Selvstendighetsalderen holder på å ta knekken på meg..

[AnonymBruker]

Vi har ei jente på litt over to år som virkrlig har hoppet med begge føttene inn i selvstendighetsalderen. Jeg holder tidvis på å bli gal. En ting er at hun sier nei til alt, men hun gråter veldig mye også. Kan være nok at jeg f.eks blåser på middagen, hvis den er varm, så er det full breakdown. Da ender det opp med hyling og ingen middagsspising. Ikke vil hun trøstes, ikke vil hun være alene, ikke vil hun lese bok, ikke bæres - blir bare helt hysterisk. Er så vondt å se at hun blir så frustrert så mange ganger i løpet av en dag. Det eneste som hjelper er å ut og leke. Hun vil gjerne være ute døgnet rundt. Da er det ikke en sur mine å se. Og heller ikke i bhg. De synes hun er så trivelig og glad, hver dag.

Tips til hva vi kan gjøre? Eller må vi bare stå det ut? Føler vi alltid prøver å møte hennes behov og følelser. Vi er konsekvente og har faste rutiner. Hun har ikke så alt for lange dager i bhg og sover godt om natta. Prøver å avlede, ta timeout (altså bort fra situasjonen i form av å lese en bok, se ut vinduet om vi ser katten osv). Forbereder henne på hva som skal skje (nå skal vi snart gå fra sandkassen og inn fordi det er tid for bad og kveldsmat osv). Likevel blir selv den vanligste tingen, som å pusse tenner, en kamp og en strid. Vi velger våre kamper med omhi, men sånt om tannpuss, sitte ved bordet å spose, vaske fingrene osv rikker vi oss ikke fra.

 

Tips mottas med stor takk

Anonymkode: e6202...d6f

[AnonymBruker]

Har ikke så mange tips, dessverre, men kan bidra med en god porsjon forståelse! Eldstemann hos oss hadde aldri en sånn periode. Kunne være bestemt, og kan fortsatt det, men er allikevel mulig å diskutere med. Så kom nummer to, og vi fikk ganske bakoversveis, for da forsto vi hva trass (eller mer korrekt selvstendighet) var. I går hadde vi hundre kamper allerede før vi gikk ut døra på morgenen. I dag gikk alt som smurt. Aldri godt å vite hva dagen bringer, og hva som utløser full krisereaksjon. I barnehagen er hun blid og fornøyd, men kan si fra. Vi ser at det blir mye verre når hun er sliten og sulten (for eksempel ble hun i går morges vekket av lillebroren som gråt, og skulle nok sovet litt til). Hun er et sjarmtroll også da, heldigvis, og blir sliten selv også når hun er så sint. Jeg håper og tror at den viljen hun viser, vil ta henne langt i verden...

Anonymkode: abe05...80a

[AnonymBruker]

Det høres ut som om dere er gode foreldre som tar fornuftige avgjørelser. Er nok ikke så mye annet å gjøre enn "å stå i det". Dessverre! Det blir bedre :-) 

Anonymkode: 5dc7d...dd9

[AnonymBruker]

huff da.

Har dere prøvd sånn, "Forstår at du ble irritert når mamma blåste på middagen din." Det gjør vi med barnet vårt, det fungerer bra og kansellerer trassing. Men han er hakket mer rolig av seg da. 

Anonymkode: a999a...a09

[AnonymBruker]

Har det mye på samme måten her også, og det som har hjulpet for oss er å være helt rolige, holde i henda og puste, for så å spørre om hun kan fortelle hva det er for noe. Merker at det hjelper veldig når hun faktisk føler hun greier å fortelle hva det er. Selv om det i starten var mest Peking og bekreftelse.

Nå har vi holdt på med en god stund og disse "anfalla" har begynt å roe seg ned raskt. 

Anonymkode: 57179...023

[AnonymBruker]

Ja, trassalder er tøft! Går heldigvis over. 

Anonymkode: b96a8...953

[Sushi]

Kan det hende at dere fokuserer for mye på hennes følelser når hun "klikker" for småting? Barn trenger også å korrigeres så de ikke tror det er greit å bli helt hysterisk for alt som ikke ble som de hadde tenkt. Hvis hun får et anfall av at du blåser på maten hennes, da er det helt innafor å si "jeg ser at du ble sint fordi jeg blåste på maten din. Jeg blåser på maten for at den skal bli passe kald så du ikke brenner deg." Hvis hun fortsetter å skrike kan dere ta henne bort ta bordet og si at man må snakke med vanlig stemme ved bordet.

Bare som et eksempel. Poenget mitt er at man ikke skal godta dårlig oppførsel selv om de er i en helt naturlig fase. Annerkjenn følelsene hennes uten å godta roping og skriking i alle situasjoner. Gjør det kjedelig å bli tatt ut av situasjonene, ikke bare avled med lek og morsom oppmerksomhet. (Det kan godt hende dere allerede gjør det sånn, altså.)

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har det mye på samme måten her også, og det som har hjulpet for oss er å være helt rolige, holde i henda og puste, for så å spørre om hun kan fortelle hva det er for noe. Merker at det hjelper veldig når hun faktisk føler hun greier å fortelle hva det er. Selv om det i starten var mest Peking og bekreftelse.

Nå har vi holdt på med en god stund og disse "anfalla" har begynt å roe seg ned raskt. 

Anonymkode: 57179...023

Hun har ikke all verden med språk enda, men vil tro det kanskje løsner litt når det er på plass

ts

Anonymkode: e6202...d6f

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Sjekk ut "the parenting junkie" på YouTube for å få litt inspirasjon. For mentaliteten jeg har etter å ha sett de videoene gir meg hvertfall ny giv sånn at Jeg ikke føler meg så oppgitt og sliten over sånne episoder

Anonymkode: 9d001...e5a

[AnonymBruker]

Ikke la det bli for mye oppmerksomhet omkring følelsene hennes. Det er en oppmuntring til å lage enda mer oppstyr. Det er lov for dere unge foreldre å si at nok er nok, og ved matbordet sitter vi i ro. Syns dere er flinke, og den eneste trøsten jeg har er at det går over! Er dere konsekvente, så går det over fortere enn dere tror 

Anonymkode: a3c0b...846

[bib_84]

Hos oss ble det mye bedre når språket kom mer på plass (er tre år nå). Han har fremdeles sine "runder" men konflikter er lettere å løse og ikke så påkjenning verken for ham eller oss, nå som vi kan kommunisere bedre. Så hold ut!  

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har ei jente på litt over to år som virkrlig har hoppet med begge føttene inn i selvstendighetsalderen. Jeg holder tidvis på å bli gal. En ting er at hun sier nei til alt, men hun gråter veldig mye også. Kan være nok at jeg f.eks blåser på middagen, hvis den er varm, så er det full breakdown. Da ender det opp med hyling og ingen middagsspising. Ikke vil hun trøstes, ikke vil hun være alene, ikke vil hun lese bok, ikke bæres - blir bare helt hysterisk. Er så vondt å se at hun blir så frustrert så mange ganger i løpet av en dag. Det eneste som hjelper er å ut og leke. Hun vil gjerne være ute døgnet rundt. Da er det ikke en sur mine å se. Og heller ikke i bhg. De synes hun er så trivelig og glad, hver dag.

Tips til hva vi kan gjøre? Eller må vi bare stå det ut? Føler vi alltid prøver å møte hennes behov og følelser. Vi er konsekvente og har faste rutiner. Hun har ikke så alt for lange dager i bhg og sover godt om natta. Prøver å avlede, ta timeout (altså bort fra situasjonen i form av å lese en bok, se ut vinduet om vi ser katten osv). Forbereder henne på hva som skal skje (nå skal vi snart gå fra sandkassen og inn fordi det er tid for bad og kveldsmat osv). Likevel blir selv den vanligste tingen, som å pusse tenner, en kamp og en strid. Vi velger våre kamper med omhi, men sånt om tannpuss, sitte ved bordet å spose, vaske fingrene osv rikker vi oss ikke fra.

 

Tips mottas med stor takk

Anonymkode: e6202...d6f

Du blir for slitsom for henne med timeout og alternativer m.m. La henne gjøre selv så lenge deet ikke skader henne. Forklar i god tid, fem minutter før, og like før en endring inntrer. 

Når hun ikke har disse "anfallene" i barnehagen, så er det personavhengig muligens i tillegg til at hun er trett? 

Anonymkode: 6aedd...1b0

[bib_84]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du blir for slitsom for henne med timeout og alternativer m.m. La henne gjøre selv så lenge deet ikke skader henne. Forklar i god tid, fem minutter før, og like før en endring inntrer. 

Når hun ikke har disse "anfallene" i barnehagen, så er det personavhengig muligens i tillegg til at hun er trett? 

Anonymkode: 6aedd...1b0

Det er jo ikke uvanlig at barn tester grenser i mye større grad med foreldre enn barnehageansatte  

[våren14]

Syns det høres ut til at du gjør omtrent det man kan gjøre  Tilby trøst og nærhet. Jeg ville kanskje ikke avledet så mye, det må være ok å være sint/lei seg osv. Å skulle avlede mye kan virke litt mot sin hensikt i form av signal om at følelsene ikke tas på alvor. Typ om du selv er HELT fra deg og hikster av gråt, mens mannen din ber dag se ut av vinduet og på den fine katten... blir litt rart. Bedre å bare anerkjenne "jeg ser at du har det vanskelig nå" eller "jeg skjønner at dette ble litt dumt, og det er greit å være sint" osv. Så er det helt sikkert en fase som vil gå over  Kan i tillegg prøve å gi mer ansvar om det er mulig og spille på det at hun sikkert vil gjøre ting selv. Gi henne ulike oppgaver. Godt mulig dere allerede er veldig linje til det altså! Mi er bare 16 mnd men har selv kastet bleia i søpla etter skift ved hvert bleieskift siden hun lærte å gå. Småting for meg men tror det har stor betydning for henne! Og avverge noen situasjoner om man ser de komme eller de gjentar seg. Kanskje vente med maten til hennes er kald nok så hun kan få en med en gang. Men kanskje er det også feil...

Ellers må man kanskje bare ha tålmodighet og sørge foe god tid til alt, og å få noen avbrekk selv innimellom for å bevare den mentale helsa  

[våren14]

7 minutter siden, bib_84 skrev:

Det er jo ikke uvanlig at barn tester grenser i mye større grad med foreldre enn barnehageansatte  

Og ikke minst er det mange som "oppfører seg" i bhg fordi de syns det er det rette å gjøre, og da er det fort mye følelser som er lagret opp når man kommer hjem til sin trygge base der man kan få være seg selv  Sånn sett kan man se det som et kompliment og et godt tegn på at hun er trygg på å vise sine ekte følelser hjemme. Og lagrer hun opp en hel dag er det fort at ALT virker feil hjemme. Vedvarer et slikt mønster lenge har jeg lest at det kan være fornuftig å se på hvor godt barnet egentlig trives i bhg, kanskje er hun ikke trygg nok på er ansatte der til å vise følelsene sine, og det er jo noe som i såfall bør jobbes med. Men alle barn har vel slike faser, så er vel hvis det blir et langvarig problem...

Endret 22. juni 2017 av våren14

[AnonymBruker]

4 timer siden, våren14 skrev:

Og ikke minst er det mange som "oppfører seg" i bhg fordi de syns det er det rette å gjøre, og da er det fort mye følelser som er lagret opp når man kommer hjem til sin trygge base der man kan få være seg selv  Sånn sett kan man se det som et kompliment og et godt tegn på at hun er trygg på å vise sine ekte følelser hjemme. Og lagrer hun opp en hel dag er det fort at ALT virker feil hjemme. Vedvarer et slikt mønster lenge har jeg lest at det kan være fornuftig å se på hvor godt barnet egentlig trives i bhg, kanskje er hun ikke trygg nok på er ansatte der til å vise følelsene sine, og det er jo noe som i såfall bør jobbes med. Men alle barn har vel slike faser, så er vel hvis det blir et langvarig problem...

Tusen takk for svar.

Vet du, samme tanke har slått meg også, da de har hatt en del vikarer i det siste. Vi brukte lang tid på tilvenning, nettopp for at hun skal være trygg. Jeg tror fortsatt hun er det, men kanskje hun reagerer litt når to av de voksne på hennes avdeling er borte? Det er riktig nok stort sett de samme vikarene de bruker.. Hm.. Etter neste uke skal hun ha fire uker ferie, så vi ser vel kanskje litt om mønsteret brytes da..

TS

 

Anonymkode: e6202...d6f

[AnonymBruker]

4 timer siden, våren14 skrev:

Syns det høres ut til at du gjør omtrent det man kan gjøre  Tilby trøst og nærhet. Jeg ville kanskje ikke avledet så mye, det må være ok å være sint/lei seg osv. Å skulle avlede mye kan virke litt mot sin hensikt i form av signal om at følelsene ikke tas på alvor. Typ om du selv er HELT fra deg og hikster av gråt, mens mannen din ber dag se ut av vinduet og på den fine katten... blir litt rart. Bedre å bare anerkjenne "jeg ser at du har det vanskelig nå" eller "jeg skjønner at dette ble litt dumt, og det er greit å være sint" osv. Så er det helt sikkert en fase som vil gå over  Kan i tillegg prøve å gi mer ansvar om det er mulig og spille på det at hun sikkert vil gjøre ting selv. Gi henne ulike oppgaver. Godt mulig dere allerede er veldig linje til det altså! Mi er bare 16 mnd men har selv kastet bleia i søpla etter skift ved hvert bleieskift siden hun lærte å gå. Småting for meg men tror det har stor betydning for henne! Og avverge noen situasjoner om man ser de komme eller de gjentar seg. Kanskje vente med maten til hennes er kald nok så hun kan få en med en gang. Men kanskje er det også feil...

Ellers må man kanskje bare ha tålmodighet og sørge foe god tid til alt, og å få noen avbrekk selv innimellom for å bevare den mentale helsa  

Hei!

Takk for svar! Du har nok kanskje rett i det. Prøver å skille litt mellom skikkelig lei seg-følelser eller trass-følelser (selv om alle følelser er like ekte for henne). Hvis hun har slått seg så tuller jeg det ikke bort, men hvis vi for eksempel skal et sted og hun får helt sammenbrudd når vi tar på jakke, så distraherer/tuller jeg det bort slik at det skal gå greiest mulig for alle. Mens jeg kler på og hun hyler og ormer seg mellom armene mine sier jeg alltid at mamma skjønner at du ikke vil ta på jakke osv. i en så rolig tone jeg bare klarer (og teller til ti inni meg!!), ofte til ingen nytte.. hvis jeg da plutselig sier "se katten på gårdsplassen" så løper hun ut, blid som en sol for å se etter katten 🙄

Meeen, får vel bare holde ut 😳

Anonymkode: e6202...d6f

[Hactar]

Her gjør jeg ikke så mye ut av det når toåringen kaster seg hylende over bordet fordi et eller annet ved måltidet ikke ble helt som han hadde tenkt, om det nå er skiva som ikke skulle vært delt eller det faktum at han ikke får helle mer i fullt glass. Jeg kan sette ord på hva som skjer inni ham, og ellers stryke ham litt på ryggen eller ta ham på fanget om han vil, men ofte er det greieste å bare å sitte der med ham (og redde unna alt han kan finne på å delje ned på gulvet...).

Som oftest kommer han seg gjennom det på et vis, hvis han bare får være i fred sammen med oss. Prater vi for mye om det, eller prøver å distrahere/oppmuntre/komme med alternativer, blir han gjerne bare enda mer frustrert og hele greia eskalerer til vi må gå fra bordet.

Vår er veldig opptatt av å gjøre selv, så det får han lov til så fremt det overhodet lar seg gjøre. Så sparer vi kampene til de tingene som er viktigst for oss.