Grunner til hvorfor det slutt?

[Gjest Sliten]

Saken er at jeg sliter i ett langvarig forhold, uten at vi krangler o.l. Og mitt inntrykk fra mange er at en må være fullstendig nedbrutt før en bør ha grunn til å avslutte et forhold. Jeg har ikke "kommet dit", men vet over lang tid (flere år) at min samboer ikke har de kvaliteter jeg setter pris på.

Det er interesser/hobby som jeg vil bruke mer tid på, det er et savn etter en som kan gi mer av seg selv, og at han ikke har venner (kun 1!!) som gjør at vi har lite å prate om. Jeg savner dette sårt, men tenker mye på barna våre.

Er det noen som kjenner seg igjen?

Hvorfor ble ditt forhold slutt?

[Gjest Anonymous]

Ofte blir det slutt rett og slett fordi man ikke passer sammen. Man MÅ ikke krangle, slåss, såre hverandre for å ikke ville være sammen. Ellers ville jo de fleste man traff være potensielle livsledsagere... Men klart, når det er felles barn i bildet stiller saken seg annerledes. Likevel - hvis du tror du har det bedre uten han enn MED, at du kan gi barna dine den samme tryggheten om dere går fra hverandre, så trenger du vel ikke flere grunner. Hvis du blir deprimert og bruker masse energi på å mistrives i forholdet kan det hende du kan gi deg selv, barna dine og omgvelsene mer ved å være alene.

Ellers bør du vel tenke over hva du kan gjøre for å være "lykkelig med deg selv" all den tid du faktisk ER i et forhold...

[Gjest Anonymous]

er det noen spesiell grunn til at du føler du ikke kan følge opp dine interesser og hobbyer?

[Gjest gjesta]

Du må jo være LYKKELIG.

Ellers er det ikke bra å være i et forhold.

Men man må JOBBE i et forhold.

Du må bare finne ut om det er VERD å jobbe for...

[Gjest Anonymous]

Her er det soleklart at du ikke trives og du bør derfor tenke og handle deretter.

Dere har barn ja vel, so what. Du har hatt flere år til å mistrives på. Hva er så problemet da? Vanskelig å bryte opp og starte alene på nytt + redd for det ukjente?

Joint the club. Det koster å velge for seg selv som enkeltmenneske. Spesielt de store valgene som dette.

Tør du ikke er du feig. Tør du har du stått opp for deg selv.

Go girl!

[Hu i Svingen]

Du må jo være LYKKELIG.

Nei, man går ikke rundt og er konstant lykkelig. Men man må trives, og da kreves det som oftest at man føler at partneren tilfører en noe. Man bør ha ting å snakke om, og føle at man av og til kan utfordre hverandre mentalt.

Lykke er viktig det, men den kommer vel oftest i små doser eller glimt som gjør at man trives i mellomtiden også.

Men man må JOBBE i et forhold.

Du må bare finne ut om det er VERD å jobbe for...

Ja!

Til trådstarter: Jeg tror ikke at du oppfatter at noe av dette skjer i ditt forhold? Kanskje det er verd å prøve et samlivskurs for å røske opp i kommunikasjonsmønsteret dere i mellom? Hvis dette er uaktuelt eller ikke fungerer er jeg enig i at du bør vurdere å avslutte forholdet. Du vet nok best selv hvordan sjansene er for om det kan snu seg med litt innsats...

[Gjest Dazed]

Da er det vel kanskje best å bryte ut? Selv om det garantert vil bli tøft.

[Gjest Anonymous]

Kjenner meg igjen her. Du føler at han er "i veien" for deg eller at du ikke får til å være riktig deg selv? Jeg er i samme situasjon og vet ennå ikke hva jeg skal gjøre med det dessverre. Men jeg tror innerst inne at jeg kommer til å angre hvis jeg ikke bryter ut. Tenker som deg på vårt felles barn. +det er vanskelig å gjøre det slutt.

[Gjest Embla s]

Saken er at jeg sliter i ett langvarig forhold, uten at vi krangler o.l. Og mitt inntrykk fra mange er at en må være fullstendig nedbrutt før en bør ha grunn til å avslutte et forhold. Jeg har ikke "kommet dit", men vet over lang tid (flere år) at min samboer ikke har de kvaliteter jeg setter pris på.

Det er interesser/hobby som jeg vil bruke mer tid på, det er et savn etter en som kan gi mer av seg selv, og at han ikke har venner (kun 1!!) som gjør at vi har lite å prate om. Jeg savner dette sårt, men tenker mye på barna våre.

Er det noen som kjenner seg igjen?

Hvorfor ble ditt forhold slutt?

Kanskje du bør snakke med ham om dette, høre hvilke tanker han har om forholdet? Kanskje han er like missfornøyd og at begge egentlig venter på at den andre skal bryte ut eller "gjøre noe" så forholdet blir bedre?

Du skriver at dere har barn sammen, og man skal vel ikke holde sammen KUN pga barn, men hvis dere ikke krangler og stort sett har det greit sammen, kan det være at å holde sammen likevel er bedre for deg en alternativet? Alternativet er jo en tilværelse der du er alene med barn i perioder og hvor det er andre perioder du ikke får være sammen med barna. Det er mulig du må flytte? Din økonomiske situasjon blir kanskje endret? og barna vil få to hjem på godt og vondt.

(sier ikke dette for å skremme deg fra å gå hvis det er det du vil, men selv om forholdet slett ikke er optimalt og han ikke er den partneren du ønsker deg, kan det være andre faktorer som gjør at et oppbrudd skaper andre problemer for deg. Spesielt siden det er barn involvert.).

Dette med hobbier og manglende fellesskap: Har du mulighet til å kompansere for dette på andre måter? Finnes det muligheter for at dere kan ordne dere på annen måte så du kan være deg selv mer en du føler du kan i dag?

Lykke til uansett :trøste:

[Gjest Lina]

Det er interesser/hobby som jeg vil bruke mer tid på

hvis du blir alene mamma tror jeg ikke du får mer tid..... ??