Tungsinnet. Tror folk merker det. (Denne passer kanskje like greit inn i kropp og helse)

[AnonymBruker]

Jeg er så tungsinnet at jeg får vondt i hodet noen ganger. Det er nemlig slik, at jeg har masse scanarioer i hodet. Jeg ser for meg ting som skjer, og så går det mot meg hele tiden. Jeg kan se situasjoner jeg var utsatt for før, men forverre dem. Jeg kan leve meg så inn i det at jeg gråter. Et eksempel. Jeg gikk på fhs for noen år siden og kom ikke så bra over ens med samboerne. Siden jeg tidligere har blitt mobbet/fryst ut ble det lit ekstra ille. Jeg måtte flytte ut fra rommet . Fordi jeg var for stille, og så hadde de kommet med en masse unskyldinger som egentlig ikke var sant. Jeg holdt dem visst våkne om nettene og hele pakke...som om ikke de var flinke til det samme . Men jeg er vant med at når det er andre som gjør ting, ler folk bare av det og det er greit, er det jeg som har gjort noe har det vært alvorsprat med en gang! 

Tilbake til det med å måtte flytte.. jeg ser for meg da at det er en mann der jeg liker. Men så er det en av de andre jentene som blir sammen med han. Jeg er jo helt syk etter både å kunne bli sammen med han og få henne til å kjenne på følelsen av åbli valgt bort. Den kvinnen har hatt kjærester i virkeligheten, og jeg har jo ikke vært noe tiltrukket eller intressert i dem. 

Jeg har jobbet meg opp et hat mot meg selv. En blanding av det og narsissisme. Jeg ble støttet av mine foreldre, mamma fant seg kjæreste og han var en ganske bra stilt mann. Han kunne bygge selvtilliten min. Han sa jeg var for snill, at jeg burde være mindre beskjeden. Å prøve seg på typen til noen var et perfekt eksempel. Jeg kunne oppleve at menn i skjul kontaktet meg selvom de hadde dame, og jeg var ikke engang intressert så jeg verken svarte eller gikk videre med dem. Han sa at jeg bare burdte gjøre det for morroskyld. Jeg har fått veldig troen på at jeg er deiligere enn de fleste . At jeg egentlig ikke burde få noen problemer med å kapre en fyr. Han som får meg er heldig fordi jeg har for mye innestengt kjærlighet og jeg blir virkelig glad i noen når jeg først blir det. Men jeg føler meg også stygg, tynn, ekkel osv osv. Ikke bra nok. Jeg intresserer meg heller ikke for de fleste menn :/ 

Jeg har i mange år bygget opp dette tunge sinnet. Det har blitt verre  med årene. For 5 år siden møtte jeg kraftig veggen slik at jeg ble isolert i nesten et år. Jeg mistet kontakten med mange. Jeg fikk også føleser for bestevennen min. Når jeg ble frisk, flyttet jeg til en ny by. Her fikk jeg raskt jobb. For det første, så grublet, anslyserte og fikk jeg scener ang forelskelsrn min, la oss kalle han "Rune". Jobben kunne bli noe slit ofte, pga jeg tenkte på Rune. Hvorfor vi ikke er sammen, om han dater en annen dame, om han har følelser osv. Laget meg bare scener hvor jeg så at Rune var totalt uintressert. Det viste seg etter 2 år at han hadde følt det samme. Men jeg fikk meg ny jobb (som var mer drømmejobben) og han måtte flytte pga studier. Jeg gråt jo da, men det tok ikke lang tid før jeg møtte en ny. 

Nå har jeg det samme problemet. Jeg vet ikke hvor jeg har han, og mest sannsynlig kan jeg bare starte å grine nå fordi vi blir mest sannsynlig ikke sammen pga livene til oss begge og avstanden. Det vil bli for mye usikkerhet osv. Selv om han av og til tar kontakt på SoMe. Jeg må jo se på bilder av han, han er utrolig nydelig. Han vet dessverre ikke at jeg synes det. Jeg oppførte meg avvisende siden jeg ikke følte meg god nok selv. Når jeg liker et instabilde av han tar han gjerne kontakt med en gang. Vet ikke om det er fordi jeg da faktsik viser at jeg ikke er helt overlegen...

Jeg merker også at dersom jeg tilbringer tid med mennesker så kommer jeg mer inn i virkeligheten igjen. Kan for mye alenetid føre til at man blir kynisk og skaper for mye sin egen fantsi?

Anonymkode: a4de3...5a0

[AnonymBruker]

Om du føler det sånn, hvorfor ikke få hjelp med tungsinnet? Snakk med legen din. Få en psykolog.

Anonymkode: 277dd...efe

[AnonymBruker]

Til det du spør om : ja absolutt, uten tvil. 

Anonymkode: bc23e...761

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg merker også at dersom jeg tilbringer tid med mennesker så kommer jeg mer inn i virkeligheten igjen. Kan for mye alenetid føre til at man blir kynisk og skaper for mye sin egen fantsi?

Anonymkode: a4de3...5a0

Ja, absolutt. Jeg er veldig distre av natur og selv i selskap med mennesker kan jeg vandre ut i egne tanker. Men jeg må selvsagt skjerpe meg mer. 

Det at man ønsker alenetid er ikke synonymt med at det er det man trenger. Det er greit å være innadvendt, men innadvendte mennesker trenger også sosial stimuli. Da er det mer greit med alenetid senere, der man heller kan bearbeide inntrykkene.

Anonymkode: 8a8d1...1a8

[AnonymBruker]

Beklager, men du høres psykisk syk ut, og bør få hjelp. Ta kontakt med legen din og få henvisning videre. Jeg trenger selv en del alenetid, men det du beskriver syns jeg er mer alvorlig enn å bare være vanlig introvert og litt tungsinnet.

Anonymkode: 0021a...820

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Beklager, men du høres psykisk syk ut, og bør få hjelp. Ta kontakt med legen din og få henvisning videre. Jeg trenger selv en del alenetid, men det du beskriver syns jeg er mer alvorlig enn å bare være vanlig introvert og litt tungsinnet.

Anonymkode: 0021a...820

Dette prøvde jeg for et år siden. De mente at jeg ikke var syk nok til å prioriteres. Jeg er ikke akuratt der at jeg ligger i senga og ikke står opp om dagene. Men, noen ganger er jeg redd for at psyken skal utvikle seg til noe verre. Om jeg faktisk kan få en sykdom ettervert. 

Anonymkode: a4de3...5a0

[AnonymBruker]

Ts her, takk for svar alle. Jeg vurderer virkelig å kontakte psykolog på nytt. Fordi ting gjentar seg. 

Her er ting som har gjentatt seg, selv om jeg har byttet miljø. Kan ramse opp fra starten.

på barneskolen

- jeg feilet i gymtimene, skjønte ikke spillereglene og slik og ble skreket til av andre medelever for det. Gruet meg til gym pga dette. Når de populære feilet litt så lo de bare sv det på en positiv måte.

- jeg var uheldig i et bursdagselskap og slapp en leke ned slik at den falt litt fra hverandre. Det var fullt mulig å sette den sammen igjen. Men hun ene i selskapet skrek navnet mitt slik at jeg gjemte meg bort og gråt. Hun unnskyldte seg etterpå, men jeg var mest sint på meg selv. For å være den klønete og for å ikke klare å svare for meg.

- hadde en venninne i klassen som jeg var god nok for når hun ikke var med de mer populære vennene sine. Jeg og mamma skulle besøke hennes mor, da en annen klassevenninne var der. Kvelden endte med at de låste døra til rommet hennes og jeg stod alene i gangen.

- bodde jo ikke så langt unna en del av de jeg var i klasse med. Så vi kunne jo finne på å leke når vi var yngre. Men de fant gjerne ut når det nermet seg slutten av kvelden/leken at de skulle fryse meg ut. Det samme hendte da. Jeg tok ikke hintet først og trodde jeg var med i leken. Men de låste først inngangsdøra og jeg trodde det fremdeles var på gøy og skulle inn bakdøra, da låste de den og.

- jeg kunne spørre om de ville være med på ting, men de så på hverandre og sa nei.

- ved flere anledninger forandret denne venninna mi seg så snart de mer populære kom tilstede. Men jeg var liksom for takknemmlig for at hun i det hele tatt var vennen min og at jeg fikk bli med henne hjem etter skolen noen ganger til å liksom svare for meg. Jeg sa fra en gang. Og da begynte hun å sende triste sanger og "jeg savner deg som venn" osv.....

- på videregående startet det og, etter noen dager. De to jeg anså som venninner, begynte og gå unna når jeg kom til dem. 

- ble fysisk banket opp av ei fordi jeg hadde snakket med en eks av venninnen hennes. Denne venninnen hadde ny kjæreste og vi rotet jo ikke. Så jeg har vært i fysisk vold også. 

- gjorde avtaler med venninner, men kunne få beskjed om at det var avlyst, for så og få øye på dem sammen..

- på fhs: tenkte jeg skulle gi folk en sjanse. Men et par utadvendte kvinner klarte å få meg ut der og. Det har seg slik at jeg følte hun ene jeg var sammen med var en god venninne. Men sluttet å hendvende seg til meg ila dagen, men jeg tenkte at denne gangen skal jeg ikke gå unna for det er bare underbevisstheten. Men vi begynte og drikke. Og jeg kom etter henne og da dyttet hun hardt til meg og ba meg pelle meg vekk. 

 

- ikke minst, å ikke få sjafør hjem etter fest. Jeg sliter virkelig med å dra ut med folk på byen, på ferie og sånn fordi jeg ikke vet om jeg kommer meg hjem igjen. Jeg hsr gitt folk djansen og blitt med dem på byen. Har endt med at jeg ble dopet på en nattklubb en gang. Jeg våknet i en leilghet uten å vite hvor jeg var eller hvordan jeg kom meg dit. Ingen hadde savnet meg eller prøvd å ringe heller. Opplevde også flere ganger at jeg var den eneste det ikke var plass til hjem igjen, og endte med å betale en dyr taxiregning selv.

- flyttet i kollektiv for studere. Der var vi fire personer. De Ble venner, jeg var med dem på det de ville og drakk litt de kveldene vi hadde en liten fest, for å sosialisere da. Men de begynte å ha kjærester  på besøk, venner. Jeg fikk beskjed av hun ene at det var ikke plass! Hun skulle visst begynne å bestemme flere ting etterhvert. Jeg stjal tydeligvis maten hennes. Fordi det hadde blitt bortr mat fra hyllene hennes, og dette måtte jo være meg. Det litt vonde her er st jeg nesten trodde på det. Fordi jeg var alltid den som gjorde feil. Jeg hadde liksom ikke rett til å forsvare meg.

 

Og nå sliter jeg så med å stole på folk. Jeg tør ikke bli kjent med noen og bli med dem alene fordi jeg er redd de skal kjøre bort med meg og sette meg av alene eller det skal stå en voldteksgjeng og vente på meg.

jeg er den som faller ut sv samtalene når vi blir fler enn to. Og føler meg da lite velkommen. Harikke møtt noen igjen som har prøvd å fryse meg ut da jeg er sammen med mer folk med samme interesse. Men jeg føler på at jeg ofte er den som tar initiatv til å treffes osv. Og om jeg kjenner en fra før og i troduserer en eller to andre for hverandre, snakker de mer sammen enn meg.

jeg er ofte sint på meg selv for dette. Hvorfor er jeg så lite tøff? Så dårlig utstråling...og jo, det har preget karrierelivet mitt. Fikk en knekk da jeg fikk en beskjed fra en sjef en gang om at jeg ikke gjorde så bra en jobb. Og at jeg måtte si opp. Jeg trodde jeg gjorde en bra jobb, jeg ville bevise for meg selv at set bre var tanker. Men tankene hadde visst skinnet igjennom, og jeg sliter enda med å klare meg karrieremessig. Føler det for sakte frem på en måte, og missunner litt de som klarer å bli veletablert. Jeg er glad for livet mitt, det er veldig lærerikt og mye spennende. Og de siste årene har jeg truffet mye bra folk. Men det samme gjentar seg jo, i form av at vi mister kontakt. 

Anonymkode: a4de3...5a0