Noen sykepleiere som er stille av seg?

[AnonymBruker]

Nå har jeg søkt sykepleien, men lurer litt på om dette yrket vil være noe for noen som er tilbaketrukket, stille og litt sjenert?

Vil det være vanskelig å komme meg gjennom praksis om jeg er litt sjenert og ikke så utadvendt? 

Jeg har jobbet litt på et sykehjem og ser ofte at sykepleiere og sykepleiestudenter er ofte veldig utadvendt, og dette er det motsatte av meg. Jeg frykter at jeg vil bli ansett som mindre egnet til å bli sykepleier pga. personligheten min...

 

Anonymkode: 96eaa...ece

[AnonymBruker]

Jeg er en stille person, og sykepleier. Det viktigste er at du prater med pasientene, om så om været! I løpet av studiet hadde jeg forskjellige veiledere, den ene syntes jeg var for stille. Den andre syntes det var helt greit, fordi at vi er forskjellige alle sammen, og det er ikke noe særlig å være for utadvendt heller (da snakker vi veldig veldig veldig utadvendt. 
Men, jeg opplevde også at en studiekamerat av meg strøk i praksis, fordi at vedkommende var så stille at h*n ikke varslet/rapporterte om ting vedkommende observerte.

Anonymkode: 45dc7...13d

[Kalevala]

Jeg tror det kommer til å gå helt fint!

Det de fleste trenger når de er syke og hjelpeløse i tillegg til riktig medisinsk behandling, er forståelse og omsorg.  Det vil si at en kommer veldig langt med vennlighet og omtanke.  Det er ikke nødvendig å være utadvendt for å få til det.

 

[AnonymBruker]

Du må kunne snakke med folk, både kolleger, pasienter, pårørende og samarbeidende instanser. Vi hadde også en student hos oss som fikk advarsel fordi hun ikke snakket med folk, hun stod så vidt, men kun under forutsetning av at hun ble mer snakkesalig neste praksisperiode, ellers ville læreren styrke henne videre. Når folk er så sjenert at de ikke bidrar og gjør jobben sin så blir det vanskelig, men så lenge du gjør det går det greit. Alle trenger ikke være megautadvente og snakke med alt og alle, men du må kunne være utadvent nok til samtale og samarbeid. 

Anonymkode: c6cb6...bb0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du må kunne snakke med folk, både kolleger, pasienter, pårørende og samarbeidende instanser. Vi hadde også en student hos oss som fikk advarsel fordi hun ikke snakket med folk, hun stod så vidt, men kun under forutsetning av at hun ble mer snakkesalig neste praksisperiode, ellers ville læreren styrke henne videre. Når folk er så sjenert at de ikke bidrar og gjør jobben sin så blir det vanskelig, men så lenge du gjør det går det greit. Alle trenger ikke være megautadvente og snakke med alt og alle, men du må kunne være utadvent nok til samtale og samarbeid. 

Anonymkode: c6cb6...bb0

Ikke snakket med folk...altså pasientene?

Jeg kan ha samtaler og er meget samarbeidsvillig. Tenker bare at jeg ikke helt vet hvordan man skal oppføre seg i det miljøet...og det fører naturligvis med usikkerhet.

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en stille person, og sykepleier. Det viktigste er at du prater med pasientene, om så om været! I løpet av studiet hadde jeg forskjellige veiledere, den ene syntes jeg var for stille. Den andre syntes det var helt greit, fordi at vi er forskjellige alle sammen, og det er ikke noe særlig å være for utadvendt heller (da snakker vi veldig veldig veldig utadvendt. 
Men, jeg opplevde også at en studiekamerat av meg strøk i praksis, fordi at vedkommende var så stille at h*n ikke varslet/rapporterte om ting vedkommende observerte.

Anonymkode: 45dc7...13d

Hva slags ting var det han ikke rapporterte? Jeg tror, for min egen del, er jeg veldig stille i begynnelsen når alt er nytt, men jo mer erfaring og når jeg blir mer kjent med pasientene, tror jeg ikke at jeg kommer til å være så stille.

Altså, jeg er sjenert og stille, men jeg har en jobb nå hvor jeg må prate med mye forskjellig folk hver dag så jeg er ikke akkurat en stum person. 

Anonymkode: 96eaa...ece

[AnonymBruker]

Jeg har sett mange sykepleiere gå inn og ut døren i huset til mine foreldre i forbindelse med alvorlig sykdom. Og det er helt greit med en rolig og litt stille sykepleier, så lenge du er flink til å pleie/stelle, og klarer å prate bare litt med den syke og de rundt. Men man trenger absolutt ikke være sprudlende, høylytt og utadvent for å være den sykepleieren folk liker best. Når et titalls ulike mennesker renner inn og ut døren din i flere måneder i strekk, så er det faktisk bare deilig med de som ikke gjør så mye ut av seg. Mitt syke familiemedlem likte faktisk aller best de rolige sykepleierne, de som fokuserte mest på oppgavene de skulle utføre, og som ikke hadde dette påtatte tonefallet og munndiaré. Så folk er forskjellige, og pasientene og pårørende verdsetter ulike personligheter... du er garantert bra nok, og du blir sikkert favoritten til noen.

Anonymkode: 447a4...901

[AnonymBruker]

Stille og rolige sykepleiere er jo veldig behagelig å være rundt, gitt at du gjør jobben din riktig, er hyggelig og ikke er helt stum. Mindre snakkesalige sykepleiere kan ofte virke litt sure/ovenpå, men så lenge du er obs på kroppsspråket ditt vil ikke dette være et problem. 

Anonymkode: 81352...54e

[Kalevala]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ha samtaler og er meget samarbeidsvillig. Tenker bare at jeg ikke helt vet hvordan man skal oppføre seg i det miljøet...og det fører naturligvis med usikkerhet.

Anonymkode: 96eaa...ece

Jeg er sikker på at du kommer til å bli en super sykepleier.  Alle er usikre i ny jobb. Med erfaring kommer trygghet, og med alder kommer modenhet.  

[Supernova17]

Du kan være sjenert. Mange er rolige. Men du må kunne gi beskjed. Hvis noe med pasientene er galt og det haster må du tørre å si det høyt med en gang. Hvis du klarer det, tror jeg at du blir tryggere og tryggere etter hvert.

[AnonymBruker]

Så lenge du kommuniserer med kollegaer og pasientene på en tilfredsstillende måte, går det helt fint. Jeg er introvert, men har jobbet som sykepleier på sengepost i 4 år. Du blir jo tryggere både personlig og i jobben jo lengre erfaring du får. Det opplevde i hvertfall jeg. Lykke til, dette klarer du sikkert utmerket!

Anonymkode: d66a1...47f

[AnonymBruker]

20 timer siden, Supernova17 skrev:

Du kan være sjenert. Mange er rolige. Men du må kunne gi beskjed. Hvis noe med pasientene er galt og det haster må du tørre å si det høyt med en gang. Hvis du klarer det, tror jeg at du blir tryggere og tryggere etter hvert.

 

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så lenge du kommuniserer med kollegaer og pasientene på en tilfredsstillende måte, går det helt fint. Jeg er introvert, men har jobbet som sykepleier på sengepost i 4 år. Du blir jo tryggere både personlig og i jobben jo lengre erfaring du får. Det opplevde i hvertfall jeg. Lykke til, dette klarer du sikkert utmerket!

Anonymkode: d66a1...47f

 

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Stille og rolige sykepleiere er jo veldig behagelig å være rundt, gitt at du gjør jobben din riktig, er hyggelig og ikke er helt stum. Mindre snakkesalige sykepleiere kan ofte virke litt sure/ovenpå, men så lenge du er obs på kroppsspråket ditt vil ikke dette være et problem. 

Anonymkode: 81352...54e

 

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har sett mange sykepleiere gå inn og ut døren i huset til mine foreldre i forbindelse med alvorlig sykdom. Og det er helt greit med en rolig og litt stille sykepleier, så lenge du er flink til å pleie/stelle, og klarer å prate bare litt med den syke og de rundt. Men man trenger absolutt ikke være sprudlende, høylytt og utadvent for å være den sykepleieren folk liker best. Når et titalls ulike mennesker renner inn og ut døren din i flere måneder i strekk, så er det faktisk bare deilig med de som ikke gjør så mye ut av seg. Mitt syke familiemedlem likte faktisk aller best de rolige sykepleierne, de som fokuserte mest på oppgavene de skulle utføre, og som ikke hadde dette påtatte tonefallet og munndiaré. Så folk er forskjellige, og pasientene og pårørende verdsetter ulike personligheter... du er garantert bra nok, og du blir sikkert favoritten til noen.

Anonymkode: 447a4...901

Ååå, dette var oppløftende kommentarer. Nå ble jeg plutselig mer sikker på at jeg kan klare dette her  

Anonymkode: 96eaa...ece

[AnonymBruker]

Jeg har søkt sykepleien og jeg er ikke den mest utadvendte personen i ukjente omgivelser. Det vil heller ikke si at jeg ikke sier noe, men jeg er ikke den som kan prate om alt med Gud og hvermann. Likevel tenker jeg at i en jobbsituasjon så er jeg flink til å snakke med kunder/pasienter om det som dreier seg om jobben. Så jeg er ikke bekymret i mitt tilfelle, og vil tro at dette er noe du vil lære deg og vokse på i løpet av studietiden. Jo mer selvsikker du blir i yrket ditt, jo mer har du å prate om med pasientene. 

Jeg er dog veldig utadvendt når det gjelder nære venner som jeg kan stole på, og de har ofte sagt at de trodde jeg var totalt annerledes person første gang de så meg. Jeg er en observatør i starten med nye mennesker sånn at jeg kan finne ut av hva slags type mennesker de er, og hvem jeg kan finne tonen med, og ikke minst hvilken tone jeg kan ha med de forskjellige. 

Anonymkode: dd34a...a06

[AnonymBruker]

Jeg er introvert og sykepleierstudent som begynner på 3.året. Jeg kan ikke ta hensyn til at jeg er introvert på jobb, altså kan jeg ikke være stille og sjenert på jobb. På sykehuset på en stressende dag går munnen i ett som oftest. Det er mye samarbeid med kolleger og det krever naturligvis at man prater og ikke er sjenert og tilbaketrukken. Mange pasienter krever at man prater en del, og når man har prata med en pasient går man til neste pasient og prater. I psykiatrien er det litt annerledes, for da er det mer ro og man prater gjerne ikke så mye med pasientene, men gjør ting som å spille spill og sånn. 

Anonymkode: 9b5e7...693

[AnonymBruker]

Man trer inn i en rolle når man går i praksis/på jobb  Jeg er veldig introvert som privatperson, hater egentlig å snakke med folk - og liker meg best hjemme. På jobb derimot har jeg absolutt ingen problemer med å snakke med pasienter om allskens rare problemstillinger. På jobb er jeg skikkelig utadvendt og kjenner meg nesten ikke igjen, men det skjer helt automatisk  Man blir vandt til dette under studiene!

Anonymkode: 1939f...dd0

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er introvert og sykepleierstudent som begynner på 3.året. Jeg kan ikke ta hensyn til at jeg er introvert på jobb, altså kan jeg ikke være stille og sjenert på jobb. På sykehuset på en stressende dag går munnen i ett som oftest. Det er mye samarbeid med kolleger og det krever naturligvis at man prater og ikke er sjenert og tilbaketrukken. Mange pasienter krever at man prater en del, og når man har prata med en pasient går man til neste pasient og prater. I psykiatrien er det litt annerledes, for da er det mer ro og man prater gjerne ikke så mye med pasientene, men gjør ting som å spille spill og sånn. 

Anonymkode: 9b5e7...693

Ja, jeg er sjenert, men jeg har en ganske sosial jobb allerede så det er ikke noe nytt for meg å kunne prate med folk, eller å si ifra hvis noe er galt.  Jeg er nok mer sjenert og tilbaketrukket når jeg ikke føler at jeg mestrer rollen min, så det går nok over etterhvert som jeg kommer inn i det. Hvordan er det å jobbe på et sykehus under praksis? Hvor selvstendig blir man? Jeg vet hvordan det er på et sykehjem...

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man trer inn i en rolle når man går i praksis/på jobb  Jeg er veldig introvert som privatperson, hater egentlig å snakke med folk - og liker meg best hjemme. På jobb derimot har jeg absolutt ingen problemer med å snakke med pasienter om allskens rare problemstillinger. På jobb er jeg skikkelig utadvendt og kjenner meg nesten ikke igjen, men det skjer helt automatisk  Man blir vandt til dette under studiene!

Anonymkode: 1939f...dd0

Godt å høre :D

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har søkt sykepleien og jeg er ikke den mest utadvendte personen i ukjente omgivelser. Det vil heller ikke si at jeg ikke sier noe, men jeg er ikke den som kan prate om alt med Gud og hvermann. Likevel tenker jeg at i en jobbsituasjon så er jeg flink til å snakke med kunder/pasienter om det som dreier seg om jobben. Så jeg er ikke bekymret i mitt tilfelle, og vil tro at dette er noe du vil lære deg og vokse på i løpet av studietiden. Jo mer selvsikker du blir i yrket ditt, jo mer har du å prate om med pasientene. 

Jeg er dog veldig utadvendt når det gjelder nære venner som jeg kan stole på, og de har ofte sagt at de trodde jeg var totalt annerledes person første gang de så meg. Jeg er en observatør i starten med nye mennesker sånn at jeg kan finne ut av hva slags type mennesker de er, og hvem jeg kan finne tonen med, og ikke minst hvilken tone jeg kan ha med de forskjellige. 

Anonymkode: dd34a...a06

Her beskriver du meg  Jobber du nå på et sykehjem? 

Ja, jeg jobbet i en kortere periode som pleieassistent (ca. 1 mnd) og 1 mnd som PA og forskjellene i min personlighet var enorme. Som PA gjorde jeg det strålende! Kommuniserte skikkelig bra og var veldig fornøyd med hvordan jeg behandlet pasienten, men på sykehjemmet var jeg altfor opptatt av hva sykepleierne syntes om meg.

Jeg hadde også veldig vanskelige pasienter, så det gjorde det enda verre. Før jeg skulle inn på et rom så psyket jeg meg selv opp og fortalte meg selv hvor flink jeg var osv., men med en gang jeg gikk inn på rommet såååååååååååå klarte jeg ikke å oppføre meg naturlig fordi en annen sykepleier var i nærheten. Var så redd for å si noe dumt, at pasienten skulle bli sur på meg...men alene så er jeg kjempe flink. 

 

Bare håper jeg velger riktig. Sykepleie hørtes ut som en fantastisk yrke mtp. jobbmuligheter, men bortsett fra det så elsker jeg å hjelpe andre mennesker...spesielt gamle 

 

TS

Anonymkode: 96eaa...ece

[Gjest Tenkendehull]

Dette med selvsikkerhet er avhengig av at du klarer å ignorere at du blir bedømt. Jeg tenker at det viktigste er at du ihvertfall prøver å snakke med pasientene og hvis du får dårlig tilbakemelding (som f.eks. hvis noen blir sur på deg eller svarer frekt), er det bare å ignorere det og ikke ta det personlig. Det viktigste, spesielt første året, er at du skal kjenne på hvordan det er å være i en pleiende situasjon. Veilederne vil gjerne se at du kommuniserer med de som bor der, men det betyr naturligvis ikke at du må snakke hele tiden. Bare husk å ikke sitte der helt stum og ikke si noe som helst. Ta initiativ - sett deg ved de eldre mens de spiser og tilby dem hjelp og ikke minst et samtaleemne. 

De første ukene er alltid vanskeligst da du må bli kjent med nye pasienter, men det går over - som alt annet her i livet  

[AnonymBruker]

Stille vann har dypest grunn sies det så ikke se på den personligheten du har som noe negativt. Alle kan ikke være snakkesalige og takk Gud for det!

Anonymkode: 914b8...e29

[AnonymBruker]

Jeg er sykepleier og stille av meg! Kom meg gjennom studiet jeg og Det går seg til, synes oftere de er lettere å småprate med pasienter enn f.eks kollegaer, kanskje pga jeg jobber med en del eldre damer og vi ikke har så mye til felles. Med pasienter snakker jeg bare i vei om vær og vind, hvor de er fra, sykehusoppholdet osv.Men husker noen av praksisperiodene hvor jeg følte meg veldig "varm i trøya" og trodde jeg pratet mye, og en pasient sa til veilederen min at jeg var så stille og sjenert! Har siden prøvd å gjøre enda mer ut av meg, men nå har jeg akseptert at det bare er sånn jeg er. Jeg er kanskje ikke den som roper høyest i rommet, men så lenge jeg kan føre en normal samtale med pasienter/kolleager og gjør en god jobb så får det være godt nok! Blir typisk beskrevet som stille, rolig eller sjenert, men sjenert er jeg ikke- jeg er bare litt stillere enn resten

Anonymkode: fabb1...983

[AnonymBruker]

Nå er jeg vernepleier, men jeg er også litt stille og introvert av meg. I praksis brukte jeg litt tid på å varme opp, men dette gikk raskere og raskere for hver praksis, og etterhvert fant jeg jo en yrkesidentitet og en yrkesrolle som selvsagt er litt annerledes enn hvordan jeg er som privatperson. Ingen av mine veiledere eller arbeidsgiverne jeg har hatt siden syntes det var noe negativt, selv om de selvsagt merket det.

Jeg har også opplevd at både brukere og pårørende synes det er litt godt med folk som lytter mer enn de snakker, for da føler de at de faktisk får tømt seg for tanker og følelser og får frem det de faktisk ønsker å si Pasienter, brukere og pårørende er jo individer de også, og setter pris på ulike trekk.

Anonymkode: 91464...6c4

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Stille vann har dypest grunn sies det så ikke se på den personligheten du har som noe negativt. Alle kan ikke være snakkesalige og takk Gud for det!

Anonymkode: 914b8...e29

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er sykepleier og stille av meg! Kom meg gjennom studiet jeg og Det går seg til, synes oftere de er lettere å småprate med pasienter enn f.eks kollegaer, kanskje pga jeg jobber med en del eldre damer og vi ikke har så mye til felles. Med pasienter snakker jeg bare i vei om vær og vind, hvor de er fra, sykehusoppholdet osv.Men husker noen av praksisperiodene hvor jeg følte meg veldig "varm i trøya" og trodde jeg pratet mye, og en pasient sa til veilederen min at jeg var så stille og sjenert! Har siden prøvd å gjøre enda mer ut av meg, men nå har jeg akseptert at det bare er sånn jeg er. Jeg er kanskje ikke den som roper høyest i rommet, men så lenge jeg kan føre en normal samtale med pasienter/kolleager og gjør en god jobb så får det være godt nok! Blir typisk beskrevet som stille, rolig eller sjenert, men sjenert er jeg ikke- jeg er bare litt stillere enn resten

Anonymkode: fabb1...983

Det er bra å høre! Jeg er vel kanskje redd for å få advarsel på at jeg ikke kan kommunisere godt nok. Det er det jeg frykter mest og det er derfor jeg ville høre om det var andre her som var litt som meg personlighetsmessig Har du noen tips til gode samtaleemner/setninger som fører til mer dialog? Tenkte litt på f.eks. når man sitter ved lunsj eller frokost...hva man skal si...(nå overtenker jeg kanskje, MEN av erfaring vet jeg at det er lurt å ha et eller to åpningssetninger som gjør at samtalen begynner å flyte. Tror jeg vil føler meg mer komfortabel.)

 

Var det mange på kullet ditt som ikke hadde erfaring fra før av?

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå er jeg vernepleier, men jeg er også litt stille og introvert av meg. I praksis brukte jeg litt tid på å varme opp, men dette gikk raskere og raskere for hver praksis, og etterhvert fant jeg jo en yrkesidentitet og en yrkesrolle som selvsagt er litt annerledes enn hvordan jeg er som privatperson. Ingen av mine veiledere eller arbeidsgiverne jeg har hatt siden syntes det var noe negativt, selv om de selvsagt merket det.

Jeg har også opplevd at både brukere og pårørende synes det er litt godt med folk som lytter mer enn de snakker, for da føler de at de faktisk får tømt seg for tanker og følelser og får frem det de faktisk ønsker å si Pasienter, brukere og pårørende er jo individer de også, og setter pris på ulike trekk.

Anonymkode: 91464...6c4

Ja, det er jo sant og bra at ikke alle er like.  Hadde du erfaring tidligere?

Anonymkode: 96eaa...ece