Føler meg som verdens verste mamma!! :(

[AnonymBruker]

Føler meg som verdens verste mamma

Jeg har ikveld (på nytt!) kranglet med 7åringen min!! Og jeg vet ik hvordan vi skal komme ut av denne onde sirkelen!! 

I feb gikk jeg fra barnefaren.. Og til nylig bodde vi (jeg, 7åringen og lillebroren på 4år) sammen med moren min. I denne perioden sov vi 3 på samme soverom, og det var nesten ikke krangling i det hele tatt! 

Men nå har jeg altså funnet egen plass og bo, vi har nettopp flyttet inn, og alle 3 har fått egne fine soverom!

Problemet er bare at han har sovet utrolig lite siden vi flyttet hit.. Pga en fotballturnering kom han sent i seng hele helgen, var tidlig oppe, og nå de siste dagene fotballavslutning, skoleavslutning og imorgen bursdag! Dette har ført til sene kvelder, og igjen en trøtt, irritert, trassig, ulydig og kranglete unge på dagen! 

Og jeg er så sliten og lei meg for dette!!  

Ikveld når han skulle legge seg bynte han å krangle for at jeg sa han måtte sove i egen seng.. Men med engang jeg går ut løper han inn på mitt soverom i min seng(!) 

Og da var d nok for min del! Jeg kommanderte han i egen seng og kjeftet masse på han! Jeg truet med både nekt av bursdagsfeiring, skoleavslutning m godterier, og å nekte han fotballskole(!!)  

Jeg sa tilogmed  at han oppførte seg ufyselig mot meg, og at jeg ikke lenger gidder å gjøre snille ting for han lenger om han skal oppføre seg slikt etterpå(!) 

Huff!! Jeg innså like etter at det var JEG som hadde oppført meg ufyselig mot han  , og vi fikk heldigvis snakket ut og bedt om Undskyldning til hverandre før han sovnet.. 

Men nå sitter jeg her helt tom! Jeg har grått og har virkelig vondt inni meg! Jeg tenker at jeg skulle klart å holdt meg rolig og taklet dette på en bedre måte, men i kampens Hete ble det rett og slett en prinsippsak for meg..  

Så hva nå?? Han fortjener så mye bedre enn enn mor som kjefter og smeller!! Jeg forteller han daglig at jeg elsker han og er stolt over han, men føler at disse konfliktene ødelegger de fine ordene og følelsene mellom oss...

Så nå gråter jeg bare... Har så lyst å ha fine dager sammen med han og lillebroren (slik vi hadde kun for 1 uke siden), men akkurat nå ser jeg for meg at han blir stuptrøtt også imorgen (men denne ganger er det jo min feil)  og at det derfor blir nok en dag med krangling... 

Huff...  💔

 

 

Anonymkode: f8a89...097

[atropos]

Det går seg til skal du se  alle krangler med barna sine iblant.

[Gjest Marija]

[AnonymBruker]

Han føler seg vel utrygg pga flyttinga og vil sove hos deg litt lenger.

Anonymkode: d69df...845

[AnonymBruker]

Du er sliten, han er sliten. Sånt skjer. Han savner kanskje å dele rom med deg, føler seg kanskje litt utrygg etter flyttingen, har litt ekstra behov for nærhet? 

Jeg har fått veiledning av psykolog hos bup, da barnet mitt har en diagnose. Der sier de at ungene ikke tar skade av slike episoder så lenge det skjer unntaksvis og man snakker ut og ber om unnskyldning etterpå. Dere har en dårlig periode, og du som voksen må ta grep og finne ut hvordan dere skal få det bedre. 

I ettermiddag kan du kanskje snakke med gutten, og høre om det er noen spesiell grunn til at han ikke vil legge seg på eget rom? Hvis han er utrygg, hvordan kan du trygge ham på at du er tilgjengelig? 

Husk at han har flyttet to ganger det siste halvåret. Noen unger reagerer mer på det enn andre. Hos moren din går jeg ut fra at det var kjente omgivelser, men nå er han på et helt nytt sted. I tillegg bor han ikke hos faren til daglig. Alt dette med søvnmangel på toppen, kan utløse slike reaksjoner som din sønn har. 

Det kommer til å gå seg til, og du har ikke ødelagt noe som helst mellom dere.

Hilsen mamma som har kjeftet seksåringen i seng mer enn én gang - og som stadig må ta seg selv i nakken og sparke seg bak for å skape rolig kveldsatmosfære når ungen legger vranga ut.

Anonymkode: 04f17...c3f

[PositivPessimist]

Jeg skjønner frustrasjonen din, selv om min sønn bare er to år gammel.

Vi er bare mennesker vi mødre også, selv om vi føler at vi må være overmennesker noen ganger. 

 

For sønnen din sin del har det nok bare blitt litt for mye på en gang. Og så vet han vel ikke helt hvordan han skal takle alt sammen. Han er sliten, du er sliten.. da er det fort gjort at det renner over.

Det er helt naturlig.

 

Jeg tror når dagsrytmen faller tilbake til normalen og alt det andre faller mer på plass, så blir det bedre tider.

Tida går fort, men likevel er det ikke så lenge siden februar. Det er nok mye sønnen din trenger å fordøye også.

 

I mellomtiden.. ikke ta denne situasjonen så tungt (selv om det er lett å si). Krangler blir det enten man vil eller ikke tror jeg.

Du var jo dessuten veldig rask til å snakke med han og be om unnskyldning.

 

Ikke dvel ved det som har vært, og ikke tenk at morgendagen blir likedan. Den kan tross alt bli mye bedre  

Sender en klem!

[Solivagant]

Det er helt normalt å føle seg utrygg på et nytt sted, og dermed ikke få sove så mye. Regner med han bare ville sove hos deg fordi det er trygt og kjent? 

Sånt skjer når man er sliten og har sovet lite. Bra dere fikk snakket ut og bedt om unnskyldning.

[AnonymBruker]

Han har flyttet fra faren sin, fått livet veltet ganske mye rundt og flyttet to ganger på kort tid. Og så velger du å krangle med han om hvor han ønsker å sove? Burde han ikke være gammel nok til å kunne snakkes med om hvorfor han ikke vil sove på egent rom? Og burde ikke kampen om en seng taes på et annet tidspunkt enn hvor begge er slitne og kranglete? Synes du overreagerer mye om dette var resultatet av at han kanskje ikke er trygg nok i egen seng om natta, og da er han "ufyselig"...

Anonymkode: 905e0...b06

[AnonymBruker]

Han er sliten, han er trøtt og han er vant med å sove på samme rom deg.  Mange barn føler seg også utrygge når de flytter til ny leilighet (dere har jo flyttet noen ganger i løp av 2017), og kan ha behov for ekstra omsorg i den perioden. Sånne følelser kan bli veldig forsterket når man er sliten og føles veldig overveldende. Om han vil sove med deg, så skader vell ikke det i noen dager?  

Anonymkode: 90465...655

[Måbarefåsiat...]

Han har hatt store omveltninger i livet sitt. Han er bare syv år. Det høres ut som om han trenger mammaen sin og den tryggheten han får i din seng. Han kommer ikke til å ligge der til han blir 15, så hvorfor ikke la ham, hvis dette kan roe ham og gi ham den tryggheten han behøver nå?

Ellers er du ikke den eneste som krangler med ungen din - og ikke den siste. Det går over, men er så vondt når det står på.

[AnonymBruker]

Hør med han om han ønsker å dele rom med lillebror. Det skal antagelig ikke mer til. Og forklar han at mammas soverom er bare hennes. Lås eventuelt døren inn til ditt rom når du er oppe dersom han ikke respekterer det.

Anonymkode: ea3c2...409

[AnonymBruker]

Han har bodd sammen med deg, lillebror og faren sin hele livet. Plutselig er ikke pappa der lenger, og han bor på et helt nytt og fremmed sted. Hvorfor ikke bare la han sove trygt og godt sammen med mammaen sin, og trene på å sove i egen seng når han har blitt litt tryggere på det nye hjemmet deres og den nye situasjonen? Kanskje det å la han sove på samme rom som lillebror hadde vært en løsning? Eller kanskje alle behøver å sove sammen litt til, til det nye stedet og det å være uten pappaen sin ikke kjennes så fremmed ut lenger. Snakk med sønnen din om hvorfor han ikke vil sove på eget rom, ikke kjeft på han. Kjefting har lite for seg. Kanskje han er redd? Utrygg? Da er det din oppgave å hjelpe han å møte redselen og bli trygg. 

Lykke til! 

Anonymkode: 109f4...5de

[Fisefin123]

Enig med de over her Det virker som at det har blitt litt mye for han og han trenger deg nær seg Han bør få ros for at han klarer å uttrykke dette så klart som han gjør. Han klarer ikke å rasjonalisere seg gjennom alle de massive endringene som har foregått i livet det siste året på samme måte som det du gjør, og da trenger han bekreftelser i form av nærhet og kos fra deg Skjønner godt at du blir stressa for det er jo ikke "normalt" for en syvåring og dele seng med mamma, men jeg vil tro det finnes gaaanske mange syvåringer som svinger regelmessig innom foreldresenga fortsatt selv om det ikke snakkes så høyt om. 

Det er så fantastisk at du spør om råd, at du reflekterer over dette og ikke minst at du klarer å si unnskyld til barnet ditt. Det er SÅ viktig. La han sove i senga di om han vil, men gi ham alltid muligheten til å sove i egen seng også. Etterhvert lander han mer og så vil han klare seg uten deg på natten. Hvis det mot formodning ikke gjør det kan du ta kontakt med helsestasjonen og be om hjelp.

Det er megaviktig at du ikke avviser han (selv om du ikke mener å gjøre det) i en periode som er sårbar for han. 

Ps. Last ned foreldrerådet-podcasten som handler om klengete barn. Den er megafin og hjalp meg masse

Endret 21. juni 2017 av Fisefin123

[AnonymBruker]

Tusen takk fos svar alle sammen! Hjelper godt på å få litt støtte fra andre mammaer.. ❤️ 

Heldigvis sov han godt hele natta, men både han og lillebror kom inn til meg en gang iløpet av natta. Våknet da opp med verdens fineste gutter på hver sin side av meg!! 💙💙 

Morgenen gikk også bra, og nå er jeg virkelig instilt på å gå tilbake til gamle gode trygge rutiner! Og jeg tanker at han (og broren) egentlig kan sove lengre sammen med meg- om det er det som skal til for å trygge dem i deres nye livssituasjon.. 

Takk for svar alle! 

TS.

Anonymkode: f8a89...097

[Gjest Sugemerke]

La ungene sove inne hos deg til de føler seg trygge. Utrygge barn har det ikke godt. 

 

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler meg som verdens verste mamma

Jeg har ikveld (på nytt!) kranglet med 7åringen min!! Og jeg vet ik hvordan vi skal komme ut av denne onde sirkelen!! 

I feb gikk jeg fra barnefaren.. Og til nylig bodde vi (jeg, 7åringen og lillebroren på 4år) sammen med moren min. I denne perioden sov vi 3 på samme soverom, og det var nesten ikke krangling i det hele tatt! 

Men nå har jeg altså funnet egen plass og bo, vi har nettopp flyttet inn, og alle 3 har fått egne fine soverom!

Problemet er bare at han har sovet utrolig lite siden vi flyttet hit.. Pga en fotballturnering kom han sent i seng hele helgen, var tidlig oppe, og nå de siste dagene fotballavslutning, skoleavslutning og imorgen bursdag! Dette har ført til sene kvelder, og igjen en trøtt, irritert, trassig, ulydig og kranglete unge på dagen! 

Og jeg er så sliten og lei meg for dette!!  

Ikveld når han skulle legge seg bynte han å krangle for at jeg sa han måtte sove i egen seng.. Men med engang jeg går ut løper han inn på mitt soverom i min seng(!) 

Og da var d nok for min del! Jeg kommanderte han i egen seng og kjeftet masse på han! Jeg truet med både nekt av bursdagsfeiring, skoleavslutning m godterier, og å nekte han fotballskole(!!)  

Jeg sa tilogmed  at han oppførte seg ufyselig mot meg, og at jeg ikke lenger gidder å gjøre snille ting for han lenger om han skal oppføre seg slikt etterpå(!) 

Huff!! Jeg innså like etter at det var JEG som hadde oppført meg ufyselig mot han  , og vi fikk heldigvis snakket ut og bedt om Undskyldning til hverandre før han sovnet.. 

Men nå sitter jeg her helt tom! Jeg har grått og har virkelig vondt inni meg! Jeg tenker at jeg skulle klart å holdt meg rolig og taklet dette på en bedre måte, men i kampens Hete ble det rett og slett en prinsippsak for meg..  

Så hva nå?? Han fortjener så mye bedre enn enn mor som kjefter og smeller!! Jeg forteller han daglig at jeg elsker han og er stolt over han, men føler at disse konfliktene ødelegger de fine ordene og følelsene mellom oss...

Så nå gråter jeg bare... Har så lyst å ha fine dager sammen med han og lillebroren (slik vi hadde kun for 1 uke siden), men akkurat nå ser jeg for meg at han blir stuptrøtt også imorgen (men denne ganger er det jo min feil)  og at det derfor blir nok en dag med krangling... 

Huff...  💔

 

 

Anonymkode: f8a89...097

Ring ditt lokale Barnevern og be om støttende tiltak 💐🌸⚽️

Anonymkode: 2c83b...5b2

[missLynch]

Hherregud, barnevern?? det er fullstendig normalt med en krangel mellom en sliten 7-åring og en sliten mamma! 

Jeg tenker at 7-åringen din lærer av dette. Han lærer at voksne har følelser, at de kan bli slitne, redde og sinte. Og at man kan be om forlatelse etterpå dersom man angrer på det man har sagt. Dette er ikke ønskelig, men det er en del av det å være menneskelig. 🤗

Fortsett å gi de masse kos og kjærlighet. Det kommer til å gå seg til. 😊

 

[AnonymBruker]

Det at du snakker med gutten din etter krangelen og ber om unnskyldning forteller meg at du er en veldig god mamma! Det er viktig at barn opplever at voksne ber om unnskyldning når de blir for sinte/kjefter osv (når det er berettiget vel å merke). Alle krangler med barna sine av og til. Du reagerte på en fin måte overfor barnet etter krangelen. Lykke til videre 😊 

Anonymkode: fb368...d52

[våren14]

Kan dere ikke bare sove sammen da? Ut av sirkelen  Hvis det er dét det står på liksom. Mange endringer i guttens liv, ikke rart om han vil sove med deg. La han, til han er trygg igjen. 

Du vet det jo selv, men å true med ulogiske konsekvenser har jo bare negativ effekt... å bli nektet skoleavslutning fordi han er utrygg og vil sove med deg er jo ikle spesielt logisk. Å i det hele tatt straffe han for noe han ikke kan noe for er vel ikke helt heldig. Heldigvis er han 7 år, du lan be han om unnskyldning og si at det ikke var riktig av deg å reagere som i gjorde  

Men dårlig mamma er du IKKE! Ingen er perfekte, sånt skjer. Men fint om man ber om unnskyldning etterpå og innrømmer sine feil. Mye god lærdom i sånt  

Forøvrig verdt å vurdere om det er for mange aktiviteter hvis det stadig blir slike perioder. Eller avslutte i tide for at barnet skal få nok søvn. Det må være lov.