Lei livet

[AnonymBruker]

Jeg er en 21 år gammel jente med hele livet foran seg. 

Jeg har en godevenner og har aldri blitt mobbet. Men de siste tre årene har jeg vært så mye depressiv, har vært innlagt tre ganger og har hatt det veldig tungt. 

Jeg elsker en gutt som ikke elsker meg, og det har jeg gjort lenge. 

Selvom jeg har mange gode venner føler jeg fortsatt at de snart gir meg opp, det er ikke så mange av dem som tar kontakt med mindre jeg gjør det først. Har ikke særlig mye kontakt med foreldrene mine. 

Før når jeg hadde det vondt fortalte jeg dette til mine nærmeste, men nå tørr jeg ikke, og det er nå det er verst. Likegyldig til livet, tenker mye på selvmord, gråter hver dag, og er veldig ensom. 

Jeg er tom, ingen glede lenger, ingenting..

Anonymkode: 3eb07...1f1

[AnonymBruker]

  Trøstepluss fra meg. 

Anonymkode: 8ece9...0a3

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik som deg for en stund tilbake. Har kommet veldig mye lengre nå og har det egentlig ganske greit. Har vært innlagt jeg også, jeg feiret julen på sykehus. Det føltes som et fengsel. Dør med vindu i så alle som gikk forbi kunne kikke inn på meg. Ble sjukere av å være der.

Jeg har ingen diagnose, jeg bare mistet alt i livet samtidig og det ble for tøft. 

Prøv å sett deg mål og ta en dag av gangen. Bruk naturen til å rense tankene og tren så mye du orker. Jobb deg ut av det. Psykiatrien i Norge er ikke noe jeg unner noen å være under. Ta tak i deg selv og jobb deg ut av det. God bedring!

Anonymkode: ff1a9...bd0

[rikoChett]

Jeg håper du kommer deg over kneika - søk hjelp om du klarer!

[Nisa]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en 21 år gammel jente med hele livet foran seg. 

Jeg har en godevenner og har aldri blitt mobbet. Men de siste tre årene har jeg vært så mye depressiv, har vært innlagt tre ganger og har hatt det veldig tungt. 

Jeg elsker en gutt som ikke elsker meg, og det har jeg gjort lenge. 

Selvom jeg har mange gode venner føler jeg fortsatt at de snart gir meg opp, det er ikke så mange av dem som tar kontakt med mindre jeg gjør det først. Har ikke særlig mye kontakt med foreldrene mine. 

Før når jeg hadde det vondt fortalte jeg dette til mine nærmeste, men nå tørr jeg ikke, og det er nå det er verst. Likegyldig til livet, tenker mye på selvmord, gråter hver dag, og er veldig ensom. 

Jeg er tom, ingen glede lenger, ingenting..

Anonymkode: 3eb07...1f1

Du trenger ikke å bry deg om hvordan andre håndterer deg. Men viktig at du håndterer de bra. Jeg mener sånn blir det av og til. Om du trenger en venn kun for å prate, kan du skrive for meg på privat melding.

[ninuska_]

Kjære trådstarter. 

Jeg må dessverre stenge tråden din ettersom det ikke er tillatt med selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). 

Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

ninuska_, adm