Når forstod dere at mor/ far var psykisk syk?

[AnonymBruker]

Min søster bor hjemme hos oss med sin sønn på 8 år. Hun har sønnen annenhver uke. Eller.. jeg har sønnen annenhver uke. Så og si:) Søsteren min har flere bokstav diagnoser og er veldig opp og ned i om hun klarer å ta vare på sønnen eller ikke. Hun er kjempe flink når hun har en opp periode, men kan sperre seg inne i perioder og ikke orke noen ting. Hun har en destruktiv adferd og masse mannfolk kommer og går til vår store frustrasjon. 

Familien snakker søsteren min veldig opp for sønnen hennes, slik at han ikke skal se sykdommen (eller egoismen om du vil) hennes. Vi finner alltid en forklaring på hvorfor hun ikke kan ha han. (Hun må jobbe, studere, sove etter nattevakt..osv..) Ofte er dette en løgn. 

Jeg begynner å merke at guttungen er eldre. Han forstår mer, men mamman hans er likevel hans største helt. Jeg er redd dette synet på moren, min søster forsvinner når han forstår at hun foreksempel ikke er på jobb, men ute med mannfolk/ ligger i senga og orker ingenting. 

Jeg vet hun er syk, men synes ofte hun er egoistisk som velger bort tid med sønnen. 

Når merket dere at deres mor/ far var psykisk syk? Hvordan taklet dere det? Og har dere noen tips til oss? 

 

Anonymkode: 7a9d6...437

[AnonymBruker]

Det forsto jeg tidlig, var vel rundt 4 når jeg forsto at moren min ikke var som andre. Jeg var mer forelder for min mor enn hva hun noengang var for meg. Flyttet hjemmefra som 12 åring men fortsatte å ta vare på henne til jeg var 18. Så hadde jeg endelig vett nok til å kvitte meg med faenskapet. Har levd lykkelig som morløs i 15 år nå. Synd at jeg ikke fikk hjelp som barn. Men måtte leve i dritten.

Å lyve for gutten og snakke moren opp hjelper Ikke, det ødelegger bare for deres del. Gutten for med seg hva som foregår. Snakk med han, vær ærlig. 

Håper han i det minste har en skikkelig far.

Anonymkode: 5fa6b...164

[AnonymBruker]

På 6/27/2017 den 10.53, AnonymBruker skrev:

Det forsto jeg tidlig, var vel rundt 4 når jeg forsto at moren min ikke var som andre. Jeg var mer forelder for min mor enn hva hun noengang var for meg. Flyttet hjemmefra som 12 åring men fortsatte å ta vare på henne til jeg var 18. Så hadde jeg endelig vett nok til å kvitte meg med faenskapet. Har levd lykkelig som morløs i 15 år nå. Synd at jeg ikke fikk hjelp som barn. Men måtte leve i dritten.

Å lyve for gutten og snakke moren opp hjelper Ikke, det ødelegger bare for deres del. Gutten for med seg hva som foregår. Snakk med han, vær ærlig. 

Håper han i det minste har en skikkelig far.

Anonymkode: 5fa6b...164

Han har en ordentlig far. Faren hadde sikkert fått omsorgen på dagen hvis han visste hva som foregikk. Men jeg har ikke trua på at det er det beste for barnet her. Han har jo oss, og da får han også kontakt med moren sin. Og det tror alle barn trenger. Faren kontaktet barnevernet for noen år siden, og mor fikk oppfølging i 3 år. Det ble litt bedre, men nå som hun ikke får oppfølging lenger har det sklidd ut igjen. 

Hva slags diagnose hadde din mor? Så sørgelig å høre:/ Det er jo dette jeg frykter! Vi er redde for å miste han pga moren hans. 

Anonymkode: 7a9d6...437

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Han har en ordentlig far. Faren hadde sikkert fått omsorgen på dagen hvis han visste hva som foregikk. Men jeg har ikke trua på at det er det beste for barnet her. Han har jo oss, og da får han også kontakt med moren sin. Og det tror alle barn trenger. Faren kontaktet barnevernet for noen år siden, og mor fikk oppfølging i 3 år. Det ble litt bedre, men nå som hun ikke får oppfølging lenger har det sklidd ut igjen. 

Hva slags diagnose hadde din mor? Så sørgelig å høre:/ Det er jo dette jeg frykter! Vi er redde for å miste han pga moren hans. 

Anonymkode: 7a9d6...437

Hun hadde så mange til slutt at vi mista tellinga. Begynte med svangerskapspsykose, depresjon, bipolar osv. Sannsynligvis pga. en ræva barndom.

Det dere skal gjøre er å ta en skikkelig prat med får, han må få vite hva som foregår. Barnet kan ikke bo hos dere annenhver uke, det beste for han når mor er så ustabil er å bo fast hos far. Han får heller reise til dere på helgebesøk. 

Setter dere ikke barnet først nå så kan han ende opp med å velge dere alle bort når han blir voksen nok til å forstå hva som har foregått. Jeg har kuttet all kontakt med min mors familie rett og slett for de valgte å prioritere seg selv og gi faen i oss som måtte vokse opp i all ustabiliteten. 

Barnet må komme først uansett hva dere rundt tenker og føler. Han trenger en god og trygg omsorgsperson som faktisk kan gi han det han trenger. Det kan far, han er den av foreldrene som fungerer da må han få ha barnet 100%. 

 

Anonymkode: 5fa6b...164

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han har en ordentlig far. Faren hadde sikkert fått omsorgen på dagen hvis han visste hva som foregikk. Men jeg har ikke trua på at det er det beste for barnet her. Han har jo oss, og da får han også kontakt med moren sin. Og det tror alle barn trenger. Faren kontaktet barnevernet for noen år siden, og mor fikk oppfølging i 3 år. Det ble litt bedre, men nå som hun ikke får oppfølging lenger har det sklidd ut igjen. 

Hva slags diagnose hadde din mor? Så sørgelig å høre:/ Det er jo dette jeg frykter! Vi er redde for å miste han pga moren hans. 

Anonymkode: 7a9d6...437

Nei, det stemmer ikke. I enkelte tilfeller er det best å få slippe. "Barnets beste" er et begrep som så altfor ofte misbrukes for å kunne dekke foreldrenes behov. 

Anonymkode: 49be7...dae

[AnonymBruker]

Dette virker jo relativt alvorlig..kunne dere snakket med barnevernet om at dere kunne fått status som avlastningshjem og at far fikk daglig omsorg (altså mer enn 50-50)? Barnevernet regulerer vel ikke den biten som går på hvem av foreldrene som har daglig omsorg, men vil kanskje kunne gi dere råd om hvordan dere kan løse det og komme inn med veiledning og hjelp til mor mtp at hun skal kunne få mer omsorg etterhvert. Det er jo ikke sånn at det kryr av fosterhjem for barn i den alderen, og her har jo gutten både en oppegående far og nær familie som kan steppe inn. Kanskje kan der få formalisert dette ikke minst mtp hjelpetiltak ift mammaen? Vil tro gutten er så stor nå at han forstår en hel del, og alternativet til å få vite sannheten, kan bli at han skaper seg egne historier som kan være verre enn virkeligheten. Samtidig virker situasjonen nå ganske uforutsigbar for ham. Han skal egentlig til mamma, men så kan hun plutselig ikke. En annen ordning, f.eks at pappaen får full daglig omsorg (men mammen har selvfølgelig foreldreansvar fortsatt), og dere kan fungere som avlastningshjem f.eks annenhver helg, samt å ha fastsatte samvær med mor, vil det gi gutten mer forutsigbarhet og mer stabilitet. Og kanskje også gi mor bedre forutsetninger for å ivareta gutten de gangene han er hos henne. Dette var bare en tanke. Du kunne jo drøftet saken anonymt ved f.eks å ringe bv i en annen kommune? 

Anonymkode: 1443e...fd2

[AnonymBruker]

På 6/27/2017 den 11.13, AnonymBruker skrev:

Hun hadde så mange til slutt at vi mista tellinga. Begynte med svangerskapspsykose, depresjon, bipolar osv. Sannsynligvis pga. en ræva barndom.

Det dere skal gjøre er å ta en skikkelig prat med får, han må få vite hva som foregår. Barnet kan ikke bo hos dere annenhver uke, det beste for han når mor er så ustabil er å bo fast hos far. Han får heller reise til dere på helgebesøk. 

Setter dere ikke barnet først nå så kan han ende opp med å velge dere alle bort når han blir voksen nok til å forstå hva som har foregått. Jeg har kuttet all kontakt med min mors familie rett og slett for de valgte å prioritere seg selv og gi faen i oss som måtte vokse opp i all ustabiliteten. 

Barnet må komme først uansett hva dere rundt tenker og føler. Han trenger en god og trygg omsorgsperson som faktisk kan gi han det han trenger. Det kan far, han er den av foreldrene som fungerer da må han få ha barnet 100%. 

 

Anonymkode: 5fa6b...164

Jeg vet du har rett. Det sikkert derfor jeg skriver på kg også. Bare for bekreftelsen. Jeg har fungert som en mor for gutten hele veien. Men skjønner at han kan ta skade av dette når han blir eldre. Og jeg merker det allerede. Han har det nok bedre hos far og hans nye familie. Men kjenner jeg gruer meg til å ta tak i dette. Takk for åpenheten din. 

Anonymkode: 7a9d6...437

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet du har rett. Det sikkert derfor jeg skriver på kg også. Bare for bekreftelsen. Jeg har fungert som en mor for gutten hele veien. Men skjønner at han kan ta skade av dette når han blir eldre. Og jeg merker det allerede. Han har det nok bedre hos far og hans nye familie. Men kjenner jeg gruer meg til å ta tak i dette. Takk for åpenheten din. 

Anonymkode: 7a9d6...437

Du skal få en bekreftelese til. Er så enig i at du snakker skikkelig ut med faren, slik at han tar tak nå, mens det ennå er tid. Jeg fikk vite i voksen alder at "alle" visste, men det ble dekket over og skjult. Det var nesten et større svik enn alt annet. 

Klem til deg dette er ikke lett. 

Anonymkode: 2b985...68c

[AnonymBruker]

Akkurat i dette tilfellet hadde jeg tatt kontakt med far og barnevern, og fått i stand en avtale med oppfølging av mor og at barnet flytter til far, men da med samvær/besøk hos mor alt ettersom den psykiske helsen hennes. Ja, jeg skjønner at dere er redd for å "miste"  barnet, og ja; barnet trenger også mor. Likevel trenger barnet mest en stabil hverdag, og det kan ikke mor gi akkurat nå. Dere skåner jo barnet enn så lenge, men selv små barn skjønner at noe er feil. Så lenge far er en god omsorgsperson bør heller barnet flytte til han, ev med annen hver helg hos dere slik mor får opprettholde kontakt med barnet; om mor har en god periode... Synes heller ikke at barnet bør involveres i morens kjærester, disse må hun holde borte fra hjemmet så lenge barnet er der.  

Jeg skjønner at dette er sårt for deg, TS, og at dette ikke er lett for noen.... Håper du har en god dialog med far, og at han skjønner at kontakt med mor og resten av familien er viktig for barnet. 

Anonymkode: 89c10...110

[AnonymBruker]

Hvorfor vil enkelte her ha inn barnevernet så lenge far fungerer skikkelig?

Anonymkode: 2b985...68c

[AnonymBruker]

På 6/27/2017 den 11.22, AnonymBruker skrev:

Hvorfor vil enkelte her ha inn barnevernet så lenge far fungerer skikkelig?

Anonymkode: 2b985...68c

Jeg har ikke noe imot barnevernet. De har allerede vært inne i tre år her. De kan sikkert hjelpe i mange tilfeller, men jeg synes faktisk at dette systemet er gammeldags og lite oppdatert. Jeg ble ganske skuffet over dem sist. Så der er jeg faktsik enig med deg. Jeg vet ikke om det hjelper å involvere dem igjen. Det har blitt forsøkt uten hell. 

Anonymkode: 7a9d6...437

[AnonymBruker]

Vet barnemoren at hun blir bidragspliktig om far overtar omsorgen på heltid? Altså når hun ikke lenger har barnet 50%, så blir hun bidragspliktig?

Det kan være derfor hun fortsetter å tviholde på "50%", selv om hun virker å drite i barnet når det først er hennes uker.

Anonymkode: 4b4c0...edd

[AnonymBruker]

Han har dere? Kjenner jeg blir provosert. Han trenger å være hos sin far. Helgebesøk hos mor er mer enn nok. Han har forlengst forstått at hans mor ikke er frisk. Barn får med seg mye mer enn man tror, og kanskje legger han skyld på seg selv fordi han ikke aner hva som egentlig er galt. Senere i livet, når han begynner å bli mer reflektert, er det en sjanse for at han vil mislike både sin mor, dere og besteforeldre for å lyve. Rett og slett lyve, ja! 

Det er ikke godt for noen å bo i hus med en såpass syk person. Han trenger forelder/foreldre - ikke tante og onkel som stiller opp som foreldre. Han vet at han har en mor. Hun er ikke død. Hun er i levende live, og ønsker/klarer ikke å ta hånd om sitt eget barn. Hun velger festing/mannfolk hva enn, foran ham. Han har ikke fortjent dette. Fortell far ståa. Noe annet blir helt galt. Det vil også gi gutten en utenfor mors fire vegger, som står ham svært nær, å prate med om situasjonen. Han kan ikke snakke med sin mor. Ikke med dere. Ikke besteforeldre. Fordi dere lyver, og han vet det. 

Ta dere sammen! Still opp for gutten som dere burde - vær en ressurs, men ikke påta foreldrerollen. Han trenger sin far som hovedomsorgsperson. Å være hos sin mor/dere annenhver helg er nok, tenker jeg. Det er ikke dermed gitt at dere ikke kan besøke gutten utenom. Kanskje far også synes det er greit. Kanskje sitte barnevakt, følge til fotballtrening og sånt. Men ikke overta en 50% foreldrerolle. 

Anonymkode: 16b13...53a

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han har dere? Kjenner jeg blir provosert. Han trenger å være hos sin far. Helgebesøk hos mor er mer enn nok. Han har forlengst forstått at hans mor ikke er frisk. Barn får med seg mye mer enn man tror, og kanskje legger han skyld på seg selv fordi han ikke aner hva som egentlig er galt. Senere i livet, når han begynner å bli mer reflektert, er det en sjanse for at han vil mislike både sin mor, dere og besteforeldre for å lyve. Rett og slett lyve, ja! 

Det er ikke godt for noen å bo i hus med en såpass syk person. Han trenger forelder/foreldre - ikke tante og onkel som stiller opp som foreldre. Han vet at han har en mor. Hun er ikke død. Hun er i levende live, og ønsker/klarer ikke å ta hånd om sitt eget barn. Hun velger festing/mannfolk hva enn, foran ham. Han har ikke fortjent dette. Fortell far ståa. Noe annet blir helt galt. Det vil også gi gutten en utenfor mors fire vegger, som står ham svært nær, å prate med om situasjonen. Han kan ikke snakke med sin mor. Ikke med dere. Ikke besteforeldre. Fordi dere lyver, og han vet det. 

Ta dere sammen! Still opp for gutten som dere burde - vær en ressurs, men ikke påta foreldrerollen. Han trenger sin far som hovedomsorgsperson. Å være hos sin mor/dere annenhver helg er nok, tenker jeg. Det er ikke dermed gitt at dere ikke kan besøke gutten utenom. Kanskje far også synes det er greit. Kanskje sitte barnevakt, følge til fotballtrening og sånt. Men ikke overta en 50% foreldrerolle. 

Anonymkode: 16b13...53a

Jeg skulle gjerne gitt flere enn én tommel opp på dette innlegget. Å være omgitt av voksenpersoner som lyver, bortforklarer og tviholder på ideen om at biologiske bånd er så viktig, er noe jeg har erfaring med. 

Anonymkode: 49be7...dae

[AnonymBruker]

Jeg merket veldig tidlig at min mor ikke var som alle andre (4-5-årsalder), men lojaliteten var stor pga manipulering. Derfor gikk jeg ikke til noen selv å sa ifra. Angrer jo så klart i dag, men det gikk bare ikke. Hun hadde angst, depresjoner, var pillemisbruker og alkoholiker, det var stadige selvmordsforsøk, og hun var umedisinert bipolar. Fryktelig oppvekst! Ingen i familien meldte fra til bv heller, men jeg har valgt å ha kontakt med de likevel. Jeg trenger å ha familie rundt meg (fikk ikke lov av min mor til å ha noe med de å gjøre i oppveksten), det samme skal mine barn få ha også. Skulle likevel ønske noen hadde tatt affære for min skyld, lista bør ikke ligge så veldig høyt for slikt! 

Synes i TS sitt tilfelle at far burde ha full omsorg for gutten og at han får se mor i helger. Viktig med øvrig familie rundt for guttens del, han bør slippe å sitte igjen med følelsen av at alle visste, men ingen gjorde noe. Å vokse opp med psykisk syke foreldre kan potensielt være veldig skadelig. Det er feil at det alltid er riktig å ha kontakt med mor eller far, uansett hva. Jeg hadde personlig hatt det bedre uten min mor i min oppvekst, og har ellers hatt det veldig fint etter hun døde! Noen ganger må biologiske bånd vike for at man skal ha et godt liv!

Anonymkode: df948...0be

[AnonymBruker]

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var men jeg husker at venninnen min syntes vi hadde så rare krokete skjeer hjemme hos oss. Jeg trodde det var normalt å spise Corn Flakes med skjeer som mamma hadde kokt amfetamin på....

Anonymkode: 3e0ab...898

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var men jeg husker at venninnen min syntes vi hadde så rare krokete skjeer hjemme hos oss. Jeg trodde det var normalt å spise Corn Flakes med skjeer som mamma hadde kokt amfetamin på....

Anonymkode: 3e0ab...898

Ja, for hun brukte ALLE skjeene til det? 

Anonymkode: 2b985...68c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, for hun brukte ALLE skjeene til det? 

Anonymkode: 2b985...68c

nei, men vi fant de jo. Husker vi syntes det var spennende...

Anonymkode: 3e0ab...898

[AnonymBruker]

Moren min var psykotisk, og jeg forstod veldig tidlig at hun var syk. Etterhvert stabiliserte sykdommen seg og vi fikk et veldig godt forhold Etterhvert, hun fikk til slutt omsorgen for meg da jeg ble 14. Fine år før jeg flyttet ut som voksen. Jeg har nok noe preg av bakgrunnen med psykisk syk mor, men har jobbet mye med det og bearbeidet utryggheten jeg opplevde som barn. Hadde stort nettverk da og det hjalp. 👍

Anonymkode: 74b7b...132

[AnonymBruker]

Jeg tenkte jo ikke på det som "psykisk syk," men jeg forsøkte å beskytte og ta vare på moren min på grunn av de psykiske problemene hennes allerede som treåring.

Anonymkode: 1f947...3fe