Kjæreste mener jeg bør ta avstand fra familien

[AnonymBruker]

Jeg har siden barndommen hatt et trøblete forhold med familien (egen mor og far). Til tross for dette er jeg meget glad i dem, og ønsker stadig å ha et forhold med dem selv om det så klart kunne vært bedre. Det skjer stadig litt uheldige hendelser i møte med dem, noe jeg da tidvis prater med min samboer om (generelt sett bare når det har skjedd noe spesifikt).

Grunnen til at forholdet med mine foreldre er trøblete er i hovedsak fordi de ikke evner å se lenger enn egen nesetipp, og mener alt burde gjøres slik de vil. De tar seg godt til rette, er en del ufine mot meg, og er flinke til å fremkalle skyldfølelse for å få sin egen vilje. Til tross for dette vet jeg at de bare ønsker mitt beste, og har alltid vært foreldre som har stilt opp 100%  uansett hva det måtte være.

jeg satt og pratet med samboeren min om en hendelse som skjedde her om dagen. Trengte å lufte tankene litt, da jeg var en del lei meg. Han svarer da at med mindre jeg har tenkt til å ta helt avstand fra familien kan jeg skylde meh selv ettersom her vet hvordan de er, og kan derfor ikke klage. Det har nemlig han gjort. Jeg sier det ikke kan sammenlignes ettersom han har hatt mye mer dramatiske grunner til å bryte med de familiemedlemmene han har brutt med..

forskjellen mellom han og meg er at jeg sterkt ønsker en bedre familierelasjon og arbeider jevnt for dette... jeg føler selv at jeg har tatt mye mer avstand fra min egen familie etter jeg ble sammen med han, og ønsker ingen ytterligere avstand. Føler nå det er vanskelig å prate med han om det er noe som plager meg...

noen som har vært i lignende situasjon som har noen gode råd?

Anonymkode: bfda0...544

[AnonymBruker]

Jeg må nok si meg enig med kjæresten din. Foreldre som manipulerer deg ved å gi deg skyldfølelse, trenger du ikke ha i livet ditt

Anonymkode: 0d086...e74

[AnonymBruker]

Det er ikke bare bare å bryte med familien heller. Syns han virker litt ufølsom ovenfor akkurat det (utifra hva du skriver). Selv om han syns det var supert for han så kan det bli fryktelig tungt for deg. Hva med når du feks skal møte andre familiemedlemmer (dåp, bryllup osv) og de er der? Jeg har selv brutt med min far og kjenner litt på det når vi feks var i begravelsen til bestefar. Nå er han så stolt at han lager ikke drama, men det var fryktelig rart å stå der blandt familiemedlemmer og finne på grunner til at jeg ikke har vært der på mange år. Begravelser er liksom ikke tiden for å si at min far er et rasshøl. 

Anonymkode: 73067...dbf

[AnonymBruker]

Å bryte med egne foreldre er såpass dramatisk at jeg mener du bør ha veldig gode grunner for å la være. 

Om de volder deg mye sorg og smerte, er det god grunn. Men om det er helt tålelig med sorg og smerte, så kjenner du vel selv om du ønsker å bryte eller ikke. 

Kjæresten din virker rett og slett lite hyggelig. Å forlange at enten skal man kutte kontakten (som er en veldig drastisk ting å gjøre!), eller så skal man ikke få lov til å lufte tanker og følelser, tyder på lite empati og lite omtanke for deg og hvordan du har det. 

IKKE bryt fordi kjærsten din sier det. Han kan holde kjeft. Om du ønsker bryte kontakten, bryter du, om du ikke ønsker det, gjør du det ikke. Det er 100% din avgjørelse, og ikke noe du skal gjøre fordi andre synes blablabla. 

Anonymkode: 9417a...734

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å bryte med egne foreldre er såpass dramatisk at jeg mener du bør ha veldig gode grunner for å la være. 

Om de volder deg mye sorg og smerte, er det god grunn. Men om det er helt tålelig med sorg og smerte, så kjenner du vel selv om du ønsker å bryte eller ikke. 

Kjæresten din virker rett og slett lite hyggelig. Å forlange at enten skal man kutte kontakten (som er en veldig drastisk ting å gjøre!), eller så skal man ikke få lov til å lufte tanker og følelser, tyder på lite empati og lite omtanke for deg og hvordan du har det. 

IKKE bryt fordi kjærsten din sier det. Han kan holde kjeft. Om du ønsker bryte kontakten, bryter du, om du ikke ønsker det, gjør du det ikke. Det er 100% din avgjørelse, og ikke noe du skal gjøre fordi andre synes blablabla. 

Anonymkode: 9417a...734

Enig i denne, man lufter slike tanker med kjæresten/mannen sin, valget tar du selv. Vi vet ikke noe om hvordan de behandler deg, ei heller hvordan du takler det. Synes kanskje du burde analysere hva som er virkelig galt, tenk over hvordan du vil ha det og prøv med en samtale med den av dine foreldre du snakker lettest med. Det dummeste man gjør er å gå til angrep, forklar heller hvordan du reagerer på visse ting og hva som sårer deg veldig. Diskusjoner mellom voksne barn og foreldre vil det alltid være, men måter man fremlegger ting på kan endres, ikke alt trenger å sies heller. 

Anonymkode: c8280...c46

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå at din mann går litt lei. Det kan være slitsomt å høre igjen og igjen at en person/ personer oppfører seg urett mot deg, uten at du gjør noe med det. Jeg er enig med deg i at du ikke burde kutte ut dine foreldre, men kanskje du skal slutte å bruke din mann som klagemur? Det blir som venninnen som stadig vekk klager over hvor fæl mannen er, men gå ifra ham gjør hun aldri  .

Anonymkode: acfdd...4e0

[AnonymBruker]

Foreldrene mine har hjulpet meg økonomisk, er herlig med barna våre, stiller opp på flekken uten å mukke og vil bare det beste for meg.

i hovedsak går det ut på at de mener de vet det beste for meg, og vil gjerne at jeg skal gjøre slik som de sier. Når det ikke blir sånn, er de "skuffet", mener jeg vil dem vondt, ikke kan å høre etter, "hva var det vi sa" osv. Det kan også være helt andre ting - feks jeg ringte min far da jeg hadde kjørt utfor med bilen. Han nekter å høre da jeg sier måten han drar opp bilen på kommer til å ødelegge bilen, men han kjører på likevel og sier at jeg kan "slutte å flire og prøve å virke smart, og heller holde kjeft". Foran mannen... far drar da opp bilen, som han insisterte på skulle stå i fri og at ingen skulle sitte inni. Bilen triller selvfølgelig bakover i en container og knuser bakrute og ødelegger bakskjerm.... osv.

var på besøk hos foreldrene mine (skulle sove over), hvor de står og hyler og gaper til hverandre. Sier da kort i fra at jeg ikke trenger å være der mens det er slik (vært sånn hele oppveksten), og at jeg syntes det er trist det skal være sånn når jeg en sjelden gang kommer hjem for å være over natten, og at jeg nå drar. Får da meldinger om at jeg er sårende som forlater, at situasjonen er skikkelig trist, at de håper på en bwdre dag i morgen osv.... jeg blir syndebukk som drar feks.

 

Anonymkode: bfda0...544

[AnonymBruker]

Hvis det blir slutt med samboer/mannen din da, hva da? 

Anonymkode: 9211f...a4d

[Juniper]

Det du trenger å gjøre er ikke å bryte med dem, men å etablere klare grenser og sette deg i respekt. 

Virker som om du har en unnfallende holdning til foreldrene, og lar de overkjøre deg og definere din rolle. Forsk litt på det med å sette grenser. 

Å bryte med nær familie er tøft! Ikke noe du gjør med lett hjerte. 

[AnonymBruker]

Det virker ufattelig drøyt å kutte kontakten med foreldrene dine for sånne ting. Virkelig, det der er da ikke noe å slå stort opp og gjøre et voldsomt nummer av. Om de stiller opp for dere, og er glade i barnebarna, og vil deg det aller beste, så tåler man å bli belært. 

Jeg har også en far som har omtrent som mantra "det har jeg ingen tro på" når jeg sier noe, men altså, kutte kontakten over det..? 

Har du tenkt på livet uten dem? Synes du virkelig det å kutte kontakten er en passende reaksjon? Tror du virkelig du blir mer lykkelig uten dem i livet ditt?

Anonymkode: 9417a...734

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan forstå at din mann går litt lei. Det kan være slitsomt å høre igjen og igjen at en person/ personer oppfører seg urett mot deg, uten at du gjør noe med det. Jeg er enig med deg i at du ikke burde kutte ut dine foreldre, men kanskje du skal slutte å bruke din mann som klagemur? Det blir som venninnen som stadig vekk klager over hvor fæl mannen er, men gå ifra ham gjør hun aldri  .

Anonymkode: acfdd...4e0

Nå er jo en livspartner en man skal kunne snakke med når noe er vanskelig da. Min gjlr det med meg, og jeg med han. Akkurat som det skal være. 

Anonymkode: 527e8...398

[I Grosny]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan forstå at din mann går litt lei. Det kan være slitsomt å høre igjen og igjen at en person/ personer oppfører seg urett mot deg, uten at du gjør noe med det. Jeg er enig med deg i at du ikke burde kutte ut dine foreldre, men kanskje du skal slutte å bruke din mann som klagemur? Det blir som venninnen som stadig vekk klager over hvor fæl mannen er, men gå ifra ham gjør hun aldri  .

Anonymkode: acfdd...4e0

Du er inne på noe.

TS, ikke bruk gubben din til å diskutere dine familieproblemer med. Da er det bedre å ta klaginga med andre venner eller  her på KG.

Å bruke sin livspartner som klageutluftningsventil er slitsomt for partner. Iallfall hvis ca det samme kommer opp gang etter gang. 

Endret 3. juli 2017 av I Grosny

[AnonymBruker]

Mannen har jo en alkoholisert far som han har lite kontakt med, samt noen i familien han har tatt avstand fra pga deres oppførsel. Likevel lytter jo jeg når han (relativt ofte) prater om diss relasjonene og følelser knyttet til dem.

 

Anonymkode: bfda0...544

[AnonymBruker]

17 minutter siden, I Grosny skrev:

Du er inne på noe.

TS, ikke bruk gubben din til å diskutere dine familieproblemer med. Da er det bedre å ta klaginga med andre venner eller  her på KG.

Å bruke sin livspartner som klageutluftningsventil er slitsomt for partner. Iallfall hvis ca det samme kommer opp gang etter gang. 

Er det ikke normalt å diskutere familieproblemer med sine nærmeste? Føler det blir litt unødvendig å dele slike ting med venninner osv - vi bor i ei lita bygd hvor ting flyr lett. Syntes også det er bedre å prate med noen som faktisk står meg nær enn å skrive på et nettforum

Anonymkode: bfda0...544

[I Grosny]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det ikke normalt å diskutere familieproblemer med sine nærmeste? Føler det blir litt unødvendig å dele slike ting med venninner osv - vi bor i ei lita bygd hvor ting flyr lett. Syntes også det er bedre å prate med noen som faktisk står meg nær enn å skrive på et nettforum

Anonymkode: bfda0...544

Riktig det, men det funker ikke med gubben din, og jeg vet egentlig ikke hva som er alternativene. Er det slik man har psykologer til (eller "paid friends" som de sier i Amerika)? Mange kristne bruker presten til slikt. Prester og psykologer har taushetsplikt.

[Hactar]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Foreldrene mine har hjulpet meg økonomisk, er herlig med barna våre, stiller opp på flekken uten å mukke og vil bare det beste for meg.

i hovedsak går det ut på at de mener de vet det beste for meg, og vil gjerne at jeg skal gjøre slik som de sier. Når det ikke blir sånn, er de "skuffet", mener jeg vil dem vondt, ikke kan å høre etter, "hva var det vi sa" osv. Det kan også være helt andre ting - feks jeg ringte min far da jeg hadde kjørt utfor med bilen. Han nekter å høre da jeg sier måten han drar opp bilen på kommer til å ødelegge bilen, men han kjører på likevel og sier at jeg kan "slutte å flire og prøve å virke smart, og heller holde kjeft". Foran mannen... far drar da opp bilen, som han insisterte på skulle stå i fri og at ingen skulle sitte inni. Bilen triller selvfølgelig bakover i en container og knuser bakrute og ødelegger bakskjerm.... osv.

var på besøk hos foreldrene mine (skulle sove over), hvor de står og hyler og gaper til hverandre. Sier da kort i fra at jeg ikke trenger å være der mens det er slik (vært sånn hele oppveksten), og at jeg syntes det er trist det skal være sånn når jeg en sjelden gang kommer hjem for å være over natten, og at jeg nå drar. Får da meldinger om at jeg er sårende som forlater, at situasjonen er skikkelig trist, at de håper på en bwdre dag i morgen osv.... jeg blir syndebukk som drar feks.

 

Anonymkode: bfda0...544

Jeg tenker det er drøyt å skulle kutte ut foreldrene dine på slikt grunnlag, men jeg tenker det kan være fornuftig å sette noen grenser for deg selv slik at du slipper så ofte å komme opp i situasjoner der de trykker deg ned.

Jeg har lignende type problem med min mor. Hun er også super med barna og vil bare det beste, men klarer ikke å respektere meg som voksent individ og ser mine valg som noe jeg gjør mot henne fremfor noe jeg gjør for meg selv. Løsningen for meg har blitt å ha kontakt, men kun sammen med barna. De elsker henne, og hun dem, så det fungerer fint. Ellers involverer jeg henne i minst mulig.

Jeg har sluttet å se på henne som en ressursperson for meg, men er takknemlig for gleden hun gir barna mine. Jeg spør henne aldri til råds og deler ikke meninger og følelser om ting, for jeg gidder rett og slett ikke å diskutere med folk som synes det er på sin plass å fortelle meg hvor dum jeg er fordi jeg ikke er enig i en eller annen bagatell. For å si det slik: Hun er den siste jeg ville ringt om jeg kjørte i grøfta med bilen.

[KatyP]

Har det nesten likt som deg Ts.. og føler det nesten helt likt. Har ingen råd da jeg selv ofte er fortvilet over situasjonen, men ville bare si at du ikke er alene.