Å snakke om døden

[Skadeskutt]

Døden er et tema de fleste unnviker å snakke om. Både de som har dødsangst, men også de som egentlig ikke er redde. 

Jeg har omtrent hele livet hatt en overveldende angst for å dø. Det var før jeg turte å se det i øynene og tenke og reflektere over emnet. Etter mye tid, og også mye sykdom, har jeg fått en ny tro. En slags egen overbevisning om hva døden er. 

Slik jeg ser det, er døden noe vakkert. 

Hva tenker dere om temaet?  

[Hoihoihoi]

Døden skremmer meg..veldig! Kan ikke snakke lenge om det uten at pulsen øker, svetten renner og jeg blir engstelig og utilpass. Har alltid unngått å snakke om det. Men, nå har jeg fått barn og eldste gutten min på fire år har MANGE spørsmål- også om døden. Så den siste tiden har jeg måttet jobbe mye med meg selv for å snakke med han om det på en god og trygg måte.

Jeg tror ikke det er noe etter døden. Vi blir bare borte. Det er en forferdelig tanke! Når jeg snakker med sønnen min forteller jeg at ingen vet helt sikkert hva som skjer når man dør.. noen tror man kommer til himmelen..noen tror man blir født på nytt som en annen..etc..  åpner for refleksjon og at han selv skal få skape sine egne meninger rundt døden.

Jeg er LIVREDD for å dø! Antagelig fordi jeg elsker livet! ❤ 

Sånn,da klarer jeg ikke dette temaet lengre og ble helt stressa 😅

Endret 26. juni 2017 av Hoihoihoi

[AnonymBruker]

Hypokonderklinikk legen, Wilhelmsen, sier mennesker som er redd for døden egentlig er redde for å leve. 

Døden skal vi alle gjennom en dag, det er det eneste sikre holdepunktet vi har her i livet. Men før vi kommer til døden bør vi alle konsentrere oss om å leve. 

Anonymkode: be221...25b

[AnonymBruker]

Er egentlig ikke redd døden sånn sett, men redd for to ting, det ene er om det blir en pinefull død - å dø med angst, f.eks. at en ikke får puste....... 

og det verste syns jeg, det er samvittigheten for de som blir igjen, særlig barna. 
Det er ikke så farlig med meg, men jeg tenker på de som sitter igjen. Jeg har selv vært sørgende, jada - tiden leger alle sår, men savnet vil alltid være der.

Og litt "egoistisk" - så ønsker jeg å følge opp barna, få med meg, konfirmasjon, bryllup, barnebarn osv. 
Det er ingen selvfølge. 
Jeg har en sykdom jeg nok kommer til å dø av, 

hvem vet når, om 1 år? 5 år? Vil jeg overlege konfirmasjonen til barna? Vil de finne en kur så jeg blir frisk igjen tross dårlige odds?
Jeg må bare leve i nuet og ikke bekymre meg så mye for hva som skjer. 
Ingen vet hvor lenge de får leve. 

Selv friske folk kan plutselig falle om - akutt hjerteinfarkt, ulykke... 

Nyt livet mens du kan i stedet for å fundere på det som skjer etter livet.
Det er farlig å leve, ingen har så langt overlevd.

Anonymkode: 8e250...36d

[Skadeskutt]

23 minutter siden, Hoihoihoi skrev:

Døden skremmer meg..veldig! Kan ikke snakke lenge om det uten at pulsen øker, svetten renner og jeg blir engstelig og utilpass. Har alltid unngått å snakke om det. Men, nå har jeg fått barn og eldste gutten min på fire år har MANGE spørsmål- også om døden. Så den siste tiden har jeg måttet jobbe mye med meg selv for å snakke med han om det på en god og trygg måte.

Jeg tror ikke det er noe etter døden. Vi blir bare borte. Det er en forferdelig tanke! Når jeg snakker med sønnen min forteller jeg at ingen vet helt sikkert hva som skjer når man dør.. noen tror man kommer til himmelen..noen tror man blir født på nytt som en annen..etc..  åpner for refleksjon og at han selv skal få skape sine egne meninger rundt døden.

Jeg er LIVREDD for å dø! Antagelig fordi jeg elsker livet! ❤ 

Sånn,da klarer jeg ikke dette temaet lengre og ble helt stressa 😅

Jeg hadde det slik du har det. Det verste for meg når mennesker rundt meg døde var ikke sorgen av å miste dem. Det har redselen for hvordan de hadde det i døden. Om det var det svarte intet, en evighet uten noe som helst, som de befant seg i. 

Jeg tror ikke det er sånn. 

Jeg tror døden er ro, kjærlighet og varme. Jeg tror, at når vi dør så forlater sjelen vår, det som gjør oss til oss, den døde kroppen. Sjelen vår tror jeg vil omringe hele verden. Jeg tror vi vil omringe de vi er glade i og være energien som løfter de opp når alt er håpløst og svart. Jeg tror energien vår vil varme de som fryser, gi vann til tørste trær og dyr. Jeg tror vi vil være brisen som kommer fra havet og inn over land og den deilige lukten fra blomstene når de spirer. 

Energi kan ikke forsvinne. Derfor forsvinner heller ikke vi. 

Jeg hsr brukt mye tid på å reflektere rundt døden, og det å komme til en slik overbevisning har for meg vært en lettelse. I døden er vi uendelige. 

Jeg ser jo at dette kan virke veldig flåsete skrevet, men jeg tenker mye på emnet for tiden og jeg får rett og slett en ro i meg av å vite med meg selv at det er slik det er. Jeg er ikke i tvil. 

Endret 26. juni 2017 av Skadeskutt

[Skadeskutt]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er egentlig ikke redd døden sånn sett, men redd for to ting, det ene er om det blir en pinefull død - å dø med angst, f.eks. at en ikke får puste....... 

og det verste syns jeg, det er samvittigheten for de som blir igjen, særlig barna. 
Det er ikke så farlig med meg, men jeg tenker på de som sitter igjen. Jeg har selv vært sørgende, jada - tiden leger alle sår, men savnet vil alltid være der.

Og litt "egoistisk" - så ønsker jeg å følge opp barna, få med meg, konfirmasjon, bryllup, barnebarn osv. 
Det er ingen selvfølge. 
Jeg har en sykdom jeg nok kommer til å dø av, 

hvem vet når, om 1 år? 5 år? Vil jeg overlege konfirmasjonen til barna? Vil de finne en kur så jeg blir frisk igjen tross dårlige odds?
Jeg må bare leve i nuet og ikke bekymre meg så mye for hva som skjer. 
Ingen vet hvor lenge de får leve. 

Selv friske folk kan plutselig falle om - akutt hjerteinfarkt, ulykke... 

Nyt livet mens du kan i stedet for å fundere på det som skjer etter livet.
Det er farlig å leve, ingen har så langt overlevd.

Anonymkode: 8e250...36d

Det er farlig å leve ja, men det er ikke farlig å dø.

Jeg håper du får så mange år som mulig.

[Minlillesky]

40 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Døden er et tema de fleste unnviker å snakke om. Både de som har dødsangst, men også de som egentlig ikke er redde. 

Jeg har omtrent hele livet hatt en overveldende angst for å dø. Det var før jeg turte å se det i øynene og tenke og reflektere over emnet. Etter mye tid, og også mye sykdom, har jeg fått en ny tro. En slags egen overbevisning om hva døden er. 

Slik jeg ser det, er døden noe vakkert. 

Hva tenker dere om temaet?  

Jeg ser ikke på døden som noe vakkert. Jeg ser på det som noe naturlig. Jeg tror døden er som før vi ble født, om du skjønner? Jeg er ikke redd for å dø. Jeg er redd for å måtte forlate de jeg er så uendelig glade i. Spesielt barnet mitt. Jeg er glad i å leve, men når/om jeg blir gammel kvinne, så tenker jeg at døden bare kan komme, for da er jeg mett på livet. Kanskje litt merkelig av meg å si sånt, men sant for meg  

Vi blir født, vi lever og vi dør. En naturlig del av livet. Det eneste jeg ikke ønsker når jeg dør, er å dø av smerte.. ønsker en fredelig død, i søvne.. bare sovne stille inn.. 

Jeg var redd for å dø før, men har heldigvis endret meg der  
 

Endret 26. juni 2017 av Minlillesky

[Skadeskutt]

20 minutter siden, Minlillesky skrev:

Jeg ser ikke på døden som noe vakkert. Jeg ser på det som noe naturlig. Jeg tror døden er som før vi ble født, om du skjønner? Jeg er ikke redd for å dø. Jeg er redd for å måtte forlate de jeg er så uendelig glade i. Spesielt barnet mitt. Jeg er glad i å leve, men når/om jeg blir gammel kvinne, så tenker jeg at døden bare kan komme, for da er jeg mett på livet. Kanskje litt merkelig av meg å si sånt, men sant for meg  

Vi blir født, vi lever og vi dør. En naturlig del av livet. Det eneste jeg ikke ønsker når jeg dør, er å dø av smerte.. ønsker en fredelig død, i søvne.. bare sovne stille inn.. 

Jeg var redd for å dø før, men har heldigvis endret meg der  
 

Er nok mange som ser slik på det ja.

[Hoihoihoi]

52 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Jeg hadde det slik du har det. Det verste for meg når mennesker rundt meg døde var ikke sorgen av å miste dem. Det har redselen for hvordan de hadde det i døden. Om det var det svarte intet, en evighet uten noe som helst, som de befant seg i. 

Jeg tror ikke det er sånn. 

Jeg tror døden er ro, kjærlighet og varme. Jeg tror, at når vi dør så forlater sjelen vår, det som gjør oss til oss, den døde kroppen. Sjelen vår tror jeg vil omringe hele verden. Jeg tror vi vil omringe de vi er glade i og være energien som løfter de opp når alt er håpløst og svart. Jeg tror energien vår vil varme de som fryser, gi vann til tørste trær og dyr. Jeg tror vi vil være brisen som kommer fra havet og inn over land og den deilige lukten fra blomstene når de spirer. 

Energi kan ikke forsvinne. Derfor forsvinner heller ikke vi. 

Jeg hsr brukt mye tid på å reflektere rundt døden, og det å komme til en slik overbevisning har for meg vært en lettelse. I døden er vi uendelige. 

Jeg ser jo at dette kan virke veldig flåsete skrevet, men jeg tenker mye på emnet for tiden og jeg får rett og slett en ro i meg av å vite med meg selv at det er slik det er. Jeg er ikke i tvil. 

Jeg vil gjerne tro på at det er noe etter døden. Tror det ville lettet mye for meg, slik som det gjorde for deg. Men enn så lenge tror jeg ikke på det i det hele tatt...Men hvem vet, kanskje jeg finner en forklaring etterhvert.

[AnonymBruker]

Jeg tror døden er god når alt håp og livsgnist er ute. Enten man er skadet, syk eller gammel. Uansett situasjon tror jeg man omfavner den når det ikke er noen vei tilbake. Jeg hadde et forferdelig syn på døden som student, men som sykepleier har dette endret seg. Jeg er redd for å dø i dag fordi jeg er småbarnsmor, ikke pga meg selv.

Anonymkode: 4d603...e58

[Sillyline]

Jeg tenker også at døden er det samme som før vi ble født. Det store intet. Men det jeg er aller mest redd for, er å tenke at man kanskje ikke er død selv om man er død. Altså, tenk om man egentlig fortsatt "lever", bare at man ikke får åpnet øynene eller gjort noe som helst. Men at energien er der, og hjernen fortsatt er der. Det er absolutt ingen logikk i at det skal være slik, heldigvis.

[AnonymBruker]

Jeg har merket mer til det nå i det siste at jeg er redd for å dø. Jeg er ikke redd for å være dø, men prosessen med å dø er jeg redd for.

Hva skjer i øyeblikket man dør? Jeg er redd for at jeg skal ha vondt og at det vonde fortsetter og fortsetter. Jeg er redd for at jeg ikke skal få puste mer og være bevisst, men ikke klare å puste og så blir jeg redd for det.

Ellers er jeg ikke redd for å være død, for jeg tror at bare prosessen med å dø er over så går sjelen videre og så blir jeg gjenfødt. 

Men. Det er dette med å dø som skremmer meg. Har ikke gjort det før. Altså vært skremt. Og jeg vet ikke hvorfor det har endret seg, kan ha noe med alder å gjøre.... 

4 minutter siden, Silje Lien skrev:

tenk om man egentlig fortsatt "lever", bare at man ikke får åpnet øynene eller gjort noe som helst. Men at energien er der, og hjernen fortsatt er der. Det er absolutt ingen logikk i at det skal være slik, heldigvis.

Og tenk om det ikke finnes noe logikk da, og så er det sånn du sier? 

Anonymkode: a3655...da9

[Skadeskutt]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har merket mer til det nå i det siste at jeg er redd for å dø. Jeg er ikke redd for å være dø, men prosessen med å dø er jeg redd for.

Hva skjer i øyeblikket man dør? Jeg er redd for at jeg skal ha vondt og at det vonde fortsetter og fortsetter. Jeg er redd for at jeg ikke skal få puste mer og være bevisst, men ikke klare å puste og så blir jeg redd for det.

Ellers er jeg ikke redd for å være død, for jeg tror at bare prosessen med å dø er over så går sjelen videre og så blir jeg gjenfødt. 

Men. Det er dette med å dø som skremmer meg. Har ikke gjort det før. Altså vært skremt. Og jeg vet ikke hvorfor det har endret seg, kan ha noe med alder å gjøre.... 

Og tenk om det ikke finnes noe logikk da, og så er det sånn du sier? 

Anonymkode: a3655...da9

Jeg er verken redd for smerter eller måten jeg skal dø på. På grunn av sykdom så er døden noe jeg tenker mye på, og jeg tror at selv om det kan gjøre vondt idet man dør, den dagen man dør. Så går det fort over, og man får fred og ro. 

Den prosessen jeg har gått gjennom er muligens den samme som gamle mennesker, kreftsyke eller andre døende. Å være mettet av livet gjør også aksepten for døden lettere. 

Jeg tror at mange som lever med fysisk smerte, eller psykisk slik som meg, før eller siden kommer til et punkt hvor de synes det er greit å få dø. Ja, kanskje en lettelse. 

Og det å ha ufarliggjort døden ovenfor meg selv, det har gitt meg nytt syn og nye tanker rundt det.

 

[AnonymBruker]

Ser på det som den endelige hvile, når vi dør opphører vi. Ikke noe å bekymre seg for.

Anonymkode: 54ffb...006

[Gjest baremei]

Jeg har alltid sett på døden som noe vi alle skal igjennom, og er oppvokst i en familie hvor det å snakke om døden ikke er så fremmed. Min mor er hjelpepleier, og har et par søstre i helsevesenet. Jeg er selv sykepleier. Når man jobber med noe sånt får man gjerne et nært forhold til døden, og tenker ikke på det som noe fremmed. Sånn er det i hvert fall for meg. 

Nå har jeg selv fått dødsdommen, den kan dere som ønsker lese mer om i dagboken min. Jeg har nå 3 måneder igjen å leve. Max. Jeg velger å håpe på at det er noe mer etter døden, mest for at det ikke skal være så skummelt å møte den for min egen del. Tanken på at jeg skal dø fra mannen min og sønnen min på 2 år er helt forferdelig, men når man innser at det er sånn det blir kan man nyte den siste tiden sammen. Den har til nå vært trist, vakker og vanskelig.

[Gjest The Architect]

Døden er en del av livet. Det er noe man burde akseptere isteden for å late som den ikke finnes.

[AnonymBruker]

Døden virker som en fin ting, håper jeg får oppleve den snart.

Anonymkode: 85330...3af

[Lykkehjerte]

5 timer siden, baremei skrev:

Jeg har alltid sett på døden som noe vi alle skal igjennom, og er oppvokst i en familie hvor det å snakke om døden ikke er så fremmed. Min mor er hjelpepleier, og har et par søstre i helsevesenet. Jeg er selv sykepleier. Når man jobber med noe sånt får man gjerne et nært forhold til døden, og tenker ikke på det som noe fremmed. Sånn er det i hvert fall for meg. 

Nå har jeg selv fått dødsdommen, den kan dere som ønsker lese mer om i dagboken min. Jeg har nå 3 måneder igjen å leve. Max. Jeg velger å håpe på at det er noe mer etter døden, mest for at det ikke skal være så skummelt å møte den for min egen del. Tanken på at jeg skal dø fra mannen min og sønnen min på 2 år er helt forferdelig, men når man innser at det er sånn det blir kan man nyte den siste tiden sammen. Den har til nå vært trist, vakker og vanskelig.

Jeg trykket på liker på ditt innlegg. Overhodet ikke fordi jeg liker innholdet mht situasjonen, men trykket for å støtte deg. Forferdelig trist, og så fantastisk måte du aksepterer dette, det sier meg for en vakker person du må være! Skal inn å lese dagboken din.  Mirakeler har skjedd før, og måtte det skje deg!

[Gjest BlandaDrops]

For oss troende er døden kun en milepæl og en overgang. Jeg liker å tenke på livet her som puppe/ larve stadiet mens livet i evigheten blir som en fullt utviklet sommerfugl-tilværelse å regne.

Det beste gjenstår

[fjærestein]

Jeg syns det er vanskelig å tenke på at de jeg er glad i skal dø. Og at jeg selv skal dø. Jeg er ikke redd, men liker det ikke. Skjønt noen dager tenker jeg det er bra det er en ende på det her... Så mye en skal tåle som menneske. Og dette med å være så smarte men likevel så utrolig dumme.

Jeg tror det blir mørkt når en dør og det er det. Tror det med hele min .. eh.. sjel.

Det som plager meg er at alt det fantastiske som gjør en person til akkurat den de er, bare skal forsvinne fordi "strømmen går". Hele personligheten. Det som gjør en unik. Tenk alle historiene og perspektivene og virkelighetene som bare poff er vekk. På den annen side er det så mange av oss og mye er  vi like. Ting en kan gruble på.

Men jeg tenker mye på døden. Tenker en sluttstrek gjør noe med hva jeg bruker dagene til. På godt og vondt. Og tanker rundt døden aktualiserer hva som egentlig betyr noe, og at vi er dyr.

Endret 5. juli 2017 av fjærestein
srivefeil