Hvordan finne roen på bygda

[AnonymBruker]

For et års tid siden flyttet vår lille familie på tre til min manns hjemsted, en liten bygd noen timer unna Oslo. Vi ønsket begge to å etablere oss der før barnet vårt begynte i barnehagen, slik at han kunne vokse opp på et trygt og godt sted med mye familie rundt seg og samme oppvekstvilkår som min samboer hadde. Min samboer fikk ny jobb han trives godt i, mens jeg fortsatte studiene her. 

Sønnen vår stortrives her og har det så fint i barnehagen. Mannen min trives også godt og har endelig en stor, god vennegjeng rundt seg og masse å finne på utenom familielivet. For min del er det helt motsatt. Nå skal det sies at å se min sønn ha det så godt her hjelper, men det er det eneste positive med tilværelsen. Jeg savner de få vennene jeg har, familien min, studiemiljøet, mangfoldet, butikkene, kafeene, kulturlivet, tilbudene, anonymiteten og impulsene fra bylivet. Etter et år med studier her har jeg ikke klart å skaffe en eneste venninne eller bekjentskap. De fleste på studiet er yngre, barnløse og veldig sammensveiset. Jeg er aktiv innenfor idrett og har forsøkt å bli kjent med flere i samme miljø, men ingen er tilsynelatende interesserte i et nytt bekjentskap. Det er utrolig vanskelig å komme innpå folk, uansett hvor hardt jeg prøver. Vi er aktive og er med på det meste som arrangeres av barneaktiviteter og sosiale events, likevel har vi ingen nye bekjentskaper her. Altså kun mannens barndomsvenner.

Det er ikke aktuelt å flytte tilbake når de to mennene i livet mitt elsker å bo her og allerede har funnet seg til rette. Men tanken på å bli her resten av livet, isolert fra omverden og nettverket mitt og alene og glemt, er så nitrist og deprimerende at jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til. Hvordan kan jeg gå frem for å skape en god tilværelse på bygda?

Anonymkode: 02a12...edb

[AnonymBruker]

Er det ingen i din manns vennekrets som har partner "utenfra"? Kan ikke du henge deg på mannen når han gjør ting utenfor hjemmets fire vegger? 

Anonymkode: 9f85d...7a4

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For et års tid siden flyttet vår lille familie på tre til min manns hjemsted, en liten bygd noen timer unna Oslo. Vi ønsket begge to å etablere oss der før barnet vårt begynte i barnehagen, slik at han kunne vokse opp på et trygt og godt sted med mye familie rundt seg og samme oppvekstvilkår som min samboer hadde. Min samboer fikk ny jobb han trives godt i, mens jeg fortsatte studiene her. 

Sønnen vår stortrives her og har det så fint i barnehagen. Mannen min trives også godt og har endelig en stor, god vennegjeng rundt seg og masse å finne på utenom familielivet. For min del er det helt motsatt. Nå skal det sies at å se min sønn ha det så godt her hjelper, men det er det eneste positive med tilværelsen. Jeg savner de få vennene jeg har, familien min, studiemiljøet, mangfoldet, butikkene, kafeene, kulturlivet, tilbudene, anonymiteten og impulsene fra bylivet. Etter et år med studier her har jeg ikke klart å skaffe en eneste venninne eller bekjentskap. De fleste på studiet er yngre, barnløse og veldig sammensveiset. Jeg er aktiv innenfor idrett og har forsøkt å bli kjent med flere i samme miljø, men ingen er tilsynelatende interesserte i et nytt bekjentskap. Det er utrolig vanskelig å komme innpå folk, uansett hvor hardt jeg prøver. Vi er aktive og er med på det meste som arrangeres av barneaktiviteter og sosiale events, likevel har vi ingen nye bekjentskaper her. Altså kun mannens barndomsvenner.

Det er ikke aktuelt å flytte tilbake når de to mennene i livet mitt elsker å bo her og allerede har funnet seg til rette. Men tanken på å bli her resten av livet, isolert fra omverden og nettverket mitt og alene og glemt, er så nitrist og deprimerende at jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til. Hvordan kan jeg gå frem for å skape en god tilværelse på bygda?

Anonymkode: 02a12...edb

Bygder can be a bitc.Kanskje du kan melde deg inn i det locale Bygdekvinnelaget?

Anonymkode: c4776...32d

[Hadley]

Sørg for å gjøre frivillig ting. Bygdehus, basarer, sportsarrangementer, osv. Da vil du møte lokalfolket og må samarbeide med dem. Jeg er fra bygda, og jeg hatet det og dro når jeg var 16 år. Bygda er absolutt ikke for alle. Ingen individualisme, eller rom for annerledeshet. Hvis du ikke passer inn, vil folk unngå deg. 

Tror du barnehager i Oslo er turtur? Tror barn har det ganske fint i hovedstaden også! 

Hvor er du og din familie fra da? Kanskje det området kan passe bedre? Eller litt nærmere Oslo? 

[AnonymBruker]

TS, flytt til Moss, Lørensko, Kolbotn eller Sandefjord: koselige småsteder som minner om kjærebygdene men likevel har en kafe : )

Anonymkode: c4776...32d

[beige]

Du må bare prøve mer, ta kontakt med folk og spør om å finne på noe.

[AnonymBruker]

Har vært i samme situasjon, men vi flyttet tilbake. Nå skal det sies at min mann og jeg var enige om det da, siden han heller ikke fant seg tilrette i hjembygda, men det var jeg som mistrivdes mest. Jeg kjente meg ekstremt isolert, syntes det var utrolig vanskelig å bli kjent med andre (vanskelig å komme innafor de etablerte gjengene) og opplevde at jeg hadde lite til felles med folk der. Savnet hjembyen min så mye at jeg nesten ble fysisk dårlig og begynne å kjenne med deprimert. For oss ble det nødvendig å flytte tilbake for å berge familien. Ikke fordi noen av oss stilte ultimatum (jeg hadde nok muligens gjort det om vi ikke hadde blitt enige), men fordi det tærer veldig på å mistrives sånn, og det var helt tydelig at vi som familie hadde det bedre der vi var før. Det føltes ikke greit å ta ungene ut av det de kjente og likte, men vi visste jo at de ville få det bra dit de kom også, og det var tross alt bedre enn å bryte opp den fine familien vår. Jeg har altså inne gode råd til deg for å finne roen, siden vi ga opp, men kanskje det kan gi litt inspirasjon til å tenke i helt nye baner...alle i en familie må ha det bra for at regnestykket skal gå opp. 

Anonymkode: 0df4f...490

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

For et års tid siden flyttet vår lille familie på tre til min manns hjemsted, en liten bygd noen timer unna Oslo. Vi ønsket begge to å etablere oss der før barnet vårt begynte i barnehagen, slik at han kunne vokse opp på et trygt og godt sted med mye familie rundt seg og samme oppvekstvilkår som min samboer hadde. Min samboer fikk ny jobb han trives godt i, mens jeg fortsatte studiene her. 

Sønnen vår stortrives her og har det så fint i barnehagen. Mannen min trives også godt og har endelig en stor, god vennegjeng rundt seg og masse å finne på utenom familielivet. For min del er det helt motsatt. Nå skal det sies at å se min sønn ha det så godt her hjelper, men det er det eneste positive med tilværelsen. Jeg savner de få vennene jeg har, familien min, studiemiljøet, mangfoldet, butikkene, kafeene, kulturlivet, tilbudene, anonymiteten og impulsene fra bylivet. Etter et år med studier her har jeg ikke klart å skaffe en eneste venninne eller bekjentskap. De fleste på studiet er yngre, barnløse og veldig sammensveiset. Jeg er aktiv innenfor idrett og har forsøkt å bli kjent med flere i samme miljø, men ingen er tilsynelatende interesserte i et nytt bekjentskap. Det er utrolig vanskelig å komme innpå folk, uansett hvor hardt jeg prøver. Vi er aktive og er med på det meste som arrangeres av barneaktiviteter og sosiale events, likevel har vi ingen nye bekjentskaper her. Altså kun mannens barndomsvenner.

Det er ikke aktuelt å flytte tilbake når de to mennene i livet mitt elsker å bo her og allerede har funnet seg til rette. Men tanken på å bli her resten av livet, isolert fra omverden og nettverket mitt og alene og glemt, er så nitrist og deprimerende at jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til. Hvordan kan jeg gå frem for å skape en god tilværelse på bygda?

Anonymkode: 02a12...edb

Meg over her. Må bare også si at jeg er drittlei av alle reportasjene i aviser og blad om familier som flytter til bygda for å finne roen og som driver med økologisk landbruk, har høner i hagen, nyter den friske lufta og slipper tidsklemma. Hva med oss som savner pulsen i byen, savner bråket fra bussen som går forbi huset, alle tilbudene og folkemengdene? Tidsklemma finner man jo overalt. Vi brukte jo f.x masse tid på kjøring på bygda fordi vi ikke hadde noengang i nærheten, og skulle min mann reise gjennom jobben, var det enormt tungvint og han brukte mye lengre tid enn han gjør i byen. Dessuten er det jo ikke slik at folk renner ned dørene dine på bygda sånn som man liker å tro. Folk er opptatt der også, og vår erfaring er at folk er mye mer åpne for nye bekjentskaper i byen fordi mange ikke har så mye nettverk der fra før (flere innflyttere, studenter som blir igjen etter endte studier etc), samt at det er lettere å finne folk med like interesser som en selv fordi variasjonen er større. 

Anonymkode: 0df4f...490

[AnonymBruker]

En måte å bli kjent med folk på, om det i utgangspunktet er aktuelt å få flere barn, er å bli gravid. Det gir en god mulighet til å bli kjent med andre, om man tar muligheten og er litt pådriver selv til å være sosial med andre i permisjon.

Anonymkode: b61f4...f3f

[AnonymBruker]

Flyttet alene til en pitteliten by (kommune med under 10.000 innbyggere). Ikke av de aller minste stedene, men likevel var det en ensom tid. Brukte to år på å finne meg til rette. Nå har jeg noen venner her, er aktiv i noen lag og foreninger og møter alltid "noen jeg kjenner" på butikken. Nå hører jeg på en måte til. Men det tok tid. Og den tida var tøff. 

Anonymkode: aa6ab...fa1

[AnonymBruker]

Flyttet alene til en pitteliten by (kommune med under 10.000 innbyggere). Ikke av de aller minste stedene, men likevel var det en ensom tid. Brukte to år på å finne meg til rette. Nå har jeg noen venner her, er aktiv i noen lag og foreninger og møter alltid "noen jeg kjenner" på butikken. Nå hører jeg på en måte til. Men det tok tid. Og den tida var tøff. 

Anonymkode: aa6ab...fa1

[AnonymBruker]

Jeg prøvde i 10 år, og passe inn på bygda. Men det gikk bare ikke. De slapp meg aldri inn. Mannen var jo født og oppvokst der, så han hadde jo sine. Her ble det brudd med meg og mannen, og jeg flyttet tilbake til Oslo. Og barna trives mye bedre her.

Men har dere en litt større by i nærheten, som dere kunne flytte til? For er det under en time unna, så kan jo mannen din fortsatt beholde jobb og venner. Da vil det nok være lettere for deg, å finne deg til rette, og få venner, og flere aktiviteter.

Anonymkode: a61fe...a8e

[AnonymBruker]

Det klarer du ikke. Sann mine ord

Anonymkode: 62c46...64c