Lamgvarig taushet og ignorering ved uenighet/diskusjon

[AnonymBruker]

Samboer reagerer med å fryse meg ut i flere dager etter en diskusjon/uenighet.                                                                                                 Denne gangen skjedde det fordi jeg sa i fra om noe jeg ikke likte. Og nå har ha ikke snakket til meg på fire(!) dager. Han unngår rommene i huset hvor jeg er, og han legger seg på et annet rom.  Jeg har prøvd å stille et par "vanlige, dagligdagse" spørsmål ilpa disse dagene - for å se om det kan normalisere - men han ser ikke på meg, svarer toppen med ja/nei. Og jeg orker ikke løpe etter han, så da driver jeg bare med mitt.

Som sagt, dette er ikke noe nytt. Og jeg er sikkert idiot som finner meg i det.                                                                                                 Jeg har prøvd "alt": konfrontere han med oppførselen, spørre han om hva som skjer, bli sint, bli lei meg....Ingenting hjelper. Det er som han har "rett" til å fryse meg ut , at det er han som er "offer"(?) her. Jeg er faktisk ikke sikker på hva som skjer i hodet hans, det går ikke an å prate om det i ettertid...det nærmeste jeg kommer et "svar" på alle disse situasjonene er at jeg er slitsom, jeg krangler++.(Jeg tror ikke jeg er mer krevende/vanskelig/kritisk enn andre. ) Det er som han ikke evner se at sitt eget reaksjonsmønster ødelegger. 

Jeg synes også det begynner å bli forutsigbart at han ilpa et visst tidsrom FÅR en sånn langvarig taushetsepisode, det er litt mer tilfeldig hvor "store" hendelser som skal til.   Hendelsen vi er inne i nå vil nok neppe de fleste betegne som uenighet eller krangel, det var egentlig jeg som ba han om noe/ fortalte om noe jeg ikke likte. Men han tar nok det meste som angrep, opplevde han gjrode det med dette også.

UANSETT, det jeg vil frem til. Det er som han "må" ha sånne episoder med jevne mellomrom, at de ikke kan "unngås".. Virker ikke som han ser hvor sykt det er og at det er han som fryser ut meg. Han fremstår som litt "martyr" disse dagene hvor jeg ikke finnes, spiser feks ikke noe særlig mat (mest junk), og sover uregelmessig. Går likevel på jobb etc. 

Til "vanlig" er han - tro det eller ei - en god mann. Jeg tror han er mer følsom enn han vil erkjenne/klarer innse selv...men det er ingen unnskyldning for oppførselen . Og det begynner å skremme meg litt at dette er blitt et mønster, og at han aldri ( på flere år ) har innrømmet at hans reaksjoner/væremåte kan være problematisk...

Ble mye dette. Greit å få det ut. Kjenner jeg er oppgitt og lei og sliten, og vet at sånn kan man ikke leve livet. Vi er voksne, 30+. Jeg skifter mellom føle meg utpyska, til å bli sint, til å bli redd/engstelig for hans psykiske...Jeg føler og tenker egentlig at det er en form for kontroll/mishandling han driver med, men usikker på hvor bevisst den er. 

Er det noen som KAN noe om sånne reaskjoner osm han viser? Hvorfor gjør han det? Er det noe jeg ikke har tenkt på, som jeg kan gjøre/si, for å begynne og løse opp i dette fastlåste?

Anonymkode: 6a7c8...409

[Gjest noe tilfeldig]

Fire dager..? Herregud. Det er lenge. Han må jo bli sliten selv av å gå rundt å surmule så lenge. 

Jeg tenker at det må ligge noe dypere til grunn, kanskje han føler seg kvalt, vil egentlig ha mer alene tid? Hvor lenge har dere vært sammen og hvor ofte har han slike episoder? 

Hva skjer om du konfronterer han og sier at du nekter å gå før han snakker med deg og setter ord på hva han er sint for? 

Og hva ble han sint for? Du sier det er en bagatell, men likevel interessant å høre hva du ba ba han om/kritiserte han for. Litt relevant i forhold til hvor rimelig/urimelig hans reaksjon er... 

[AnonymBruker]

Herlighet, høres bare barnslig ut. Greit å være mutt i noen timer, men et forhold krever jo kommunikasjon så det der er jo helt vanvittig. Oppfører seg som en snørrunge .

Anonymkode: c5ed2...2f1

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Fire dager..? Herregud. Det er lenge. Han må jo bli sliten selv av å gå rundt å surmule så lenge. 

Jeg tenker at det må ligge noe dypere til grunn, kanskje han føler seg kvalt, vil egentlig ha mer alene tid? Hvor lenge har dere vært sammen og hvor ofte har han slike episoder? 

Hva skjer om du konfronterer han og sier at du nekter å gå før han snakker med deg og setter ord på hva han er sint for? 

Og hva ble han sint for? Du sier det er en bagatell, men likevel interessant å høre hva du ba ba han om/kritiserte han for. Litt relevant i forhold til hvor rimelig/urimelig hans reaksjon er... 

Ja, det er lenge. Og det blir helt ekkel stemning her... I starten gjorde jeg det du sa, det funket ikke i det hele tatt. Han bare overså meg, ved et par anledninger dyttet han meg ut av rommet. Som regel låser han se inne (altså, mannen låser døren!) om jeg sier noe negativt om tausheten hans/er konfronterende.

Jeg ba han la være å røyke med åpen dør...(så ikke røyken siger inn, jeg tåler det ikke). Verre enn det var det ikke...men han tok det som angrep på at han røyker, hissa seg opp litt...Så da la jeg meg, og etter det...null prat.

Anonymkode: 6a7c8...409

[AnonymBruker]

Det jeg tenker er at dette antageligvis er den eneste formen for mestring som han vet om.

Det er mulig han kunne hatt hjelp av terapi (alene, uten nødvendigvis å ha deg med).

Kanskje dere også kunne ha funnet en måte å kommunisere bedre. F.eks. unngå spesielle temaer og diskusjoner som popper opp når som helst, og heller finne en egen "arena" for vanskelige temaer.

Så handler det om det er noe du kan takle og at du gjør dine egne greier mens det står på, og du kan begrense vanskelige temaer til dere begge er klar, eller om dette er noe som gjør at du tilpasser deg og forsøker å jenke deg mer for å unngå slike perioder totalt sett.

Ved siste tilfelle er dette ikke sunt for deg. Det å utslette seg selv er ubetinget usunt.

Mens det å begrense seg litt slik at man ikke tar opp alt overalt og når som helst, er ofte bare sunt.

Silent treatment og ignorering kan helt klart ses på som en form for (ubevisst, kanskje) manipulasjon.

Det sagt, så er det etter min mening en fredelig form, og ofte enklere å finne en løsning på enn f.eks. kjefting og sabotasje. 

Hva med å ta en tur på familievernkontoret og snakke med noen der alene, få noen råd om hva du bør gjøre og hvordan du setter grenser?

Anonymkode: eb55c...319

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Herlighet, høres bare barnslig ut. Greit å være mutt i noen timer, men et forhold krever jo kommunikasjon så det der er jo helt vanvittig. Oppfører seg som en snørrunge .

Anonymkode: c5ed2...2f1

Ja, jeg vet. Mutt noen timer  - helt ok.  Det er ingen kommunikasjon mellom oss per nå. Og jeg trodde jeg var god til å prate om ting, men med hans reaksjoner så blir jeg bare dårligere og dårligere føler jeg. Usikker på hva jeg mener/tror/føler nesten.. for jeg skjønner liksom ingenting når det blir sånn her

Anonymkode: 6a7c8...409

[AnonymBruker]

Noe sånt hadde fått meg til å miste ALL respekt ...

Anonymkode: b522c...b1b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det jeg tenker er at dette antageligvis er den eneste formen for mestring som han vet om.

Det er mulig han kunne hatt hjelp av terapi (alene, uten nødvendigvis å ha deg med).

Kanskje dere også kunne ha funnet en måte å kommunisere bedre. F.eks. unngå spesielle temaer og diskusjoner som popper opp når som helst, og heller finne en egen "arena" for vanskelige temaer.

Så handler det om det er noe du kan takle og at du gjør dine egne greier mens det står på, og du kan begrense vanskelige temaer til dere begge er klar, eller om dette er noe som gjør at du tilpasser deg og forsøker å jenke deg mer for å unngå slike perioder totalt sett.

Ved siste tilfelle er dette ikke sunt for deg. Det å utslette seg selv er ubetinget usunt.

Mens det å begrense seg litt slik at man ikke tar opp alt overalt og når som helst, er ofte bare sunt.

Silent treatment og ignorering kan helt klart ses på som en form for (ubevisst, kanskje) manipulasjon.

Det sagt, så er det etter min mening en fredelig form, og ofte enklere å finne en løsning på enn f.eks. kjefting og sabotasje. 

Hva med å ta en tur på familievernkontoret og snakke med noen der alene, få noen råd om hva du bør gjøre og hvordan du setter grenser?

Anonymkode: eb55c...319anledning til

Høres fornuftig ut. Det virker jo som han ikke greier reagere på annet vis nesten. Usikker på om jeg hadde fått han til terapi da...men noe sånt må jo til, om dette skal funke på sikt. Jeg kan ikke leve sånn.

Enig i at noen ting kan man begrense, la være å ta opp "alt"..men som sagt, han kan reagere sånn her på "småting" også...noen ganger tenker jeg at det er tilfeldig HVA det er han reagerer på, bare han får anledning til å gå inn i tausheten sin(!?)..

Anonymkode: 6a7c8...409

[Gjest noe tilfeldig]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er lenge. Og det blir helt ekkel stemning her... I starten gjorde jeg det du sa, det funket ikke i det hele tatt. Han bare overså meg, ved et par anledninger dyttet han meg ut av rommet. Som regel låser han se inne (altså, mannen låser døren!) om jeg sier noe negativt om tausheten hans/er konfronterende.

Jeg ba han la være å røyke med åpen dør...(så ikke røyken siger inn, jeg tåler det ikke). Verre enn det var det ikke...men han tok det som angrep på at han røyker, hissa seg opp litt...Så da la jeg meg, og etter det...null prat.

Anonymkode: 6a7c8...409

Det er klart det er hersketeknikk. 

Jeg vet ikke om jeg hadde orket dette, mest fordi det er utrolig slitsomt å omgås noen når stemningen er så ubehagelig som du beskriver. At han fysisk har tvunget deg ut av rommet når du har forsøkt å ordne opp sier også sitt. Da mangler han grunnleggende kommunikasjonsevner.. 

For å forsøke å se det fra hans perspektiv; du sa han hisset seg opp så gikk du å la deg. Kan det være han oppfattet deg som avvisende? Det du kaller "hisset seg opp" kan være han som forsøkte å snakke med deg. Når du går å legger deg er det kanskje du som virker avvisende ..? 

 Når du prater med han, forsøker du da å ta noe form for selvkritikk? (Eks: "jeg sa det kanskje på en krass måte, at du ikke må røyke i døra, og kunne sagt det på en bedre måte", eller "jeg beklager at jeg gikk å la meg når du forsøkte å snakke med meg", eller: "jeg synes det er veldig trist når du ikke snakker med meg og jeg vil gjerne bli venner igjen fordi jeg er så glad u deg" osv..) - eller later du bare som ingenting og spør om andre hverdagslige ting..? 

[aliho]

Ja, jeg har opplevd det du beskriver. The silent treatment er psykisk mishandling og veldig slitsomt. Det tærer på selvbildet!
Om du er en empatisk person som meg vil du gjerne vite hvorfor. Du vil fikse det. Om han gjør det bevisst er vanskelig å si ut fra det du skriver.  Kanskje han sliter psykisk, er deppa? Kanskje det er hans natur å oppføre seg sånn.... Det er ikke alltid mulig å finne ut av hvorfor dessverre. Det må du bare godta.
Har du forklart ham at du får vondt i magen av oppførselen hans (antar at du får det).....?
Det eneste som kan hjelpe deg er å ikke ta det personlig, om du klarer det. Det handler ikke om deg, det er bare ham.
La ham være i fred. Bruke energien din på noe annet og vent til han kommer ut av "hulen" sin igjen.
Når han diskuterer og ikke er villig til å se din side av saken kan du svare noe slikt:
- Jeg har ikke noe rett til å kontrollere hva du mener/tenker/tror. Jeg antar at jeg må godta at du mener/tenker/føler det sånn
- Ditt sinne er ikke mitt ansvar. Jeg beklager at du føler det sånn.
- Jeg kan godta din misoppfatning av det/saken/meg.

Kanskje du finner noen svar her også:
Silent Treatment
Jeg ble mishandlet og forsto det ikke

Hva menn vil ha hva kvinner vil ha

Lykke til!

[AnonymBruker]

Dette opplevde jeg med mine foreldre i oppveksten. At de ikke er skilt er for meg en gåte, med tanke på hvordan de kunne surmule på hverandre i perioder. Den lengste perioden som jeg vet om ble utløst av bare "sleivkjeft" og varte i 6 uker.

Broren min og jeg gikk som sendebud mellom de får å gi beskjeder/spørre om ting.

Nå idag skjer ikke dette lenger og jeg hsr heller ikke arvet den "egenskapen". Lengste jeg har vært avvisende/sur er 1 dag.

Anonymkode: 07da4...4a3

[AnonymBruker]

Jeg ser at flere sier dette er uhørt og altfor lenge og barnslig og slike ting...men hva hjelper det?

Jeg kan godt synes at enkelte mennesker skravler så mye at jeg blir både matt og sliten, men jeg kan ikke si at de må bli som meg.

Folk er ulike. Dette er noe man må se om man kan leve med eller ikke. 

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Høres fornuftig ut. Det virker jo som han ikke greier reagere på annet vis nesten. Usikker på om jeg hadde fått han til terapi da...men noe sånt må jo til, om dette skal funke på sikt. Jeg kan ikke leve sånn.

Enig i at noen ting kan man begrense, la være å ta opp "alt"..men som sagt, han kan reagere sånn her på "småting" også...noen ganger tenker jeg at det er tilfeldig HVA det er han reagerer på, bare han får anledning til å gå inn i tausheten sin(!?)..

Anonymkode: 6a7c8...409

Tenker du gjør lurt i å bare reise til familievernkontoret alene, så vet de sikkert der om du bør fokusere på å dra dit flere ganger alene eller om du bør sende han dit eller noe helt annet. 

Det er mulig dette er et behov for alenetid han har, som han takler som om det skyldes en konflikt. Dette må han kunne snakke om og så må dere evt finne en løsning som fungerer for begge. Det handler muligens om jobbhverdagen hans også, slik at den påvirker systemet.

En time eller to med alenetid hver dag kan kanskje forebygge slike firedagers-utbrudd  

Anonymkode: eb55c...319

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette opplevde jeg med mine foreldre i oppveksten. At de ikke er skilt er for meg en gåte, med tanke på hvordan de kunne surmule på hverandre i perioder. Den lengste perioden som jeg vet om ble utløst av bare "sleivkjeft" og varte i 6 uker.

Broren min og jeg gikk som sendebud mellom de får å gi beskjeder/spørre om ting.

Nå idag skjer ikke dette lenger og jeg hsr heller ikke arvet den "egenskapen". Lengste jeg har vært avvisende/sur er 1 dag.

Anonymkode: 07da4...4a3

Ja...

Jeg vokste opp med kjefting og roping, så for meg høres silent treatment ut som en velsignelse. Vi er alle ulike og har ulike erfaringer og preferanser.

Anonymkode: eb55c...319

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg ikke akseptert og vist han det tydelig at ikke er grei oppførsel.  Enten løser man saken eller er villig til å prøve å gjøre noe med det og viser respekt for hverandre eller så kan han pelle seg på huet og ræva ut! Det han driver med er psykisk mishandling og hersketeknikk og det skal ingen finne seg i. Flytt ut ts, eller kast han ut.  Hvis han evner å bry seg nok til å finne en løsning når kniven blir satt på strupen så kanskje det kan ordnes, men nei.... 

Anonymkode: cabf7...a66

[AnonymBruker]

Antagelig vet han ikke bedre. Hvordan kommuniserer han med sine foreldre og søsken? Han trenger terapi for å lære seg normal kommunikasjon. 

Anonymkode: 1348c...fdb

[Gjest rayon de soleil]

Ei av mine ekser hadde en god kamerat som var forelsket i henne, de var virkelig gode venner inntil hun ble sammen med meg, fra den dagen frøs han henne ut fullstendig og sa ikke en gang hei til henne mer og behandlet henne som luft. Det var veldig ubehagelig synes jeg, selv om jeg og han hadde et godt forhold selv etter at han frøs ut henne fullstendig (vi gikk alle på samme skole og bodde på det samme internatet).

Jeg synes hans utfrysning av henne var både barnslig og umodent, irrasjonell reaksjon spør du meg. Jeg har aldri forstått dem som reagerer slik og er langsur, men har jo fått erfaring med det selv selv om det er via noen andre så jeg vet litt om hvor ubehagelig slik er.

Han bør lære seg å kommunisere bedre, selv hadde jeg ikke holdt ut med noen som er langsint.

[AnonymBruker]

6 timer siden, rayon de soleil skrev:

Ei av mine ekser hadde en god kamerat som var forelsket i henne, de var virkelig gode venner inntil hun ble sammen med meg, fra den dagen frøs han henne ut fullstendig og sa ikke en gang hei til henne mer og behandlet henne som luft. Det var veldig ubehagelig synes jeg, selv om jeg og han hadde et godt forhold selv etter at han frøs ut henne fullstendig (vi gikk alle på samme skole og bodde på det samme internatet).

Jeg synes hans utfrysning av henne var både barnslig og umodent, irrasjonell reaksjon spør du meg. Jeg har aldri forstått dem som reagerer slik og er langsur, men har jo fått erfaring med det selv selv om det er via noen andre så jeg vet litt om hvor ubehagelig slik er.

Han bør lære seg å kommunisere bedre, selv hadde jeg ikke holdt ut med noen som er langsint.

Det kan ikke sammenlignes i heletatt.  Hun ble opptatt, og i tillegg med deg, hans kompis. Ikke så veldig rart. 

Anonymkode: cabf7...a66

[Gjest CamillaCollett]

Jeg hadde en kjæreste som var slik. Jeg tålte det ikke. Jeg ble utrolig usikker, kunne endre opp med å være den som "krøp" etterpå bare for å få stemningen god igjen. Man kan ikke ha det sånn!

Han har sikkert sine grunner til at han gjør som han gjør, men han er et voksent menneske som må tåle å få tilbakemeldinger. Jeg ville sagt det samme som jeg sa til kjæresten min den gangen: Sånn oppførsel klarer jeg ikke å leve med. Vi må finne andre måter å diskutere på, dersom dette forholdet skal vare. Det kan ikke være sånn at det ikke er rom for kritikk, og det kan ikke være sånn at man straffes i evigheter for uenigheter.

Men vær litt ydmyk i samme slengen (det virker det som du er, så det blir sikkert ikke noe problem!), og si at du gjerne også vil høre det dersom han skulle ønske du tok opp problemer på en annen måte.

Endret 20. juni 2017 av CamillaCollett

[AnonymBruker]

Dette er jo ren og skjær psykisk terror, håper ikke eventuelle barn skal vokse opp i et hus med en slik ekkel stemning. Ikke minst, at de skal lære at dette er måten problemer skal takles på, at de også ender opp med å bruke silent treatment som voksne. Det virker som om du ikke ønsker å forlate ham, og at han nekter å gå til familieterapaut. Kanskje det er en ide at du oppsøker en psykolog selv både for å få et innblikk i hvorfor du har valgt en mann med slike umodne forsvarsmekanismer, men også for å få hjelp til hvordan du skal takle disse tause periodene, uten at de går utover din egen selvfølelse.

Anonymkode: 58f94...cad

[AnonymBruker]

Jeg var også sånn i et tidligere forhold. Jeg gjorde det ikke bevisst for å få makt i forholdet, og heldigvis varte det ikke lenger enn et par dager. Det skjedde aldri over småting, men når vi var på kanten av et brudd. 

Jeg ble så utrolig sint/lei meg at jeg klarte ikke å snakke sammen. Kjentes ut som jeg skulle eksplodere/hylgrine om jeg skulle åpne munnen og si noe. Det var nok også for å straffe han... Det skjemmes jeg over, men i stedet for å straffe han med ord(som han gjorde), straffet jeg med å utestenge.... Håper kanskje dette hjelper deg med å forstå hvorfor han gjør det han gjør.

Anonymkode: d25a9...42f