeg kunne aldri vært sammen med noen som ikke forsto mitt behov for å gjøre min egen greie, og være totalt spontan noen ganger. Det mennesket eksisterte ikke så mye i starten av forholdet, men kom gradvis mer og mer tilbake. Det har for meg blitt en fin balanse hvor jeg får være meg, men jeg får også være sammen med han. Det er skummelt i starten, men det kan bli veldig bra! Ingen andre forstår seg helt på forholdet vårt, men det spiller da ingen rolle.

Anonymkode: ab34b...c42

[AnonymBruker]

22 timer siden, impressa skrev:

 Elsker friheten ved å våkne alene i helgen, friheten til å bruke ferien til hva jeg vil, friheten til å ta spontane valg om f.eks. jobbreiser, kurs eller turer jeg vil være med på. Er så fantastisk bra å være selvstendig, vite at jeg har full kontroll og ikke er avhengig av noen andre for å ha det bra.

Og ikke ha sex? 

Anonymkode: 79d83...627

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Og ikke ha sex? 

Anonymkode: 79d83...627

Må man være i forhold for å ha sex da? 

Anonymkode: 2bc52...c31

[AnonymBruker]

Jeg kjente en del på det samme. Jeg var evig singel frem til jeg var nesten 33. Jeg stortrivdes med å reise aleine på ferier, bestemme helt selv hva og når og hvor jeg ville gjøre hva, være helt selvstendig og ha full kontroll over alt i livet mitt. 

Men jeg var også klar på at jeg ville ha familie. Mann og barn, enebolig med hage, katt, stasjonsvogn. 

Ja, jeg savner til tider friheten og det å kunne bestemme alt. Men samtidig ser jeg på hva jeg har fått. det er utrolig deilig å ha en som er der for meg, hele tiden. En å snakke med hver dag, om alt. 

Så selv om singeltilværelsen var deilig, foretrekker jeg livet mitt nå, med samboer, hus og hage i boks. (vi jobber med barnesaken og katten). 

Anonymkode: 0399a...bc0

[Gjest impressa]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og ikke ha sex? 

Anonymkode: 79d83...627

Ja, er spesielt glad i å ikke ha sex.