Forholdet fungerer ikke - hva nå?

[AnonymBruker]

Vi er et gift par med en 3,5 mnd gammel baby. Vi blir ikke enige om ting som f.eks hvor mye han bør bidra med babyen, slik som stell, mating, og generell avlasting. Han mener at siden jeg er i  permisjon så bør jeg ta meg 100% av ungen, han kan bare "hjelpe til" innimellom som å holde ungen 10 min, eller leke/snakke med ungen sånn innimellom. Når ungen gråter så må jeg bysse og trøste, og har begynt å få vondt i ryggen av all bæringen,  ba han ta over litt noe han gjorde i 5-6 minutter og la ungen fra seg og sa han ikke klarer mer. Gikk deretter for å sitte på PCn resten av kvelden imens jeg måtte trøste og bære på ungen i ytterligere 1,5 time til før vi endelig sovnet.

Det går ikke en dag at jeg ikke tenker på at siden jeg lever som en alenemamma så kan jeg likesågodt bli det, at vi bare avslutter forholdet og går hvert til vårt. Han hadde sett ungen like lite da som nå uansett, da han prioriterer jobb og fritid fremfor å være med ungen.

Er han som var mest innstilt til å få barn in the first place, men nå virker det som om han bare gjør seg mest mulig tafatt og gidder å bidra minimalt. Når han en sjelden gang prøver å trøste ungen så ser jeg at han gjør seg til tafatt med vilje, han holder ungen som om den skulle vært en potteplante eller noe. Så sier han "se det funker ikke, jeg får det ikke til, kan du ta over". Han kan hvis han vil, problemet er at han gidder ikke. Det er for mye jobb. For mye stress for han. Han sier han kan ta over når ungen blir større og han kan ta med ungen rundt på tur osv. Det vil si kanskje 3-4 år gammel? Og frem til da skal jeg slite meg ut?

Spørsmålet er da, hva egentlig "bør" jeg/vi gjøre her før jeg gir opp forholdet helt og begynner å søke separasjon? For ungen sin skyld? Akkurat nå er ikke et brudd noe spesielt jeg hadde blitt deppet over uansett, da følelser og respekt for han er allerede nesten helt borte. Har ikke tatt opp med han at jeg vurderer separasjon/skilsmisse enda.

Anonymkode: 805ea...9be

[AnonymBruker]

Få time hos familievernkontoret, så får han kanskje ting litt i perspektiv. 

Anonymkode: f219f...419

[AnonymBruker]

Jeg vet det kan være vanskelig for menn helt i starten, da barnet omtrent kun spiser (hvis det ikke tar flaske og pappa'n også kan hjelpe til med mating) eller skifter bleie/raper. Men for å få et forhold til barnet så må faktisk han inn og ta feks skiftinger/rapinger og evt bæring/byssing for at ha skal bli kjent med barnet. Man kan ikke bare ikke ta i barnet også forvente at det blir et supert forhold om en 3-4 år.

Her hos oss gjør far mer med barnet som er et par uker gammelt enn det din gjør, enda han gjør lite mtp at vi har andre barn som krever sitt også og som han må stille opp for ekstra mye akkurat nå når jeg er lenket til sofaen.

Mulig mannen din blir bedre, men det kan jo ingen vite. Så jeg ville nok absolutt ha lufta tankene dine for han og så bestilt time på familievernkontoret. Synes i hvertfall ikke du skal godta at sånn er det og det er normalt. For det er det absolutt ikke.

Anonymkode: 0842e...190

[Gjest wildfig]

Stram han opp! Si klart fra hvor lista ligger. Selvfølgelig skal han hjelpe til med baby, hus, avlaste deg. Jeg har et inntrykk av at mange menn ikke utvikler det typiske foreldregenet, så de må virkelig presses inn i rollen

[AnonymBruker]

Kan det være at han har en fødselsdepresjon? 

Anonymkode: 13eef...559

[prill]

Jeg syns du skal bestille time hos helsesøster, og forlang at han blir med. Og bare vær helt ærlig der også om situasjonen. Det går da ikke an å være så uengasjert? Kanskje han trenger å høre fra noen andre at dette er helt uholdbart i lengden. Han ødelegger forholdet til deg og han går i verste fall glipp av et forhold til barnet sitt.

[AnonymBruker]

Har han en personlighetsforstyrrelse? Han utnytter deg!

Anonymkode: 3a5db...e99

[Gjest Råkkenråll]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet det kan være vanskelig for menn helt i starten, da barnet omtrent kun spiser (hvis det ikke tar flaske og pappa'n også kan hjelpe til med mating) eller skifter bleie/raper. Men for å få et forhold til barnet så må faktisk han inn og ta feks skiftinger/rapinger og evt bæring/byssing for at ha skal bli kjent med barnet. Man kan ikke bare ikke ta i barnet også forvente at det blir et supert forhold om en 3-4 år.

Her hos oss gjør far mer med barnet som er et par uker gammelt enn det din gjør, enda han gjør lite mtp at vi har andre barn som krever sitt også og som han må stille opp for ekstra mye akkurat nå når jeg er lenket til sofaen.

Mulig mannen din blir bedre, men det kan jo ingen vite. Så jeg ville nok absolutt ha lufta tankene dine for han og så bestilt time på familievernkontoret. Synes i hvertfall ikke du skal godta at sånn er det og det er normalt. For det er det absolutt ikke.

Anonymkode: 0842e...190

Jeg er helt uenig i at dette er vanskelig for menn i starten, jeg har virkelig tilgode å se en mann som oppfører seg sånn.

Jeg hadde som andre her råder til bestilt time på familievernkontor, og gitt klar beskjed om at dette er et ultimatum- som muligens kan ende med brudd uansett da jeg var iferd med å totalt miste all respekt for mannen.

Grow a fucking pair of balls og ta deg av din egen unge for faen.

Dette er ikke en mannegreie, det er en infantil rasshølgreie.