Hvordan klarer folk å være sprudlende og ha så god kjemi med andre??

[AnonymBruker]

Jeg er aldri den som er avbildet sammen med noen, jeg er i så fall den som blir spurt om jeg kan ta bilde. 

Jeg er ofte glemt når vi har splittet. F.eks sluttet på skolen, sluttet på jobben, byttet miljø. Mens de andre sender "savner deg". Det er så gresk for meg og jeg hater og er sint på meg selv for at jeg er slik :/ 

Anonymkode: 5dc69...f07

[winnie89]

Hei! Utadvendte, sprudlende mennesker får ofte mer positiv oppmerksomhet. Det kan gjøre vondt for oss som er mer stille av oss, fordi vi føler oss oversett, og ikke verdsatt. Men, de aller, aller fleste, de gjør ikke dette med vilje for å såre oss. Det du skal vite er at disse sprudlende menneskene ikke nødvendigvis er mer lykkelig enn deg, eller føler seg mindre ensom. Mange jobber knallhardt for å holde en fasade, og med sosiale medier i bildet så har det blitt forsterket. Jeg sier ikke at alle ekstroverte er sånn, men det finnes lykkelige og ulykkelige av alle typer mennesker.

Det finnes mange av oss der ute, som føler eller har følt det som deg, og vi har massevis av gode ressurser som kanskje ikke er i rampelyset alltid, men det betyr ikke at vi ikke bidrar like mye eller er like mye verdt. Å bli komfortabel i sin egen kropp og sitt eget sinn kan endre hvilken opplevelse du har av deg selv. Det tar tid, og kommer ofte med årene. Da vil du bli flinkere til å ikke sammenligne deg med andre, og være tilfreds med den du er, og at det er nok. Denne bekreftelsen kan man ikke være avhengig av andre hele tiden for å få, da vil man hele tiden jakte etter den og aldri føle oss bra nok. 

Mye av dette visste du sikkert, så jeg bare gjentar at vi er mange der ute, og du er absolutt ikke alene om å føle det sånn.

[Gjest noe tilfeldig]

Du trenger ikke mange bekjente å være populær blant. Sats heller på bare den ene som virkelig bryr seg og som du har nære.  

[winnie89]

Ja, kvalitet fremfor kvantitet!

Akkurat nå, Raven.WritingDesk skrev:

Du trenger ikke mange bekjente å være populær blant. Sats heller på bare den ene som virkelig bryr seg og som du har nære.  

 

[AnonymBruker]

Jammen jeg skammer meg for han jeg liker. De mennene jeg får følelser for er alltid omgjengelig. Ikke typisk playere altså, men de har mange venner og er sosiale. 

Jeg føler ikke jeg har sjans til å ta opp konkurransen med de sprudlende!  Nå har de fleste av disse typer fra før da. Men om jeg skulle ha en konkurrent jeg ikke vet om eller noe. 

Jeg finner nemlig de stilleste mennene sykt kjedelige og det er deprimerende å tenke på at dette er slik jeg er...altså, har jeg aldri falt for noen som er stiller/kjedelig! 

 

 

 

Anonymkode: 5dc69...f07

[AnonymBruker]

Lurer veldig på det samme. Smiler bestandig og prøver å fremtre som positiv og sprudlende, men føler at folk ser på meg som om jeg var en marsboer 

Anonymkode: 37c00...9ed

[AnonymBruker]

De går nok på medisiner..

Anonymkode: 68698...d86

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Lurer veldig på det samme. Smiler bestandig og prøver å fremtre som positiv og sprudlende, men føler at folk ser på meg som om jeg var en marsboer 

Anonymkode: 37c00...9ed

Haha ja samme her - jeg skylder bare da på at dette er litt typisk Norsk og traust og glad jeg ikke er like grå

Anonymkode: 0800e...50a

[Trolltunge]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er aldri den som er avbildet sammen med noen, jeg er i så fall den som blir spurt om jeg kan ta bilde. 

Jeg er ofte glemt når vi har splittet. F.eks sluttet på skolen, sluttet på jobben, byttet miljø. Mens de andre sender "savner deg". Det er så gresk for meg og jeg hater og er sint på meg selv for at jeg er slik :/ 

Anonymkode: 5dc69...f07

Winnie89 har noen kloke ord, men jeg tror også at dette har mye med livsinnstilling å gjøre.  Selv er jeg en god blanding av ekstrovert og introvert, og jeg er ikke av de mest sprudlende. Likevel er jeg godt likt. Jeg er høflig og grei mot de fleste, og tror på det beste i mennesker. I meg selv også. Jeg er ærlig og redelig, og jeg forsøker ikke å være noe jeg ikke er. Jeg er ekte, både når det gjelder å glede seg på andres vegne, og i å glede meg over det jeg har og kan, istedenfor å være misunnelig, eller å gremme meg over det jeg ikke er eller kan. 

Det å se på både seg selv og andre med gode "briller" betyr mye. Mennesker merker det. Og de merker det motsatte. De merker det også dersom man spiller. Ikke er ekte i det man sier og gjør.  

I en svært vanskelig periode i livet mitt begynte jeg i en ny jobb. Jeg klistret på meg et smil, og latet som om alt var bra. Dette var et vikariat, og da det ble lyst ut faste stillinger fikk jeg ikke fast. Jeg var veldig skuffet over det, for jeg gjorde jo alt rett utad, og var flink i jobben. Jeg fikk imidlertid fortsette som vikar, og da jeg hadde jobbet der en stund sprakk fasaden min plutselig ovenfor sjefen. Det jeg slet med ble for mye, og jeg klarte ikke å opprettholde den smilende fasaden. Jeg gråt på kontoret hennes, og plumpet ut med hele den vonde historien. 

"Nå får jeg iallfall aldri fast jobb her!" tenkte jeg etterpå. Så flaut! Nå visste sjefen min hvor "skrudd" jeg og min livssituasjon var. 

Det motsatte skjedde. Da neste stilling ble lyst ut fikk jeg jobben. Og sjefen min beklaget at hun ikke hadde ansatt meg forrige gang, men hun hadde merket at jeg var falsk, at mine smil ikke var ekte, og når hun ikke visste grunnen til det ble hun skeptisk til meg som person, totalt sett. 

Dette lærte meg hvor viktig det er å være ekte ovenfor andre. At å spille noe gjennomskues, hvor "riktig " man enn spiller. Folk stoler mer på mennesker som er genuine, og som innrømmer at ting ikke bestandig er som de skal være. Man må åpne opp for å få andre til å stole på deg, og man må også kunne gi andre rom og mulighet til å åpne seg opp for deg. Det gjør man best ved å selv være åpen,  for åpenhet avler åpenhet. Og vi mennesker knytter oss ikke til mennesker før vi føler at vi kan slippe fasaden ned for dem. Mennesker vi ikke kan slippe ned fasaden for blir bare bekjente, og de glemmes, for de har aldri sluppet oss inn, og vi har aldri sluppet dem inn. 

Jobb med deg selv og selvhatet. Aksepter at du er et menneske, på godt og vondt, og la andre se det. Se DEG. Mennesker er faktisk genuint imøtekomme, når du våger å slippe dem inn på deg. 

[winnie89]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jammen jeg skammer meg for han jeg liker. De mennene jeg får følelser for er alltid omgjengelig. Ikke typisk playere altså, men de har mange venner og er sosiale. 

Jeg føler ikke jeg har sjans til å ta opp konkurransen med de sprudlende!  Nå har de fleste av disse typer fra før da. Men om jeg skulle ha en konkurrent jeg ikke vet om eller noe. 

Jeg finner nemlig de stilleste mennene sykt kjedelige og det er deprimerende å tenke på at dette er slik jeg er...altså, har jeg aldri falt for noen som er stiller/kjedelig! 

 

 

 

Anonymkode: 5dc69...f07

Man faller jo ofte for motsetninger. Jeg hadde en kjæreste en gang som var super utadvendt, hadde 1000 venner, og vi møtte ALLTID på noen han kjente når vi var ute og gjorde noe. Og jeg er sånn "kjedelig", som du kaller det, men jeg kaller det heller "mystisk" :D Så du må ikke undervurdere andres evne til å se deg og like deg. Men det nytter ikke hvor mye jeg sier dette, du må bestemme deg for å tro på at du faktisk er god nok. 

 

[AnonymBruker]

57 minutter siden, winnie89 skrev:

Hei! Utadvendte, sprudlende mennesker får ofte mer positiv oppmerksomhet. Det kan gjøre vondt for oss som er mer stille av oss, fordi vi føler oss oversett, og ikke verdsatt. Men, de aller, aller fleste, de gjør ikke dette med vilje for å såre oss. Det du skal vite er at disse sprudlende menneskene ikke nødvendigvis er mer lykkelig enn deg, eller føler seg mindre ensom. Mange jobber knallhardt for å holde en fasade, og med sosiale medier i bildet så har det blitt forsterket. Jeg sier ikke at alle ekstroverte er sånn, men det finnes lykkelige og ulykkelige av alle typer mennesker.

Det finnes mange av oss der ute, som føler eller har følt det som deg, og vi har massevis av gode ressurser som kanskje ikke er i rampelyset alltid, men det betyr ikke at vi ikke bidrar like mye eller er like mye verdt. Å bli komfortabel i sin egen kropp og sitt eget sinn kan endre hvilken opplevelse du har av deg selv. Det tar tid, og kommer ofte med årene. Da vil du bli flinkere til å ikke sammenligne deg med andre, og være tilfreds med den du er, og at det er nok. Denne bekreftelsen kan man ikke være avhengig av andre hele tiden for å få, da vil man hele tiden jakte etter den og aldri føle oss bra nok. 

Mye av dette visste du sikkert, så jeg bare gjentar at vi er mange der ute, og du er absolutt ikke alene om å føle det sånn.

Vi som er sprudlende, er ikke verken mer eller mindre lykkelige enn andre. Vi er bare sånn. Man trenger ikke være deprimert hvis man er stille, eller holde en fasade hvis man er sprudlende. Jeg er ofte sprudlende i sosiale lag - men det har ingenting å gjøre med meg som person. Det er ikke fordi jeg holder en fasade for å skjule at jeg har det vondt. Nei, jeg blir sprudlende og glad hvis jeg er med andre glade mennesker. Jeg blir lett dratt inn i det liksom. Er jeg med venner som er rolige, er jeg også rolig. Jeg kan i visse situasjoner være den som er kjedelig og helt stille, men det er hvis jeg er med folk jeg ikke kjenner så godt. Jeg er egentlig en veldig rolig person.

Anonymkode: a6b53...26a

[winnie89]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi som er sprudlende, er ikke verken mer eller mindre lykkelige enn andre. Vi er bare sånn. Man trenger ikke være deprimert hvis man er stille, eller holde en fasade hvis man er sprudlende. Jeg er ofte sprudlende i sosiale lag - men det har ingenting å gjøre med meg som person. Det er ikke fordi jeg holder en fasade for å skjule at jeg har det vondt. Nei, jeg blir sprudlende og glad hvis jeg er med andre glade mennesker. Jeg blir lett dratt inn i det liksom. Er jeg med venner som er rolige, er jeg også rolig. Jeg kan i visse situasjoner være den som er kjedelig og helt stille, men det er hvis jeg er med folk jeg ikke kjenner så godt. Jeg er egentlig en veldig rolig person.

Anonymkode: a6b53...26a

Ja, nettopp mitt poeng på slutten av mitt første avsnitt. Så må man ikke bare gå ut fra at alle andre alltid er sånn og sånn. 

[Gardermobanen]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er aldri den som er avbildet sammen med noen, jeg er i så fall den som blir spurt om jeg kan ta bilde. 

Jeg er ofte glemt når vi har splittet. F.eks sluttet på skolen, sluttet på jobben, byttet miljø. Mens de andre sender "savner deg". Det er så gresk for meg og jeg hater og er sint på meg selv for at jeg er slik :/ 

Anonymkode: 5dc69...f07

Forstår det er kjipt, men det er ting du kan gjøre noe med. 

Endret 29. juni 2017 av Gardermobanen