Er det normalt å knapt møte folk når man har familie?

[AnonymBruker]

Min kone og jeg jobber 100%. Har ingen familie i nærheten. Aktive barn. De folka vi treffer er de som bor i bygda og som, i likhet med oss, følger barna sine rundt på aktiviteter.

Men det er jo ikke venner...er ikke særlig avslappet med noen av de, og vi blir aldri invitert med hjem heller. På jobb er jeg heller ikke venn med noen, selv om et er en god tone. 

I helgene hender det at vi møter folk, men ofte er det ikke. Så sa jeg det til en kamerat her om dagen at det var tre uker siden sist jeg så en venn. Han påstå at det var helt normalt. Slå meg som litt trist egentlig, da jeg oppfatter meg selv som litt sånn undersosialisert.

Så er det normalt?

Anonymkode: 8e813...2db

[AnonymBruker]

Ja, det er nok veldig normalt. Og en av grunnene til at vennermedbarn og vennerutenbarn mister kontakten med hverandre. 

Jeg har mistet kontakten med flesteparten av mine venner som har fått barn. De har ikke tid til meg lenger. 

Jeg har vokst opp med foreldre som traff venner kanskje 1 gang i mnd. 

Anonymkode: e7bf0...810

[AnonymBruker]

Ingen av mine foreldre har venner. Jeg har i alle fall aldri opplevd at foreldrene mine traff venner under min oppvekst.

Og når jeg tenker meg om, så tror jeg det gjelder for foreldrene til alle mine kompiser. 

Det går stort sett i familie tror jeg. Jo eldre man blir desto mindre betyr venner. Men man knytter sikkert andre relasjoner da. Man kommer nærmere familie, man har kollegaer og andre i jobbsammenheng som man pleier relasjon til, man har som du selv sier fritidsaktiviteter. Så uansett blir det nok ikke plass til så mange venner, om noen. Og det tror jeg gjelder de fleste.

Anonymkode: a69b8...c47

[AnonymBruker]

Rettelse:

Jeg kom på at jeg husker mamma hadde en venninne på besøk. Da var jeg rundt 8 år tror jeg. Hun og venninnen satt på kjøkkenet og drakk vin husker jeg. Men har aldri sett eller hørt om henne etter det. Vet ikke hva hun heter heller. 

Men nå ble jeg nysgjerrig. Skal sende melding til mamma og spørre.

Anonymkode: a69b8...c47

[AnonymBruker]

Ja, det blir litt slik. Men det går over, plutselig trenger ikke barna at du er med på alt, og da er det viktig å ha pleiet vennkap til andre litt også. Ofte ender vi opp med å tilbringe tid med andre småbarnsforeldre, det er lettere når kidsa kan bli med.

 

 

Anonymkode: 5634e...7cd

[-venter-]

Jeg har bhg-barn og treffer ofte venner på kveldstid etter at barna er i seng. I helgene finner vi gjerne på ting med vennepar som har barn på samme alder med våre. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Rettelse:

Jeg kom på at jeg husker mamma hadde en venninne på besøk. Da var jeg rundt 8 år tror jeg. Hun og venninnen satt på kjøkkenet og drakk vin husker jeg. Men har aldri sett eller hørt om henne etter det. Vet ikke hva hun heter heller. 

Men nå ble jeg nysgjerrig. Skal sende melding til mamma og spørre.

Anonymkode: a69b8...c47

Guri, dette gir meg en blanding av gåsehud og kvalme...vil ikke ha det slik at vi bare har familietid og siden litt høyt priset alenetid, med supersjeldne innskudd av vennetid.

Jeg husker jo at mine foreldre ikke var så voldsomt aktive på vennefronten heller, men de møtte nå folk...og trivdes kanskje enda litt bedre med kollegaer.

Spent på å høre hva mamma over her svarer!

Anonymkode: 8e813...2db

[AnonymBruker]

Dette er bekymringsfullt. Det kan grense til omsorgssvikt om foreldre ikke har venner som barna også lærer å omgås. Mine foreldre var sosialt hemmet på ulike vis, men selv de hadde (og har fortsatt) både vennepar og egne venner. Det var viktig for min utvikling som barn å være med på besøk hos dem, og få besøk av dem hos oss.

Hvis aktiviteten til barna tar så mye tid at det ikke er tid til venner, så må hverdagen legges om. Om nødvendig så kutt ned på aktivitetsnivået. Foreldre trenger ikke delta på alt. Tvert imot, foreldre bør ikke delta på alt.

Anonymkode: 55639...095

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette er bekymringsfullt. Det kan grense til omsorgssvikt om foreldre ikke har venner som barna også lærer å omgås. Mine foreldre var sosialt hemmet på ulike vis, men selv de hadde (og har fortsatt) både vennepar og egne venner. Det var viktig for min utvikling som barn å være med på besøk hos dem, og få besøk av dem hos oss.

Hvis aktiviteten til barna tar så mye tid at det ikke er tid til venner, så må hverdagen legges om. Om nødvendig så kutt ned på aktivitetsnivået. Foreldre trenger ikke delta på alt. Tvert imot, foreldre bør ikke delta på alt.

Anonymkode: 55639...095

Omsorgssvikt, faktisk Om du leser ts sitt innlegg, så er de sosiale med folk på barnas aktiviteter. Så det er ikke som om barnet ikke lærer seg å sosialisere eller snakke med folk. 

Jeg vokste opp med foreldre som hadde vennebesøk max 1 gang i mnd, og jeg har absolutt ikke lidd noen nød  Jeg klarer meg helt fint både sosialt og i arbeidslivet. 

Anonymkode: e7bf0...810

[Pellepingpong]

Vi møter knapt folk uten å ha barn. Begge jobber 100% (kan iblant bli overtid), men arbeider med mennesker, så sosialkvoten føles i blant oppbrukt etter en heldag. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Pellepingpong skrev:

Vi møter knapt folk uten å ha barn. Begge jobber 100% (kan iblant bli overtid), men arbeider med mennesker, så sosialkvoten føles i blant oppbrukt etter en heldag. 

Samme her. 

Anonymkode: e7bf0...810

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Omsorgssvikt, faktisk Om du leser ts sitt innlegg, så er de sosiale med folk på barnas aktiviteter.

Om du leser andre innlegge her, så ser du at det er folk som har vokst opp uten at de kan huske å ha hatt besøk i det hele tatt.

Besøk av voksne venner en gang i måneden er da ikke galt.

Anonymkode: 55639...095

[AnonymBruker]

Det er viktig for barns utvikling at de opplever foreldrene i naturlig omgang med nære venner. Ellers vil det nok være svikt i omsorgen, ja.

Anonymkode: 55639...095

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Om du leser andre innlegge her, så ser du at det er folk som har vokst opp uten at de kan huske å ha hatt besøk i det hele tatt.

Besøk av voksne venner en gang i måneden er da ikke galt.

Anonymkode: 55639...095

Så kan du spørre disse samme folkene om de har lidd noe nød av det Det tror jeg neppe de har. 

Anonymkode: e7bf0...810

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Så kan du spørre disse samme folkene om de har lidd noe nød av det Det tror jeg neppe de har.

Det er nok ikke nok å spørre personen selv. Hør hvordan andre opplever vedkommende. At det kan bli sosiale problemer av dette er det ingen tvil om.

Anonymkode: 55639...095

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Pellepingpong skrev:

Vi møter knapt folk uten å ha barn. Begge jobber 100% (kan iblant bli overtid), men arbeider med mennesker, så sosialkvoten føles i blant oppbrukt etter en heldag. 

Jeg ser den, virkelig, og respektere det,

men f,eks min bror hvis han er nede på sentret med gutta og ser på fotball, hvorfor ikke invitere broren sin, eller når de har selskap og de vet at søsken har lyst å være tilstede, og lyst være med livert til nevøene, hvorfor da når de har bursdag selskap, og invitere foreldre, også invitere 2 til? 3 med kjæreste? Det er ikke som vi ser hverandre ofte, 4 ganger året.

 

Jeg bare innsett igen at de vil ikke ha noe forhold til meg, og det synes jeg synd, for å ønsker virkelig ikke jeg lengre. lei av bli skuffa og såret over at de eskluderer.

Anonymkode: b7d75...47c

[Meadow]

15 minutter siden, Pellepingpong skrev:

Vi møter knapt folk uten å ha barn. Begge jobber 100% (kan iblant bli overtid), men arbeider med mennesker, så sosialkvoten føles i blant oppbrukt etter en heldag. 

Vi også! Og alle andre er jo opptatt med barna sine uansett. 

[Gjest Solstråletårer]

Jeg har knapt nok ork til venner etter jobb og familie plikter . Og når jeg nå etter vært har mere tid til dem . Så har jeg ikke nære venner lenger. Jeg passer ikke inn i dems liv og motsatt.  Jeg savner det . Men for øyeblikket har jeg ikke energi nok til å gjøre noe med det. Å skaffe venner i voksen  alder er vanskelig. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke emgang familie kun samboer og det er 2 mnd siden jeg var med en venn sist. Forhold til venninder med barn og familie er det gjennomsnittlig, så ja vil si det er helt normalt. Derfor skal man ha en kjæreste man har som bestevenn også

Anonymkode: 07fd8...6df

[AnonymBruker]

Når man etablerer seg, gjerne i slutten av 20-årene er ikke venner det viktigste lenger. Mange holder kontakten, men forholdet endrer seg nok for de aller fleste fra typen venneforhold der man hang ute hele dagen til å møtes en sjeldent gang i blant på kafé, før man skiller lag. Det er del av det å bli voksen og slettes ikke unormalt.

Anonymkode: c01ff...ff0