Har mislikt moren min i mange år å bærer nag til henne (mer i innlegget)

[AnonymBruker]

Som tittelen sier, så har jeg altså mislikt moren min i flere år. Jeg er nå 26 år og misliker henne enda. 

 Jeg har hatt en litt kjip oppvekst. Mamma var alltid blakk, og hun hadde ofte barnevakt til meg slik at hun kunne feste med venninnen sin som hadde godt grep om mamma. Jeg har ikke noe far da jeg bare var et engangstilfelle (på ferie i utlandet) så min mor har ingen info/bilder om/av han heller. Jeg var vant med og er egentlig fremdeles vant med at hun ble sur for ingenting og alt vi andre sier er bare klaging og hakking i hennes ører. (fremdeles) Forøvrig var barnevernet inne i bildet hele oppveksten min som jeg kan huske. Hun hadde også hatt et par forhold hvor mennene ikke var noe ålreite i det hele tatt. Rett og slett ufyselige, kvalme og idioter, de flyttet også ganske kjapt inn til oss. Det ble ikke bedre da jeg var 10 år, da ønsket mamma å få hjelp fra barnevernet, hun greide altså ikke å sette grenser for meg, eller å oppdra meg skikkelig. Jeg tror at det var lettest for henne å gjøre det slik, for da hadde hun all fritid til det hun ville. Klart jeg var en drittunge til tider, hvilke barn/tenåringer blir ikke det når de er vant med å bli lugget eller skriket til så fort man maser litt om å få viljen sin. Jeg måtte da altså flytte til et fosterhjem, og der bodde jeg til jeg var godt over myndig, men var hos moren min i helgene. Til og med i helgene når jeg var der kunne hun altså få barnevakt til meg for å reise ut med venninnen(e). 

Mamma har aldri hatt økonomisk styring, og vi hadde alltid dårlig råd men god råd de 2 første ukene av lønnen (trygda, siden mamma ikke kunne jobbe). Jeg måtte f.eks vente med å få klær som de andre i klassen hadde, og når de først var upopulære så kunne jeg få dem, da de var på salg. Jeg hang alltid etter, og det var stort sett mine besteforeldre som måtte kjøpe dyrere klær til meg som jakker, vinterklær og slikt. Jeg har blitt mobbet gjennom all skolegang som jeg kan huske. Fra barneskolen til begynnelsen av VGS, men det var kun få spesielle som likte meg der VGS.

Jeg ser ikke på moren min som smart, og hun eier ikke sosiale antenner. Kanskje ikke så mye erfaring på andre ting heller. Og greier ikke å forsvare seg selv i en diskusjon. Enten så er det "Ikke begynn med det nå igjen" "Jada, så er jeg så fæl at, du hater vel meg nå/du er vel sur på meg nå" og spør jeg om noe som er ukomfortabelt for henne så svarer hun oftest med "Ååh, det var ikke det jeg sa" eller "Jada, nok om det". Hun spør også om ting som i teorien egentlig er ganske opplagt eller så spør hun om ting som ikke henger på greip. 

Mitt forhold til min mor er ganske dårlig fra min side, jeg ser ikke på henne som mamma og hun er ikke en person jeg ønsker å kunne snakke med når jeg trenger råd. Jeg er ikke glad i mamma, men det har jeg ikke sagt. Jeg har problemer med å fortelle folk at jeg er glade i dem, og jeg har problemer med å klemme å kose andre. Meg og mamma krangler ganske mye, og ja, jeg kan være på hugget like mye som henne. Hun tåler aldri å høre meningen fra andre om seg selv, eller ting som hun har gjort/kjøpt, for da er det bare klaging. 

Jeg liker ikke mamma, og ofte når vi er sammen enten i alene eller med andre i familien så går jeg bare rundt å føler meg forbannet på henne. Andre i familien har lagt merke til dette, og har kommentert at jeg er så kvass mot henne, og det har de en viss forståelse for mtp alt som har skjedd. 

Det nytter heller ikke å prate med mamma om dette, for hun har ikke forståelse for hva som blir sagt. Samtalene ender oftest med "Ja, er du sur på meg nå da?". Da har jeg sittet å pratet om alt sammen til ingen nytte, og blir bare enda mer oppgitt. Min mor vet ikke at jeg misliker henne så sterkt, og det akter jeg ikke å fortelle henne heller.

Vet ikke hva jeg skal gjøre med det, men å prate med henne eller at hun prater med noen om det har ingen hensikt. 

Er det noen som har det slik med sine foreldre eller en av dem? Er jeg ond som misliker moren min? Det har gått for mange år til at jeg kan bygge opp noe mor-datter relasjon. Jeg kunne skrevet mer, men jeg orker ikke.

 

 

 

Anonymkode: bb068...85e

[VårKonto]

Du er ikke ond. Det må du ikke tenke. 

[AnonymBruker]

Selv om hun er mammaen din har hun ikke vært en mamma for deg. Sender deg en klem❤️Vet hvordan du har det! 

Anonymkode: 86f4e...c84

[AnonymBruker]

25 minutter siden, matters2matter skrev:

Du er ikke ond. Det må du ikke tenke. 

Nei, håper jeg har all rett til å føle å tenke som jeg gjør.. 

TS

Anonymkode: bb068...85e

[AnonymBruker]

Du har all rett til å føle det du gjør. Det høres ut som moren din har tatt endel ukloke valg og du har hatt en tøff oppvekst. Jeg håper du finner støtte/råd fra noen så du både får gitt uttrykk for sinnet ditt men også hvordan du ikke skal bruke livet ditt på å være bitter.  Forhåpentligvis gjør du deg mange tanker om hvordan du selv vil være og ikke være som eventuell mor en gang❤️

Anonymkode: 021db...5f5

[AnonymBruker]

Hei Ts,

Jeg skjønner deg så godt! Og jeg synes du har all grunn til å synes, føle og tenke som du gjør. 

Har selv et anstrengt forhold til mine foreldre, føler de gjorde feil på feil i oppveksten. Jeg levde med så mye skam på deres vegne, mens de aldri hadde grunn til å være annet enn stolt av meg - jeg overkompenserte for å holde familiens fasade intakt. Ble likevel mobbet, noe de bagatelliserte. Tok meg aldri til legen tross spiseforstyrrelser etc. Ikke at dette handler om meg, bare for å forklare at det er flere som er sinte på foreldrene, her gir det seg utslag i at jeg er skarp og utålmodig og småfrekk med dem. Det du forteller er imidlertid hundre hakk verre og din mor burde vært takknemlig over at hun fortsatt har deg i livet sitt. Jeg synes det er et sunnhetstegn at du synes/gjennomskuer at hun er mindre smart - at du ikke er like dum. At du har klart deg er til tross for din mor, ikke på grunn sv. Kanskje du skulle tatt en pause fra henne, trapper ned kontakten? Hun høres ut som en energivampyr, og du skylder henne ingenting.

Har du andre voksenpersoner i livet ditt, kan du kanskje prioritere å pleie relasjonen med dem. 

 

Anonymkode: a6060...016

[AnonymBruker]

Dette blir langt.

Jeg har heller ikke et godt forhold til min mor. Hun fremstiller seg selv som et stakkarslig offer, og forsøker å gi et inntrykk av at hun er selvoppofrende husmor som ofret karrieren for barna, men sannheten er at hun i min oppvekst var en maniulerende, løgnaktig dovenslask som lå på sofaen, søyt og klagde og pratet om konspirasjonsteorier og ville teorier om hvordan samfunnet er/burde være. Begge mine foreldre lot oss ungene, spesielt meg, gå for lut og kaldt vann. Hadde de enda hatt vett i skallen til å kontakte barnevernet og innrømme at de ikke gadd ta seg av oss, hadde jeg i det minste kunnet få littegrann hjelp fra systemet.

Hun forsøkte å innlemme meg i de syke teoriene sine også, men da jeg kom med motargumenter ble hun rasende og spilte offer. Da det ble levert inn bekymringsmelding (jeg var dypt deprimert og suicidal) på meg til barnepsykiatrisk, løy hun og sa at det var jeg som skapte problemer hjemme, og fremstilte seg selv som et offer, fordi vi levde isolert og var fattige, og at min oppførsel var en ekstra byrde i tilegg til fattigdom og isolasjon. Bare så det er sagt, jeg skapte ikke problemer hjemme. Men jeg var den som tok mest til motmæle når det gjaldt konspirasjonsteoriene hennes, det er sikkert derfor jeg ikke har fått den samme støtten hjemme som mine søsken har fått, og har endt opp som familiens sorte får.

Hun trenerte saken i lang tid og gadd ikke holde avtaler om å ringe dem tilbake. Hun er fullstendig uegnet som mor, og serverte dem en løgn for å få dem til å henlegge saken. "Jada, hun har det kjempefint nå, trives plutselig bra på skolen og har fått seg venner" var beskjeden de fikk da de ringte henne. Dessverre ble hun trodd, og saken ble henlagt.

Jeg hater henne. Skylden og skammen jeg følte da hun sa at det var Satan som ga meg diabetes fordi han ønsket å ødelegge familien, satt i lenge. Nå er den skamfølelsen erstattet av raseri. Hjelp til å takle sykdommen gadd hun heller ikke gi meg, det eneste var stadige trusler om at jeg kom til å måtte amputere beina dersom jeg ikke var flink. Og å være flink var jo ikke lett; stressnivået mitt var jo skyhøyt, og å kontrollere blodsukkeret når man er full av stress er en tilnærmet umulig oppgave, spesielt når man er 9 år og føler seg ansvarlig for hele familiens psykiske ve og vel. Et klassisk utsagn fra min mor er "Du er en dårlig psykolog" og det beskriver vel egentlig hvordan både hun og min far både så og fortsatt ser på meg. En bruksgjenstand, psykolog, klagemur, støttekontakt, men ikke en datter. Mine søsken fikk invitere klassen til barnebursdag, det fikk ikke jeg. Jeg vokste opp i den tro at jeg ikke fortjener det de andre får, at det er ingen vits i å be om noe, for jeg fikk det ikke uansett. Jeg var nærsynt, og ba en gang om briller da jeg gikk på barneskolen. Det ble det ikke noe av, og jeg turte ikke mase mer, jeg følte da ikke jeg fortjente å ha briller.

 Min udugelige far visste hvordan hun var, men han var for veik til å gidde å forsvare meg. Tvert imot, han gjorde det verre ved å vekslet mellom å klage til meg over hvor ille det var å være gift med mamma og at han egentlig ønsket skilsmisse med ikke hadde råd, og å med jevne mellomrom komme med sine egne mer eller mindre virkelighetsfjerne teorier og beskyldninger. Dog ikke av religiøs natur. De religiøse var det mamma som sto for. 

Hold deg unna din mor om du føler det er riktig for deg. Du skylder henne ingenting. Jeg for min del gidder ikke svare på meldinger fra mine foreldre, gidder ikke ringe dem, gidder ikke ha kontakt med dem med mindre jeg må.

Du er ikke ond, slett ikke. Du har rett til å beskytte deg selv mot slike mennesker.

Anonymkode: 9d2ee...47c

[AnonymBruker]

Hva kan jeg gjøre da?

ts

Anonymkode: bb068...85e

[AnonymBruker]

Denne damen har født deg, men bortsett fra det, har hun gjort noe som helst for å for at du skal ha lyst til å ha noe forhold til henne? Å ha et forhold til sine voksne barn er noe man må fortjene, ikke noe man har rett på. Hvis hun har behandlet deg som uviktig i hele ditt liv, hvorfor skal hun være viktig i ditt liv?

Hvis du klarer deg uten din mor, dump henne.

Anonymkode: 1b60b...805

[Gjest Christian1983]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser ikke på moren min som smart, og hun eier ikke sosiale antenner. Kanskje ikke så mye erfaring på andre ting heller. Og greier ikke å forsvare seg selv i en diskusjon. Enten så er det "Ikke begynn med det nå igjen" "Jada, så er jeg så fæl at, du hater vel meg nå/du er vel sur på meg nå" og spør jeg om noe som er ukomfortabelt for henne så svarer hun oftest med "Ååh, det var ikke det jeg sa" eller "Jada, nok om det". Hun spør også om ting som i teorien egentlig er ganske opplagt eller så spør hun om ting som ikke henger på greip. 

Dette høres ut som en mild versjon av min far. Men han er enda litt værre. Kan bli fly forbanna for å åpne et vindu. Hvis jeg har rot feks i bilen som jeg hadde sist etter et flyttelass, får jeg beskjed om at jeg har turna helt og det er på tide å lande. Fortelle at jeg ser ut som en dass. Så fort det er noe arbeid som skal gjøres på huset, spør han om når jeg kommer. Sist fikk jeg plassert en malekost i henda "vær så god og mal" mens han flyr rundt med kaffe og røyk. Tråkker på glass rundt han og prøver å gjøre så lite ut av seg som mulig. Men slipper ikke unna for det. Det går til et tidspunkt så eksploderer det for meg, så er det rolig en liten periode, før det gradvis bygger seg opp igjen. 

Jeg har funnet ut at det er roligere med avstand. Ikke den dritten over telefon. Men er vi for mye i samme hus går det til helvete. 

Tenker mange stygge ting om mine foreldre, begge to egentlig. Men det er jo de som driter seg ut! Ikke jeg! Moren min feks, preset meg til å undertegne på et lån. Lånet gikk til inkasso og jeg står ansvarlig. Hun har akkurat vært 3 uker i syden. Hvordan kan man ta seg ferie, når du har satt din egen sønn i en sånn situasjon? 

Men de er nå foreldrene mine uansett. Jeg er glad i de, men for mye tid sammen funker dårlig. De er forsåvidt skilt

Jeg synes hvertfall ikke du er slem.  Slapp litt av rundt tankene dine og bare la de være "dumme". Du må vel ikke omgås så ofte?

 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Denne damen har født deg, men bortsett fra det, har hun gjort noe som helst for å for at du skal ha lyst til å ha noe forhold til henne? Å ha et forhold til sine voksne barn er noe man må fortjene, ikke noe man har rett på. Hvis hun har behandlet deg som uviktig i hele ditt liv, hvorfor skal hun være viktig i ditt liv?

Hvis du klarer deg uten din mor, dump henne.

Anonymkode: 1b60b...805

Ja hun har født meg, men det er vel det. Som jeg har skrevet tidlige så har hun ikke særlig med selvinnsikt eller forståelse. Så hun går vel bare rundt å tror jeg er så glad i henne, noe jeg ikke er. Har sagt til henne før at jeg ikke er så sinnsykt begeistret for henne. Men sier jeg noe slikt så begynner hun jo å gråte.. Og ender opp med at hun påstår at jeg hater henne. Så, nei hun har ikke gjort så mye for det mener jeg.

Anonymkode: bb068...85e

[AnonymBruker]

Jeg kan heller ikke holde meg unna henne, da blir det jo bare drama og stress. 

Anonymkode: bb068...85e

[Gjest farfalla]

Klem <3

[AnonymBruker]

Akkurat som jeg skulle skrevet det selv minus at barnevernet bare. Jeg har tatt et valg og det er at jeg har slettet henne fra livet mitt. Med 4 barn kan jeg ikke ha en så negativ og energisugende person i livet mitt. Trenger den energien jeg har og positive mennesker rundt meg.

ikke ha dårlig samvittighet er ikke su som har gjort noe galt. Vi har ikke kunne velge våre foreldre, men vi kan velge om det er verdt å ha dem i livet.

Anonymkode: 4c4f0...ebc

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette blir langt.

Jeg har heller ikke et godt forhold til min mor. Hun fremstiller seg selv som et stakkarslig offer, og forsøker å gi et inntrykk av at hun er selvoppofrende husmor som ofret karrieren for barna, men sannheten er at hun i min oppvekst var en maniulerende, løgnaktig dovenslask som lå på sofaen, søyt og klagde og pratet om konspirasjonsteorier og ville teorier om hvordan samfunnet er/burde være. Begge mine foreldre lot oss ungene, spesielt meg, gå for lut og kaldt vann. Hadde de enda hatt vett i skallen til å kontakte barnevernet og innrømme at de ikke gadd ta seg av oss, hadde jeg i det minste kunnet få littegrann hjelp fra systemet.

Hun forsøkte å innlemme meg i de syke teoriene sine også, men da jeg kom med motargumenter ble hun rasende og spilte offer. Da det ble levert inn bekymringsmelding (jeg var dypt deprimert og suicidal) på meg til barnepsykiatrisk, løy hun og sa at det var jeg som skapte problemer hjemme, og fremstilte seg selv som et offer, fordi vi levde isolert og var fattige, og at min oppførsel var en ekstra byrde i tilegg til fattigdom og isolasjon. Bare så det er sagt, jeg skapte ikke problemer hjemme. Men jeg var den som tok mest til motmæle når det gjaldt konspirasjonsteoriene hennes, det er sikkert derfor jeg ikke har fått den samme støtten hjemme som mine søsken har fått, og har endt opp som familiens sorte får.

Hun trenerte saken i lang tid og gadd ikke holde avtaler om å ringe dem tilbake. Hun er fullstendig uegnet som mor, og serverte dem en løgn for å få dem til å henlegge saken. "Jada, hun har det kjempefint nå, trives plutselig bra på skolen og har fått seg venner" var beskjeden de fikk da de ringte henne. Dessverre ble hun trodd, og saken ble henlagt.

Jeg hater henne. Skylden og skammen jeg følte da hun sa at det var Satan som ga meg diabetes fordi han ønsket å ødelegge familien, satt i lenge. Nå er den skamfølelsen erstattet av raseri. Hjelp til å takle sykdommen gadd hun heller ikke gi meg, det eneste var stadige trusler om at jeg kom til å måtte amputere beina dersom jeg ikke var flink. Og å være flink var jo ikke lett; stressnivået mitt var jo skyhøyt, og å kontrollere blodsukkeret når man er full av stress er en tilnærmet umulig oppgave, spesielt når man er 9 år og føler seg ansvarlig for hele familiens psykiske ve og vel. Et klassisk utsagn fra min mor er "Du er en dårlig psykolog" og det beskriver vel egentlig hvordan både hun og min far både så og fortsatt ser på meg. En bruksgjenstand, psykolog, klagemur, støttekontakt, men ikke en datter. Mine søsken fikk invitere klassen til barnebursdag, det fikk ikke jeg. Jeg vokste opp i den tro at jeg ikke fortjener det de andre får, at det er ingen vits i å be om noe, for jeg fikk det ikke uansett. Jeg var nærsynt, og ba en gang om briller da jeg gikk på barneskolen. Det ble det ikke noe av, og jeg turte ikke mase mer, jeg følte da ikke jeg fortjente å ha briller.

 Min udugelige far visste hvordan hun var, men han var for veik til å gidde å forsvare meg. Tvert imot, han gjorde det verre ved å vekslet mellom å klage til meg over hvor ille det var å være gift med mamma og at han egentlig ønsket skilsmisse med ikke hadde råd, og å med jevne mellomrom komme med sine egne mer eller mindre virkelighetsfjerne teorier og beskyldninger. Dog ikke av religiøs natur. De religiøse var det mamma som sto for. 

Hold deg unna din mor om du føler det er riktig for deg. Du skylder henne ingenting. Jeg for min del gidder ikke svare på meldinger fra mine foreldre, gidder ikke ringe dem, gidder ikke ha kontakt med dem med mindre jeg må.

Du er ikke ond, slett ikke. Du har rett til å beskytte deg selv mot slike mennesker.

Anonymkode: 9d2ee...47c

Kanskje det noen ganger er en fordel å bli det svarte fåret, komme seg bort og bevare sin egen identitet når situasjonen er som den er? Støtten "gullungen" får er bare en illusjon og tilstede så lenge man følger manuskriptet og rollen man blir tildelt, noe jeg fkk erfare. Jeg føyet meg og var lydig av plikt og skyldfølelse. Trodde det var en normal familie med noen skjær her og der. Det tok årevis før jeg skjønte at støtten jeg fikk bare var overfladisk og at alt handlet om foreldrene. Håper barnevernet blir flinkere til å oppdage og kartlegge slike situasjoner for jeg tror det er veldig mange som har opplevd det du skriver om og det TS skriver om.

Anonymkode: 23770...640

[Gjest making.a.mess]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva kan jeg gjøre da?

ts

Anonymkode: bb068...85e

Kutt henne ut. Er det familiesammrnkomster så se for deg at hun er en hvemsomhelst som ikke betyr noe og som du ikke har interesse av. Tenk at du skal til byen og hun er bussjåføren etc. Du trenger ikke en sånn energityv i livet ditt og du trenger ikke forklare henne hvorfor. Finn andre mennesker å engasjere deg i, som faktisk er verd det

[Perle]

Du virker som en veldig oppegående og smart person. Er lei for at du har hatt en slik vanskelig oppveskt. 

Tror du bare må forsøke å løsrive deg. Ja, hun er din mor, men du skylder henne ingenting, da hun aldri har vært noen rollemodell eller god forelder. Hun er som hun er, og kommer aldri å endre seg. 

Å få noen undskyldning eller noen reflekterte svar fra henne er nytteløst. Beskytt deg selv og ha kun den kontaken som er nødvendig,  og som du merker du takler. 

 

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen. Min mor har nok litt bedre selvinnsikt og i har i voksen alder fått snakket ut og har i dag et ok forhold.

Men jeg sliter fortsatt med nærhet og det skal veldig mye til før jeg stoler på andre mennesker.

Jeg vil anbefale deg å få snakket med noen profesjonelle hvis det ikke går an å snakke med henne. Jeg tror det kan gjøre deg godt du virker som en oppegående og fornuftig person, så jeg håper du kan få hjelp til ikke tenke så mye på det

Anonymkode: 6b342...9d5

[Gjest NotNaomi]

På 6/20/2017 den 21.36, AnonymBruker skrev:

Som tittelen sier, så har jeg altså mislikt moren min i flere år. Jeg er nå 26 år og misliker henne enda. 

 Jeg har hatt en litt kjip oppvekst. Mamma var alltid blakk, og hun hadde ofte barnevakt til meg slik at hun kunne feste med venninnen sin som hadde godt grep om mamma. Jeg har ikke noe far da jeg bare var et engangstilfelle (på ferie i utlandet) så min mor har ingen info/bilder om/av han heller. Jeg var vant med og er egentlig fremdeles vant med at hun ble sur for ingenting og alt vi andre sier er bare klaging og hakking i hennes ører. (fremdeles) Forøvrig var barnevernet inne i bildet hele oppveksten min som jeg kan huske. Hun hadde også hatt et par forhold hvor mennene ikke var noe ålreite i det hele tatt. Rett og slett ufyselige, kvalme og idioter, de flyttet også ganske kjapt inn til oss. Det ble ikke bedre da jeg var 10 år, da ønsket mamma å få hjelp fra barnevernet, hun greide altså ikke å sette grenser for meg, eller å oppdra meg skikkelig. Jeg tror at det var lettest for henne å gjøre det slik, for da hadde hun all fritid til det hun ville. Klart jeg var en drittunge til tider, hvilke barn/tenåringer blir ikke det når de er vant med å bli lugget eller skriket til så fort man maser litt om å få viljen sin. Jeg måtte da altså flytte til et fosterhjem, og der bodde jeg til jeg var godt over myndig, men var hos moren min i helgene. Til og med i helgene når jeg var der kunne hun altså få barnevakt til meg for å reise ut med venninnen(e). 

Mamma har aldri hatt økonomisk styring, og vi hadde alltid dårlig råd men god råd de 2 første ukene av lønnen (trygda, siden mamma ikke kunne jobbe). Jeg måtte f.eks vente med å få klær som de andre i klassen hadde, og når de først var upopulære så kunne jeg få dem, da de var på salg. Jeg hang alltid etter, og det var stort sett mine besteforeldre som måtte kjøpe dyrere klær til meg som jakker, vinterklær og slikt. Jeg har blitt mobbet gjennom all skolegang som jeg kan huske. Fra barneskolen til begynnelsen av VGS, men det var kun få spesielle som likte meg der VGS.

Jeg ser ikke på moren min som smart, og hun eier ikke sosiale antenner. Kanskje ikke så mye erfaring på andre ting heller. Og greier ikke å forsvare seg selv i en diskusjon. Enten så er det "Ikke begynn med det nå igjen" "Jada, så er jeg så fæl at, du hater vel meg nå/du er vel sur på meg nå" og spør jeg om noe som er ukomfortabelt for henne så svarer hun oftest med "Ååh, det var ikke det jeg sa" eller "Jada, nok om det". Hun spør også om ting som i teorien egentlig er ganske opplagt eller så spør hun om ting som ikke henger på greip. 

Mitt forhold til min mor er ganske dårlig fra min side, jeg ser ikke på henne som mamma og hun er ikke en person jeg ønsker å kunne snakke med når jeg trenger råd. Jeg er ikke glad i mamma, men det har jeg ikke sagt. Jeg har problemer med å fortelle folk at jeg er glade i dem, og jeg har problemer med å klemme å kose andre. Meg og mamma krangler ganske mye, og ja, jeg kan være på hugget like mye som henne. Hun tåler aldri å høre meningen fra andre om seg selv, eller ting som hun har gjort/kjøpt, for da er det bare klaging. 

Jeg liker ikke mamma, og ofte når vi er sammen enten i alene eller med andre i familien så går jeg bare rundt å føler meg forbannet på henne. Andre i familien har lagt merke til dette, og har kommentert at jeg er så kvass mot henne, og det har de en viss forståelse for mtp alt som har skjedd. 

Det nytter heller ikke å prate med mamma om dette, for hun har ikke forståelse for hva som blir sagt. Samtalene ender oftest med "Ja, er du sur på meg nå da?". Da har jeg sittet å pratet om alt sammen til ingen nytte, og blir bare enda mer oppgitt. Min mor vet ikke at jeg misliker henne så sterkt, og det akter jeg ikke å fortelle henne heller.

Vet ikke hva jeg skal gjøre med det, men å prate med henne eller at hun prater med noen om det har ingen hensikt. 

Er det noen som har det slik med sine foreldre eller en av dem? Er jeg ond som misliker moren min? Det har gått for mange år til at jeg kan bygge opp noe mor-datter relasjon. Jeg kunne skrevet mer, men jeg orker ikke.

 

 

 

Anonymkode: bb068...85e

Du må legge vekk all skyldfølelse! At du var drøftinge og er kvass. Legg det bort. For du har ikke hatt en i nærheten av en god omsorgsperson rundt deg. Du har hatt en vond og vanskelig barndom,og det er ikke din skyld,eller noe du kunne gjort noe med! 

Moren din burde lytte til deg og bedt om tilgivelse . Dessverre gjør hun ikke det,og det er så feil som det kan få blitt. Dermed står du låst fordi du ikke får hverken aksept eller forståelse. Sånt er fryktelig vanskelig! 

Du trenger å komme videre uten hennes forståelse. Vanskelig ja,men du har ikke noe valg.

Du er oppegående og klok. Det må du tenke på og vite. Jeg råder aldri noen til å unngå foreldre fordi jeg kommenterer ikke ofte slike tråder. Det er veldig vanskelig,for jeg gir en mening som blir lest. Og det kan påvirke,og jeg vet ikke best.

Men i ditt tilfelle vil jeg faktisk si hva jeg mener. Du bør ikke ha så mye kontakt med henne. Du når aldr i frem. Lev uavhengig av henne og så ser du etterhvert ting i perspektiv. Det trenger ikke å være at moren din ikke er glad i deg! Men hun er nok ikke i stand til å være mer opptatt av andre enn seg selv i første hånd. Dessverre tror jeg det nok ikke forandrer seg.

Du må fokusere på deg selv og tenke at andre faktisk både kan like deg og bli glad i deg,for det er faktisk sant.

Ha minimal kontakt med henne og finn ditt eget liv uavhengig av henne. Jeg tror du vil klare det. Stå på og tenk godt etter hva du kan og vil. Og så går du for det.

Lykke til Ts! Klem fra meg.

[Gjest Råkkenråll]

På 20.6.2017 den 22.06, AnonymBruker skrev:

Nei, håper jeg har all rett til å føle å tenke som jeg gjør.. 

TS

Anonymkode: bb068...85e

Du har all rett til å tenke slik som du gjør, noe annet ville igrunnen vært mer rart mener jeg.

Hun mangler rett og slett ganske så mange evner og egenskaper dessverre, og det har gått kraftig utover deg. Hun er jo dessverre et helt udugelig morsemne, og det var bra at barnevernet tilslutt fikk deg over i et fosterhjem - selv om det nok burde skjedd lenge før.

Med din historie, kombinert med at hun faktisk ikke har endret seg drastisk(om noe) så tenker jeg at du kanskje bør vurdere å minimere kontakten med henne. Kanskje tilgomed kutte den, iallefall for en periode. 

Det tar mye energi fra deg å forholde deg til henne, og det skjønner jeg jo - hun minner deg om svik. Og hun har jo ingenting positivt å gi deg, og sikkert ikke andre heller.

Jeg tror nok at du kommer til å få en ny nedtur når du selv kanskje en dag blir mor, for det blir så utrolig mye mer uforståelig hvordan en forelder kan gjøre så forferdelige ting mot sitt eget barn når en selv elsker sitt barn høyere enn livet selv, liksom. Det du forstår rasjonelt nå blir veldig emosjonelt der på et vis. 

Har du gått i terapi for dette? Og det var endel rus involvert så finnes det samtaletilbud for voksne barn av rusmisbrukere - og støttegrupper. BAR for eksempel, samt at du kan få henvisning av fastlegen din til å snakke med noen som har kompetanse på dette. De har hørt din historie utallige ganger før, dessverre.

Det er iallefall ikke din feil, du fortjente mye bedre - men på et tidspunkt må du for din egen del prøve å jobbe deg bort fra bitterheten til å bare akseptere at fortiden har skjedd. Og at hun ikke er noe særlig å opprettholde kontakt med sånn utover det du selv tenker er gjennomførbart.

Det er ikke så enkelt å mangle det "alle andre" har, og det er jo spesielt sårt i høytider og når alle andre skal hjem til sine foreldre på diverse. Så det er ikke så rart om det går på selvfølelsen og identiteten løs.

Men, du får skaffe deg ditt eget nettverk og din egen familie i fremtiden engang - og du vil jo heldigvis være alt hun ikke evner å være.

Ikke analyser mer rundt hvorfor hun gjorde dette mot deg, hun er bare en av de typene som er en vandrende ødeleggende kraft på alle rundt seg med sin dysfunksjonalitet og egoisme. Og dessverre ble akkurat du hennes barn. Det får du ikke endret på.

Men du kan gjøre en masse for å bli en annen person selv, og for å bygge opp selvfølelsen og tilhørigheten til andre  Det bare krever endel tålmodighet og innsats.