Å skuffe svigerforeldre

[AnonymBruker]

Vi kommer til å måtte skuffe svigers noe veldig om ei stund. De bor på gård og har hele livet tenkt at min mann skal overta denne (eldstemann etc). Han tenkte nok det selv også ganske lenge, men mye har skjedd og nå har vi bestemt oss for å bli boende i Oslo, noen timer unna hans hjemsted. Jeg har ikke presset ham til noe, men er veldig glad for avgjørelsen da jeg ikke selv ønsker å bo på gård. Ingen av oss er fra Oslo, men vi trives veldig godt her og ønsker ikke å bryte opp herfra. Det er ingen andre som kan overta gården, så det er helt klart en stor beslutning dette, men samtidig føler vi at vi må tenke på oss selv. Jeg har sagt til mannen at han kanskje burde ha hintet litt til foreldrene sine om at han er usikker, sånn at avgjørelsen ikke kommer som et sjokk på dem, men han har nok ikke gjort det i så stor grad. Vi har gitt oss selv en slags frist fram til jul på å få sagt dette. De er fornuftige mennesker altså, så kan hende de forstår det, men jeg synes dette er veldig vanskelig allikevel, og blir nesten usikker på egen avgjørelse, selv om vi er helt sikre egentlig på at dette er riktig for oss. Er det noen som har vært i en lignende situasjon? Hvordan kom dere gjennom det? Hvordan ble forholdet til svigers etterpå?

Anonymkode: 31564...0ca

[AnonymBruker]

Ettersom han er eldstemann så har han søsken regner jeg med? 

Eksen min gjorde det samme; odelsgård en time unna Oslo som han ikke var interessert i å beholde, så når foreldrene dør/flytter ut så selger han den bare. 

Anonymkode: 1f331...979

[AnonymBruker]

Ja, han har ei yngre søster, men hun er bosatt i utlandet og kommer aldri til å overta noen gård, det er jeg ganske sikker på. Hvordan reagerte foreldrene til din mann da? 

Anonymkode: 31564...0ca

[AnonymBruker]

..ooops. Foreldrene til din eks, mener jeg. Beklager.

Anonymkode: 31564...0ca

[Gjest NotNaomi]

Har ikke akkurat opplevd det,men å ta over en gård om en ikke har lyst,går jo ikke. Det er jo en livsstil som en må ønske.

Er det ikke like greit å snakke med dem først som sist? Det må jo være press og stress på dere å gå rundt og tenke på det.

Det er nok mulig de blir skuffet ja,men de kan også forstå. Forholdet bør jo ikke bli dårligere for det. Det er aldri ok å skuffe noen,men få det ut av verden. Foreldrene hans fortjener jo å vite de også. Lykke til.

[Carrot]

Haa om han tar over men forpakter bort? På den måten blir gården i familien, dere blir i Oslo og alle blir fornøyd?

[AnonymBruker]

Har vurdert det, men tror ikke det går ift lovverk..

Anonymkode: 31564...0ca

[Carrot]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har vurdert det, men tror ikke det går ift lovverk..

Anonymkode: 31564...0ca

har dere sjekket? Her vi bor er det to som forpakter de fleste av småbrukene, boligen leies ut og eierene bor andre steder, for ett av dem er ikke arven mellom søsknene ferdig delt ennå.. Boplikten trenger ikke være av en slik art at den som eier må bo der, men at noen må bo der.. Så har kommunene mulighet til å ha egne regler for konsesjon, forpakting osv også som kan hjelpe - og odelsloven har jo blitt endret i de senere årene om jeg ikke husker helt feil. I tillegg er størrelsen på bruket med på å avgjøreom man lett får konsesjonsfritak osv osv..

Kanskje dere alt har sett denne siden:

https://www.landbruksdirektoratet.no/no/eiendom-og-skog/eiendom/ny-bonde-skogbruker

[AnonymBruker]

Jeg er en av fire søsken som ikke ønsker å ta over gården. Den har vært i familien "alltid" så det er klart det er veldig sårt for pappa dette her. Vi er alle godt voksne, etablerte med egne familier, så løpet er nok kjørt. Jeg har brukt år på å bli komfortabel med at gården vil forsvinne fra familien. Det er veldig sårt for meg også! Men jeg kan ikke ofre livet mitt på den måten. I det siste har pappa begynt å snakke om en nabo som ønsker å kjøpe jorda for å drive stordrift, så det har nok begynt å synke inn nå. Men det har tatt lang tid og det er fortsatt vanskelig å prate om.

Anonymkode: b6b80...278

[AnonymBruker]

6 timer siden, Carrot skrev:

har dere sjekket? Her vi bor er det to som forpakter de fleste av småbrukene, boligen leies ut og eierene bor andre steder, for ett av dem er ikke arven mellom søsknene ferdig delt ennå.. Boplikten trenger ikke være av en slik art at den som eier må bo der, men at noen må bo der.. Så har kommunene mulighet til å ha egne regler for konsesjon, forpakting osv også som kan hjelpe - og odelsloven har jo blitt endret i de senere årene om jeg ikke husker helt feil. I tillegg er størrelsen på bruket med på å avgjøreom man lett får konsesjonsfritak osv osv..

Kanskje dere alt har sett denne siden:

https://www.landbruksdirektoratet.no/no/eiendom-og-skog/eiendom/ny-bonde-skogbruker

Tusen takk! Jeg skal høre med mannen om han har sett på den. Hadde vært supert å finne en løsning.

Anonymkode: 31564...0ca

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en av fire søsken som ikke ønsker å ta over gården. Den har vært i familien "alltid" så det er klart det er veldig sårt for pappa dette her. Vi er alle godt voksne, etablerte med egne familier, så løpet er nok kjørt. Jeg har brukt år på å bli komfortabel med at gården vil forsvinne fra familien. Det er veldig sårt for meg også! Men jeg kan ikke ofre livet mitt på den måten. I det siste har pappa begynt å snakke om en nabo som ønsker å kjøpe jorda for å drive stordrift, så det har nok begynt å synke inn nå. Men det har tatt lang tid og det er fortsatt vanskelig å prate om.

Anonymkode: b6b80...278

Forstår godt at dette er veldig vanskelig. Tusen takk for at du delte erfaringen. Det er vel noe med at tidene forandrer seg. Tidligere var det kanskje mer sånn at man nærmest var født inn i en rolle, men nå er det enklere å bevege seg både geografisk og sosialt og ta egne valg. Det er sikkert både vanskelig å akseptere og forstå for foreldregenerasjonen. Men man kan som du sier, ikke ofre sitt eget liv pga dette.

Anonymkode: 31564...0ca