Er særboere, barna vil vi skal flytte sammen.

[AnonymBruker]

Hei,

Trenger å lufte noen tanker her.

Jeg og min mann flyttet fra hverandre for seks år siden. Vi har to barn på hhv 10 og 8 år. Vi har et greit forhold, samarbeider godt, han er gift på ny og jeg og hans nye kone er på bølgelengde. Jeg har hatt kjæreste de siste fire årene og jeg ønsker å tilbringe resten av livet mitt med han. Saken er at vi er særboere. I utgangspunktet etter mitt ønske, men han synes også det er en veldig grei løsning. Han har to barn i samme alder som mine barn. Har møtt eksen hans. Hyggelig dame og de samarbeider bra. Vi var kjærester i to år før vi møtte hverandres barn og barna fikk møte hverandre. Vi har vært på ferier sammen, de har overnattet hos oss, vi hos de, vært på kino sammen, vært på hytteturer osv. Barna går veldig godt overens. Så godt, at de maser om hvorfor vi ikke flytter sammen alle sammen.  Dette er selvfølgelig ikke en avgjørelse som barna skal ta, men vi voksne. Og vi synes det er greit slik det er nå. Jeg er redd de klassiske "mine-dine-og våre" problemene dukker opp når vi evt. har flyttet sammen og hverdagen slår inn. Min plan var å være særboer frem til yngste flytter ut, så kan vi flytte sammen.  Men så ble jeg plutselig usikker - kanskje vi går glipp av mange fine år sammen som en storfamilie ved å gjøre det sånn? 

Noen som har erfaringer?

Anonymkode: ebe44...504

[MLy92]

Hvis det funker bra å være særboere, hadde jeg ville fortsatt med det. Som du sier, dere gjør mye sammen alle, ferier og hytteturer. Dere får mange fine minner og opplevelser sammen selv om dere ikke bor sammen. Hvorfor endre noe som funker bra? 🙂

[AnonymBruker]

Særboerløsning tror jeg er det absolutt beste i alle tilfeller. Jeg hadde fortsatt slik.

Anonymkode: 63290...84e

[AnonymBruker]

Tja ... har dere mulighet til å teste? Altså: har en av dere stor nok bolig nå til at dere kan skvise alle inn feks i midten av august og gjøre avtale om at dette skal vare en mnd fra skolestart? 

Det er ingen fasit her - men jeg tenker at dersom ingen av dere har noe imot å bo sammen, men styres av en frykt for stereotypen at det neppe går bra (og med flere går det jo helt supert) så kan man gjøre som man gjør når barna maser om hund - man låner en hund over tid og ser om de gjør seg lei av å plukke opp bæsj og gå tur i pøsregn. Eller i deres tilfelle om barna egentlig tror at livet sammen vil fortone seg som ferie, siden derre stort sett gjør skøy og morro sammen nå. Så lenge en av dere har plass er forsøket ikke spesielt vanskelig gjennomførbart.

Anonymkode: 19390...b4d

[GammelKaktus]

Jeg hadde fortsatt som særboere.

[AnonymBruker]

Hvorfor ønsker barna å flytte sammen? Forstår de forskjellen mellom overnattingsbesøk og å bo sammen? 

 

Anonymkode: 7e823...ab0

[Gjest Axyine86]

Nymotens kvinne! Du har det fint! Hvis økonomien tilsier at dere kan ha to boliger, så må jo det være konge. Selvstendig og kan ha egentid i dine omgivelser, samtidig som du kan være hjemme hos kjæresten å kose deg når du vil. Skjærer det seg, så har du ikke mistet hjemmet ditt og må begynne på nytt. 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei,

Trenger å lufte noen tanker her.

Jeg og min mann flyttet fra hverandre for seks år siden. Vi har to barn på hhv 10 og 8 år. Vi har et greit forhold, samarbeider godt, han er gift på ny og jeg og hans nye kone er på bølgelengde. Jeg har hatt kjæreste de siste fire årene og jeg ønsker å tilbringe resten av livet mitt med han. Saken er at vi er særboere. I utgangspunktet etter mitt ønske, men han synes også det er en veldig grei løsning. Han har to barn i samme alder som mine barn. Har møtt eksen hans. Hyggelig dame og de samarbeider bra. Vi var kjærester i to år før vi møtte hverandres barn og barna fikk møte hverandre. Vi har vært på ferier sammen, de har overnattet hos oss, vi hos de, vært på kino sammen, vært på hytteturer osv. Barna går veldig godt overens. Så godt, at de maser om hvorfor vi ikke flytter sammen alle sammen.  Dette er selvfølgelig ikke en avgjørelse som barna skal ta, men vi voksne. Og vi synes det er greit slik det er nå. Jeg er redd de klassiske "mine-dine-og våre" problemene dukker opp når vi evt. har flyttet sammen og hverdagen slår inn. Min plan var å være særboer frem til yngste flytter ut, så kan vi flytte sammen.  Men så ble jeg plutselig usikker - kanskje vi går glipp av mange fine år sammen som en storfamilie ved å gjøre det sånn? 

Noen som har erfaringer?

Anonymkode: