Hvordan vet man egentlig at man er glad i seg selv?

[AnonymBruker]

Jeg har diskutert med mamma og andre som kjenner meg veldig godt, at jeg kommer til å bli værende i samme onde sirkel så lenge jeg har denne negative holdningen til meg selv. 

Grunnen til negativ holdning er fordi jeg aldri ble noe pent behandlet av mine jevnaldrede i oppveksten, holdt utenfor og mestret haket mindre på skolen. Vel, jeg likte gym, klarte meg kanskje helt greit faglig. Var sterk i fag som intresserte meg, og det var egentlig bare to fag+gym. Var ting uintressant kunne jeg ha virkelige konsentrasjonsvansker. Så kom jeg meg ut i arb.livet og følte at jobben jeg fikk var så mye dårligere enn de andres. Jeg fikk "drittjobbene" kan man si, de som var "de populære" fikk som regel vanlige jobber. 

Dette fulgte meg også litt inn i voksenlivet. Jeg klarte ikke komme meg inn på studiet jeg  ville (noe jeg tenkte var typisk oss nederst på rangstidgen). Så jeg klarte å skaffe meg vanlig jobb, men den var tydeligvis verre enn jeg hadde tenkt. Jeg klarte til slutt å få meg en litt bedre jobb. 

Nå har jeg endelig funnet ut hva jeg vil, og tenkte at jeg kunne virkelig stå sterkt for en gang skyld. Det var sjefen som visste at jeg var flink på området, så han var gira på å ha meg. Men så kom det tydelgivs folk som klarte det noe bedre. Og enda en gang blir jeg skuffet. Jeg hadde endelig funnet noe jeg likte og følte meg vel i. Men så blir jeg redd det er tilbake til samme kjedelige plassen, den plassen hvor jeg føler meg nedstemt dag ut og dag inn og ikke føler jeg hører til noe sted. Der jeg ikke føler noe til felles med noen. Det er så typisk for meg.  jeg tenker st det er så typisk at jeg er dek som gjør det dårlig, selv om andre har mindre erfaring eller kompetanse. 

Jeg ser at folk her også skriver st slik skinner igjennom, uten st en selv vet det. Jeg vet ikke? Trodde det gikk an å skjule ting? Men det må være noe i det. Det må være noe underbevisst som gjør at jeg alltid faller lettere utenfor enn andree. Men dette har også gjort meg til en selvmobber. Jeg ler av meg selv og tenker at "ja, selvfølgelig er det meg dette skjer med, og det er fortjent, for herregud så svak og generelt mindre verdt jeg er. Jeg må tåle å kjenne min plass selv om jeg ikke var heldig. Alt for mange prøver å strebe seg til god økonomi, status og alt mulig av goder. Men jeg tror ikke jeg er verdt alt dette, derfor må jeg godta at min plass er på søppeldynga, og der må jeg leve hele livet". 

Anonymkode: 7d3d0...7cd

[ajarRun]

Måten jeg vet det er at når jeg drikker meg drita og så vokner opp, så har fulle meg tenkt på bakfulle meg og kjøpt inn sjokolade og sportsdrikk. Da vet jeg at jeg setter pris på meg selv.

[Gjest noe tilfeldig]

Jeg orket ikke lese alt i H.I fordi jeg skåner megselv for slike store meningsløse belastninger.

Jeg vet at jeg elsker megselv når jeg spiser sjokolade, drikker rødvin og ser på TV og har fortsatt ikke dårlig samvittighet fordi jeg fortjener det! 

[ajarRun]

3 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Jeg orket ikke lese alt i H.I fordi jeg skåner megselv for slike store meningsløse belastninger.

Jeg vet at jeg elsker megselv når jeg spiser sjokolade, drikker rødvin og ser på TV og har fortsatt ikke dårlig samvittighet fordi jeg fortjener det! 

Da gikk du glipp av viktige og gjennomtenkte utsagn som: jeg tenker st det er så typisk at jeg er dek som gjør det dårlig, selv om andre har mindre erfaring eller kompetanse.