jeg vingler mellom selvhat og synes jeg er bedre enn andre.

[AnonymBruker]

Ta det med at jeg er bedre enn andre med en klype salt. Jeg orker ikke den tanken mer, og den tilhører litt fortiden. Men det er den trivselen med meg selv og sammenligning med andre jeg sliter med. Jeg føler jeg gjør alt så mye dårligere enn andre. Jeg tenker at jeg ikke tør innlede noe forhold til dem jeg elsker fordi om vi skulle bli sammen vil det ikke ta lang tid før noen bedre dukker opp. 

Noen ganger synes jeg at jeg er utrolig flott og at jeg er heldig som er så frisk, utseendemessig bra og hjar egentlig ingenting i mot meg. Men så skjer det en ting som ikke er perfekt. Jeg kan søle kaffe, få en kaffedråpe på gulvet, klærne eller hvor som helst. Og jeg raser mot meg selv. Søling har nemlig vært et av mine trekk hele livet. Da jeg var barn var jeg alltid den som sølte. Jeg ble ledd av av mine søskenbarn og søsken, ikke fordi de skulle være slemme, men fordi det var morsomt med klønete meg. "Har du noen gang holdt en kaffekopp uten å søle?". 

Slike ting. Og en annen ting, når vi blir fler enn to, blir det dem og meg. Jeg er den som faller utenfor. Jeg tenker at, herrregud det må være herlig å komme så lett over ens med andre. Mens her går jeg og klarer det omtrent ikke med noen. 

Så ikke denne tråden blir for lang, jeg sliter hovedsaklig med masse sinne mot meg selv, til å tenke veldig mye bra om meg selv. Og blir igjen redd for at jeg ikke er så bra som jeg tror jeg er. At det faktisk kanskje er slik, at jeg faller utenfor fordi jeg er dårligere enn de fleste.

 

Anonymkode: bb455...3bf

[AnonymBruker]

Jeg er også litt sånn. Jeg hater meg selv samtidig som jeg er best, på en måte. 

Anonymkode: f0117...09b