Når ingen liker deg

[AnonymBruker]

Uff, dette sitter langt inne å skrive. Men here we go...

Jeg har aldri hatt særlig mange venner. Var veldig sjenert som barn og var hun de andre ringte til når ingen av de andre kunne. Det ble ikke bedre i tenårene, da jeg i tillegg slet mye med angst og depresjoner. Nå er jeg i midten av 20-årene og har det stort sett helt greit, men det sosiale går fortsatt veldig dårlig. Tidligere har jeg trøstet meg med at jeg bare har et negativt tankemønster og har vært dårlig på å ta initiativ, men har skjerpet meg det siste halve året og prøvd å være mer sosial. Det har dessverre ikke gått som jeg hadde håpet. Jeg innser nå at folk rett og slett ikke liker meg. Det er flere jeg liker og jeg trodde det gikk begge veier, men når vi ikke henger sammen fordi vi tilfeldigvis er på samme sted til samme tid blir det bare enveiskommunikasjon. Enten svarer de ikke eller så er de opptatt.

Så da lurer jeg jo på hvorfor jeg tydeligvis er så frastøtende. Jeg har vokst av meg den verste sjenansen, men kan iblant være litt anstrengt i sosiale situasjoner, spesielt på tomannshånd. Men stort sett er jeg pratsom, lystig, interessert og morsom (får jeg høre). Imidlertid sliter jeg med å snakke om personlige temaer, viser ikke masse kjærlighet og kan nok virke ganske kald. Har gått på antidepressiva i flere år og de har nok gjort at latteren ikke sitter like løst som før og at humøret er ganske flatt. Har litt lyst til å slutte på dem, men er redd for å bli deprimert igjen og da er jeg i hvert fall ikke noe hyggelig å være sammen med. Spurte kjæresten min hva som er galt med meg og han sa at jeg kan virke som en som prøver litt for hardt, som at jeg må «bevise» noe. Tok dette til meg og har roet meg veldig ned, men det har ikke gitt resultater.

Tror ikke jeg er innpåsliten heller. Trapper ikke opp på døra til folk og forlanger at de holder meg med selskap, men spør dem om de vil være med på noe vi begge liker.

Når jeg leser gjennom dette ser jeg jo hvorfor ikke alle liker meg, men jeg skjønner ikke hva jeg gjør som er så galt at så godt som ingen liker meg. Hvor er det selvinnsikten svikter? Kjenner dere noen som meg? Hva er i så fall grunnen til at dere og andre ikke gidder å henge med ham/henne?

Anonymkode: 17b5d...fe0

[AnonymBruker]

Aller først må du slutte å betrakte deg som frastøtende. Jeg har absolutt ingen forståelse for hvorfor folk bruker slike betegnelser om seg selv. Tanker om seg selv sier mye om hvordan man er som person. En person som snakker nedsettende om seg selv i eget hode vil oppdage at dette skinner igjennom, og noe andre plukker opp lett. Tro meg, andre mennesker plukker opp slike negative vibber lett som en plett. 

Så slutt med det og tenk heller positivt om deg selv. Det skinner like lett i gjennom og gir positive vibber til andre. Det er hardt i starten, men etterhvert blir det mer naturlig. 

Anonymkode: bbdb5...2f5

[AnonymBruker]

Jeg er i samme båt som deg, men mangler i tillegg kjæreste. Har gitt opp litt og tenker at jeg får fokusere på vennskap hvis og når resten av livet mitt faller på plass, for grunnet sykdom er det vanskelig for meg å bli kjent med nye mennesker og å klare å prioritere det sosiale. Hadde noen venner før jeg ble syk men det viste seg at vennskapet for deres del ikke stakk så dypt.

Det jeg tenker er at det kanskje er enklere å møte noen via felles interesser. Da har man automatisk noen fellesnevnere og det er kanskje lettere å bli kjent når man kan "avlaste" seg selv litt med å snakke om hobbyen og ikke ha alt fokus på seg selv med en gang.

Anonymkode: ca7eb...b1b