Å være leder for hunden eller ikke.

[Gjest Bhsiltsk]

Å være leder for hunden er noe ekspertene går mer og mer bort fra. Jeg var på foredrag med Turid Rugaas for en stund siden, og hun fortalte om en ulveforsker i Canada som har studert ulveflokker i mange tiår. Det han hadde oppdaget var at det ikke var alfa-individer, men at flokken fungerte som en familie med mormor og morfar, mor og far, og tanter og onkler og barn. Rett og slett som en storfamilie.

Vi skal med andre ord være som foreldre for hundene våre, ikke flokkledere. Vi behøver ikke banke vett i hundene, eller markere oss som ypperste øverste sjefen. Når hundene kommer i puberteten og skal teste grenser, rådet Rugaas oss til å være konsekvente men milde. Gjøre det vi kunne for å unngå situasjoner der hunden kunne mislykkes. Og at dersom hunden mislykkes i noe, skulle vi overse det. All oppmerksomhet er oppmerksomhet. Er det noe hunden vil ha, er det oppmerksomhet.

Hun sa at grunnen til at hun råder folk til å la være å "ta" hundene sine, er fordi vi gjør det feil. Vi gjør det feil, og for lenge, og hundene blir dermed trykket ned i stedenfor å bli tilrettesatt slik en hundemor ville gjort.

Hva mener dere?

[Imax]

Jeg er enig i mye av dette, og kan ikke fordra konfliktperspektivet som f.eks. Nordenstam er en sterk pådriver av. Når det er sagt er jeg likevel nødt til å være en leder, som en mor eller far ville vært, det er jo jeg som må ha kontroll på hunden og ikke omvendt! Det er likevel veldig nyttig at f.eks. Rugås kommer med andre perspektiver, jeg fikk virkelig en aha-opplevelse da jeg leste en artikkel i Canis om lederskap og konfliktperspektiv. For hunden min er veltilpasset og glad og det kunne ikke falle meg inn at han alltid egentlig vil ta min rolle osv. Og sånn som Nordenstam mener jo at hvis jeg lar bikkja gå først ut av døra så er jeg ikke leder. Tull og tøys.

Når det kommer til læring av hunden er jeg enig i Rugås sin vurdering at man skal overse uønsket adferd og heller rose positiv adferd. Det gjelder jo alle, vi mennesker funker også bedre med ros enn med straff (mye forskning viser det samme med "problem"barn osv). Når det er sagt er det jo faktisk en del ting du ikke kan overse: Hvis bikkja di angriper en annen hund, bjeffer på en unge, rir på gjesten din som akkurat har kommet inn døra osv så må man jo først og fremst stoppe adferden, og da er man tidvis nødt til å "ta" hunden. Min egen erfaring f.eks. med ri-ing, så stoppet hunden min med det først etter at jeg hadde tatt ham skikkelig. Det var kun en gang, og etter det så vi aldri mer til denne adferden (etter uker med overse, avledning osv).

[Gjest Bhsiltsk]

Mener du at man skal ta en hund som bjeffer på unger? Eller fordi den fyker på andre hunder?

Jo mer negativt hunden opplever i forbindelse med unger eller andre hunder, desto mer vil den jo reagere! Mye bedre å avlede hunden bort fra en slik situasjon.

"Oi, der er det en annen hund, den så megaskummel ut! Voff! voffvoffvoff! voff!!! Au! Hvorfor blir jeg rykket og nappet og ristet i? Det gjør så vondt, og nå kommer den andre hunden enda nærmere. Hjelp!! Jeg kveles nesten av båndet, og får ikke jagd den bort! Hjelp! "

[Gjest Gjesta]

Mye kan en forebygge og jobbe med i lengden ved å avlede og oppretteholde oppmerksomheten bort fra det som er uønsket adferd.

Uønsket adferd er jo ofte en tillært handling som hunden over tid har kunnet utføre før vi mennesker oppdager dette som uønsket adferd. Det er et møysommelig arbeid og ta slike ting med avledning og det krever veldig mye konsentrasjon og forutseende og forberedelser i alt en hundefører foretar seg rundt en slik handling.

Skal en korrigere på hardere vis så skal en vite hva en gjør. Korrigering skal komme i det øyeblikket hunden "tenker" på/og begynner en uønsket adferd. Det er ikke i seg selv hvor hardhendt en er men overraskelsesmomentet som er avgjørende for at læringen skal sitte. Dette er en måte og kunne få bukt med et problem raskt og effektiv - en gang for alle - MEN du skal ha fagfolk som vet når det rette øyeblikket er. En skal ikke over tid korrigere og korrigere uten virkning fordi en ikke treffer rette øyeblikk og overraskelsen blir ikke i samsvar med adferden. DA er jeg enig i at korrigering er feil. En kan gå inn og lage situasjoner hvor en vet uønsket adferd kommer og være vel forberedt med de hjelpemidler en måtte ha hvis en har et konkret problem og det vil jeg anbefale fagfolk til.

[Imax]

Jepp, Imax klarer ikke helt å få frem det hun mener. Sånn er det bare. Det eneste jeg prøvde å si var at noen ganger har du rett og slett ikke tid til avledning, du må bare avverge. Men selvsagt er avverging også ofte avledning, ikke alltid å ta hardt (herregud, alle her inne må tro at jeg denger bikkja mi hele tiden, det er absolutt ikke det jeg mener).

Et annet eks er jo f.eks. å lære hunden å ikke trekke. Da bare stopper man, ikke straffer, bare stopper, for det er jo fravær av positiv forsterkning (vi går ikke lenger forover). Tror jeg sto noen minutter første gang, men så skjønte bikkja det (doggie-zen!), og vips! Keine Problem. Det er jo sånne ting Rugaas peker på. Straff i sånne situasjoner er jo håpløst.

[LaToya]

Hei !

Jeg mener at man først og frem skal avlede og unngå uønskede situasjoner med hunden, legge treningen slik at hunden lykkes.

Når det gjelder lederskap så er jo dette et veldig omstrit ord. Noen liker å si sjef, andre leder, mens andre igjen sier foreldre. Egentlig er det jo det samme, at det er vi som bestemmer. Vi bestemmer når hunden får mat, tur og hva den får lov til.

Jeg tror det aller viktigste er at man har klare regler og er konsekvent. Det som ikke er lov i dag er heller ikke lov i morgen.

Noen hunder er veldig enkle/myke, hvor det holder med et NEI, mens andre må man kanskje ta litt i. Jeg mener at det er stor forskjell på å ta en hund i nakken kontra å riste den i nakken/legge den på rygg osv.

Jeg er enig med Imax når det gjelder dette med ri. Her synes jeg at man kan ta hunden ( ta den i nakken og fjerne den ) dette er ikke lov, sånt aksepterer vi ikke.

Bjeffing er noe annet, fordi man klarer ikke ta hunden presist nok/ at den skjønner hva den blir tatt for.

Jeg bryr meg ingenting om folk kaller det lederskap eller foreldre, for meg så er jeg "overhodet" hjemme. Det er jeg som lager reglene og de følger vi.

Ser på en del folk rundt meg som har "problemhunder". Uten at jeg kan så mye på det så virker det for meg som at problemer er at eier ikke er tydlig nok eller konsekvent nok. Og dermed blir det problemer og da er det "lederskapet" som får skylden.

Han ene tar hunden sin hele tiden, men siden han må gjøre dette hele tiden så har ikke hunden lært noe/blitt imun. I hans tilfelle skyldes det meste at hunden ikke helt vet hva eier forlanger og eier blir ofte sinna da hunden ikke adlyder med engang. Men for at hunden skal adlyde med engang så må hunden ha lært det den skal.

Andre tilfellet så er ikke eier bestemt nok. Komandoen gjentas 4-5 ganger og om hunden ikke adlyder så skjer det ingen ting. Ikke så rart at bikkja ikke gidder å høre. Hvorfor skal den det ?