Føler jeg tar så "stor plass".

[Blid&Glad]

Føler jeg tar så "stor plass". Jeg har noen få "vennegrupper", hvor vi treffes flere i lag. Jeg er ganske høylytt og liker å fortelle og liker når det er litt liv, men  føler ikke mange andre er slik og at de kanskje blir litt brydd. Jeg prøver å jekke meg, men det er ikke personligheten min. Andre som tilpasser deg veldig for å passe inn eller er det bare meg, litt deprimenrede rett og slett.

Endret 29. juni 2017 av Blid&Glad

[AnonymBruker]

Du har da kontroll på lydnivået ditt? Det er noe som heter "innestemme". Det handler ikke om personlighetstype, bare folkeskikk. La andre komme til orde.

Anonymkode: d7fdb...625

[Blid&Glad]

Ja jeg prøver å være veldig bevisst på dette. Lurte litt på om andre føler de tilpasser seg veldig andre og på en måte mister litt av seg selv og sin personlighet for å si det på den måten. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har da kontroll på lydnivået ditt? Det er noe som heter "innestemme". Det handler ikke om personlighetstype, bare folkeskikk. La andre komme til orde.

Anonymkode: d7fdb...625

Det er faktisk ikke alltid så lett som man skulle tro.. 

Jeg sliter med angst i enkelte, sosiale settinger/visse type mennesker, og kan gjøre det hele mye verre, ved å snakke ufattelig høyt.. jeg kan ikke noe for det, det bare skjer.. 

Anonymkode: 18b0a...a2e

[AnonymBruker]

Jeg er alltid meg selv med andre, men tilpasser meg også etter andre. Jeg viser altså ulike sider av meg til de ulike personlighetene jeg treffer. For at vi skal gå godt overens. Jeg er uansett hele tiden meg selv, men alle bør innrette seg etter den andre for at det skal fungere - men fremdeles være seg selv. Skjønner du noe av dette?

Når det gjelder at du er høylytt, tror jeg ikke dette er behagelig for noen som helst. At du ellers gjør mye av deg, trenger ikke gjøre noe, så lenge det ikke går på andres bekostning, er av negativ karakter (baksnakking, snakke om deg selv/skryte etc). Men er du sammen med noen som har en veldig rolig personlighet, er det ikke sikkert at du egentlig passer sammen med vedkommende i det hele tatt. Noen forhold går bare ikke, og er man lite tilpasningsdyktig i utgangspunktet, kan det lett bli vanskelig å bli godt likt.

Anonymkode: b9dab...02e

[AnonymBruker]

Jeg er ganske rolig og egentlig ganske stille som person. Ser alltid ann ukjente i situasjoner før jeg snakker. Vanskelig å bli kjent med om den andre ikke gjør en innsats men jeg har blitt mer bevisst på dette og åpner meg mer for andre nå og prøver å være litt mer pratsom og imøtekommende med fremmede. 

Anonymkode: c37c5...f4a

[Kalevala]

Jeg er introvert, og har lett for å bli sittende som lytter når noen snakker mye.   Jeg trenger litt tid for å formulere ord av egne tanker, og opplever ofte at når jeg er klar til å si det jeg tenkte som innspill til samtalen, er de andre videre på et annet tema.

Du er jo deg, og skal være det.  Vennene dine setter sikkert pris på den blide, glade og skravlete venninnen sin. 

Det du kan tenke på, er å ikke avbryte andre som snakker men vente på "tur".  Når noen forteller noe har du sikkert spørsmål eller digresjoner som dukker opp i hodet ditt underveis. Det har vi alle.  Vent da med å uttale det du tenker på til den andre er ferdig med å fortelle.

Når du har snakket en stund, ta en pause for å slippe andre til.  Ikke føl at du må fylle stillheten, det er ofte da de som er litt som meg kan slippe til med sine tanker. 

Du nevner til slutt i innlegget ditt at du føler at du må legge bånd på deg og personligheten din.  Det må vi alle. Det heter å være voksen :-) 

Selv må jeg ofte være mye mer sosial og pratsom enn jeg egentlig liker og trives med, for å fungere godt sammen med familie og kolleger. Sånn er det bare.

Endret 29. juni 2017 av Kalevala
La til litt om å legge bånd på seg.

[AnonymBruker]

Mer eller mindre alle må tilpasse seg sosiale situasjoner. Jeg som er stille og introvert, er nødt til å tvinge meg selv til å være sosial til tider for å beholde vennskap (ingen gidder være venn med en som alltid avslår invitasjoner). Jeg må tvinge meg selv til smalltalk med kolleger og kunder på jobb, og jeg må late som om jeg er interessert når venner snakker i vei om ungene sine (jeg har null interesse for unger). 

Om du prater veldig mye, og er høylydt, kan det føre til at andre ikke kommer til orde. 

Er du flink til å stille spørsmål til andre, og la dem prate ferdig? Om du snakker og snakker og snakker, kan det føre til at det blir heller kjedelig for dem som må høre på, som også har ting de gjerne hadde hatt lyst til å si. 

Anonymkode: 20c21...e9e

[miramis]

Syntes selv det er veldig slitsomt med mennesker som er svært høylytte. Er en forskjell på å være selvsikker når man prater, enn å snakke non-stop og aldri la noen andre slippe til. 

[AnonymBruker]

17 timer siden, Blid&Glad skrev:

Føler jeg tar så "stor plass". Jeg har noen få "vennegrupper", hvor vi treffes flere i lag. Jeg er ganske høylytt og liker å fortelle og liker når det er litt liv, men  føler ikke mange andre er slik og at de kanskje blir litt brydd. Jeg prøver å jekke meg, men det er ikke personligheten min. Andre som tilpasser deg veldig for å passe inn eller er det bare meg, litt deprimenrede rett og slett.

Jeg føler på det samme..... og i tillegg er jeg en som forteller litt for mye..... om meg selv..... jeg er rett og slett litt mye. Fikk adhd diagnosen for ca 1 år siden og fikk en forklaring....ikke bare bare å dempe seg....

Anonymkode: 6a3cc...048