Skape nye vennskap i voksen alder - er det mulig? Og er DU åpen for nye venner?

[AnonymBruker]

Ja, overskriften sier det meste. Kjenner jeg er så sint og lei. Mest på meg selv. Har ikke vært så veldig flink til å ta vare på vennskap og relasjoner opp i gjennom åra. Men ikke alt er min skyld. Føler jeg har vært ekstremt uheldig. Men jeg har slitt med andre ting og har ofte hatt mer enn nok med å jobbe og ta vare på familien. Har rett og slett ikke orket å jobbet for vennskap. Men tenker at ekte vennskap er der uansett, selv i tider med lite kontakt.

Hva med DEG, er du åpen for nye, nære vennskap nå i voksen alder? Grunnen til at jeg spør er fordi jeg føler at alle har de vennene de trenger, og ikke har behov for flere. Det virker også vanskelig å stifte nære vennskap fordi man ikke har en lang historie sammen, som man gjerne har med venner man har kjent siden skoletiden osv.

Blir så misunnelig på de som har mange mennesker i livet sitt. Som får store babyshowerfester osv.

Anonymkode: 9a352...261

[Gjøksuppe]

Selv er jeg åpen for nye venner ja, men får ofte samme inntrykket som deg. At de et "fullbooket". 

Om du har tid; engasjer deg i lag, foreninger, ta utdanning, gå på kurs osv. Hvor du kan møte andre med samme interesser og i lignende livssituasjon. 

Lykke til  

[Sariou]

Jeg har fått det fleste vennene jeg har i dag etter fylte 30. Jeg er åpen for nye vennskap, selvfølgelig. Jeg er ikke av dem som har gigantisk venninneflokk som arrangerer babyshowers da, og det er jeg glad for. 

[AnonymBruker]

Det "verste" er jo at jeg har hatt mange muligheter til å stifte vennskap også. De siste 10 åra. Har vært i tre barselgrupper, men alle gangene har det kokt bort når folk begynte å jobbe. Virket ikke som noen var interessert i å vedlikeholde kontakten. Jeg har vært i ulike arrangementkomiteer, byttet jobb flere ganger ( ikke for å få nye venner selvfølgelig), har tatt videreutdanning og vært i studiegrupper. Men det er vel egentlig først nå jeg har kommet over i en epoke av livet som har rom for å pleie vennskap. Jeg HAR folk jeg kunne ringt osv, men jeg føler at det bestandig blir jeg som tar kontakt, og det blir aldri besvart med en invitasjon neste gang. Har liksom kapitulert litt. Jeg er jo en allright person som har mye å gi. Det vet jeg. Men samtidig føler jeg meg ofte misforstått. Er blitt usikker på meg selv av dette, og holder meg alltid i "bakgrunn". Er redd for å ta initiativ og bli avvist.

Anonymkode: 9a352...261

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Det er vanskelig å få venner i voksen alder. Jeg har prøvd ganske mye, og føler meg også ganske oppgitt og lei av det. Har blitt kjent med mange gjennom de senere årene, men nesten alle blir fort borte igjen og gidder ikke å ta initiativ tilbake. Vennskap kan jo ikke bare gå en vei, så når jeg ikke får noen respons over lengre tid så gir jeg opp kontakten. I noen andre tilfeller var jeg uheldig og de ble fornærmet for noe og ville ikke ha kontakt mer. På meg virker det som de fleste som er godt voksne ikke vil ha nye venner, og helst bare vil ha de som de kjenner fra før. Jeg begynner egentlig å gi opp å få flere venner, og tenker at jeg må ta vare på de relasjonene jeg allerede har (familie og lignende) så får det bare være med venner. Har jo et håp om at kanskje noen kan dukke opp etterhvert, men jeg orker ikke lenger å prøve hele tiden å bli venner med noen. Man blir sliten og lei av å prøve og så bli avvist og mislykkes. Føler nesten at jeg har det bedre med å ikke prøve noe på det lenger, men jeg forstår veldig godt din frustrasjon. Har kjent på akkurat det samme, så du er hvertfall ikke alene. Det er en trøst på en måte å vite at vi tross alt er flere som sliter med dette med å få venner i voksen alder. Tror at de som har etablerte vennskap ikke har noen forståelse av hvor vanskelig det er å finne noen nye. 

Anonymkode: 88011...8b0

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen. Skulle gjerne hatt mer venner. Hvor er du fra og hvor gammel? 

Anonymkode: 1f463...91c

[AnonymBruker]

Ja! Får nye venner i jobb sammenheng, som regel

Anonymkode: 6c2c6...388

[AnonymBruker]

Jeg er veldig åpen for nye venner, men er pga dårlige erfaringer med gamle langvarige venner ganske reservert i hvordan jeg bonder med nye. Merker det er vanskelig å da knytte noen gode vennskap, siden jeg ikke vil snakke om så mye personlig i frykt for å bli utlevert eller dømt eller at det blir brukt mot meg senere eller blir sagt videre i sladder rett og slett.
Min observasjon er at det er de med mange venner som har lett for å connecte og prate mye med, men de har jo nok venner fra før, og er ofte av typen som skal snakke om alle sine venner til alle venner som ikke kjenner de, og det er jeg ikke komfortabel med... Blir derfor mest alene men savner ekte og gode venner.

Anonymkode: 8d3b1...bce

[AnonymBruker]

Føler det samme som deg, men har kjempelyst på venner selv. Hehe.

Anonymkode: c6051...17e

[AnonymBruker]

Flyttet til et sted hvor jeg ikke kjente noen for noen år tilbake. Følte på at alle igrunn hadde de vennene de trengte, og at det egentlig ikke var plass til flere. Tror rett og slett at veldig mange ser på seg selv som åpne for vennskap og inkluderende, men sannheten er at de ikke er det. Ikke fordi de vil være slemme eller noe, de har bare nok med sitt. Det er veldig lett å si "du må ikke bare sitte hjemme, du må selv gå ut å gjøre en innsats for å få venner". Det er selvsagt sant, men ingen garanti for å få napp, desverre.

Anonymkode: 05eca...0a8

[AnonymBruker]

Nja. Både og. Er ikke åpen for veldig nære vennskap, og har ingen som kan klassifiseres som bestevenn. Venner er mer folk jeg omgås av og til. 

Grunnen er at jeg har brent meg for mye på dårlige folk, at jeg har blitt for tilbakeholden for å knytte nære vennskap. At vennskap ikke opprettholdes nå er nesten alltid min feil, for jeg orker sjeldent å omgås like mye andre ønsker og har lav terskel for tull før jeg kutter folk ut. Eksempel bryte avtaler litt for ofte på dårlige grunnlag. 

Så er åpen for vennskap av typen kunne stikke på kino, ut å spise og slikt, men ingen jeg hadde reist på ferie med, helgeturer eller hatt lange kvelder sammen hos hverandre. 

Anonymkode: d1247...330

[AnonymBruker]

Og tydeligvis så er vi flere som brenner inne med det samme behovet. Og det er jo det som er så trist. Det er så vanskelig å stå frem og innrømme at man ønsker venner. Da holder man heller kjeft. For det er så ydmykende å bli avvist og "avsløre" at man er no-friend. På alle arbeidsplasser jeg har vært så har det vært folk som har blitt venner gjennom jobben. Jeg har alltid blitt godt mottat, men likevel så stopper det liksom der. Føler at jeg ALLTID er henne som liksom er en "loner"!!! Alle andre finner hverandre. Ser jeg etter feil folk? Jeg har ikke problemer med å snakke med folk og er god på smalltalk. Men tydligvis så har jeg problemer med å by på meg selv på den rette måten. Jeg er bestandig så blir og hyggelig at jeg blir kvalm. Føler meg falsk selv om jeg egentlig ikke prøver å være det! Tror folk synes det er vanskelig å bli kjent med meg kanskje. Jeg glipper unna som en glatt fisk. Er redd for å mislykkes og da tar jeg heller ingen sjanser....

 

H.I

Anonymkode: 9a352...261

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg veldig igjen. Skulle gjerne hatt mer venner. Hvor er du fra og hvor gammel? 

Anonymkode: 1f463...91c

Er 35 og bør på Østlandet.

Anonymkode: 9a352...261

[AnonymBruker]

Jeg sliter med det samme. Prøvde tilogmed å plukke opp gamle vennskap men fikk bare spørsmål tilbake om jeg hadde problemer, så jeg hadde tydeligvis glemt hva som gjorde at kontakten forsvant. Er åpen for vennskap ja men begynner å lure på om det går an i hele tatt.

Anonymkode: b7ed1...295

[Gjøksuppe]

Kanskje det finnes potensielle venner for venneløse blandt venneløse her på KG da  Men det gjør det jo ikke lettere at alle er AB.

[AnonymBruker]

Dette er så kjent, akkurat som det er mitt innlegg. Jeg er 32 år og har jo venner,.men ikke sånn skikkelig nære lenger. Jeg er en person som er usikker på meg selv og er nok litt tilbakeholden, så det er vel der problemet ligger. Men ønsker så gjerne å få nye venner som bor i nærheten av der  i har flyttet og som ønsker å være venn med meg. Jeg er gift med en mann som har det likedan, så må.vel være oss det er noe med...

Anonymkode: 07df4...f4e

[Trolltunge]

Jeg har fått mange av mine beste venner de siste årene. Jeg har ennå mine barndomsvenner, men de fikk barn mye senere enn meg, og det kan virke som at å få barn i godt voksen alder tar alt man har av krefter. 

Uansett, jeg treffer mine gamle venner svært sjeldent, så ja jeg var åpen for nye, og det har jeg fått. En gjeng ble jeg kjent med gjennom slanking. En er en ny nabo. Et par gjennom jobben. 

Jeg tror bare at man må være åpen for det, og innrømme at man liker noen når man gjør det. Vise at man er interessert i å bli bedre kjent, og våge å ta initiativ. 

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke så lett å skulle få seg venner gjennom en "kontaktannonse". Man vil jo helst at det skal skje naturlig fordi man opplever en felles kjemi.

Jeg har egentlig gitt opp litt jeg og. Tar godt vare på familie og så får jeg litt sosial omgang gjennom mannens bekjentskaper. Trives på jobben selv om ingen kollegaer kan kalles venner. Kommer godt overens med andre foreldre på skole og barnehage. Så kanskje det er nok da. Men innerst inne så er det jo ikke det. Jeg ønsker meg venner. Gode venner.

Ser på flere av de jeg har på Facebook som får rene kjærlighetserklæringer når de har bursdag. "Kjære gode venninna mi, takk for at du finnes! Du er unik!" "Gratulerer med dagen til den flotteste dama jeg kjenner! Måtte dagen bli like fantastisk som du!!" Osvosv. Og jeg tenker, HVA er det disse menneskene gjør for å fortjene slike hilsner? Jeg får gratulasjoner, men aldri på dette nivået. Da fortjener jeg det vel ikke rett og slett?

Også blir jeg litt sånn "Aaargh!" Hvis du bare hadde giddi i blitt kjent med meg! Så er jeg en venn som stiller opp i tykt og tynt! Men ingen gir meg sjansen!!!

Anonymkode: 9a352...261

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er ikke så lett å skulle få seg venner gjennom en "kontaktannonse". Man vil jo helst at det skal skje naturlig fordi man opplever en felles kjemi.

Jeg har egentlig gitt opp litt jeg og. Tar godt vare på familie og så får jeg litt sosial omgang gjennom mannens bekjentskaper. Trives på jobben selv om ingen kollegaer kan kalles venner. Kommer godt overens med andre foreldre på skole og barnehage. Så kanskje det er nok da. Men innerst inne så er det jo ikke det. Jeg ønsker meg venner. Gode venner.

Ser på flere av de jeg har på Facebook som får rene kjærlighetserklæringer når de har bursdag. "Kjære gode venninna mi, takk for at du finnes! Du er unik!" "Gratulerer med dagen til den flotteste dama jeg kjenner! Måtte dagen bli like fantastisk som du!!" Osvosv. Og jeg tenker, HVA er det disse menneskene gjør for å fortjene slike hilsner? Jeg får gratulasjoner, men aldri på dette nivået. Da fortjener jeg det vel ikke rett og slett?

Også blir jeg litt sånn "Aaargh!" Hvis du bare hadde giddi i blitt kjent med meg! Så er jeg en venn som stiller opp i tykt og tynt! Men ingen gir meg sjansen!!!

Anonymkode: 9a352...261

Jeg har også tenkt på det med hilsner på facebook. Jeg får aldri sånne bilder med kjærlighetserklæringer og så flotte ord. Jeg får endel gratulasjoner, men bare helt vanlige. Jeg får endel likes på bilder når jeg legger ut en gang iblant,men det sier lite om hvor mange skikkelige venner jeg faktisk har.

Anonymkode: 07df4...f4e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også tenkt på det med hilsner på facebook. Jeg får aldri sånne bilder med kjærlighetserklæringer og så flotte ord. Jeg får endel gratulasjoner, men bare helt vanlige. Jeg får endel likes på bilder når jeg legger ut en gang iblant,men det sier lite om hvor mange skikkelige venner jeg faktisk har.

Anonymkode: 07df4...f4e

Samme her. Vet det er litt "barnslig" å henge seg opp i sånn Facebook-greier, men det er nå en gang blitt en slags målestokk for vellykkethet. Jeg får aldri noen gode ord, bare rene gratulasjoner og ha en fin dag. Men man må vel fortjene det på et vis da. Dette med bilder tror jeg tilhører en mitt yngre generasjon, men ser det dukker opp hos de på min alder og.

Anonymkode: 9a352...261