Skuffet over foreldrene mine som ikke bryr seg om barnet mitt

[AnonymBruker]

Foreldrene mine er skilt, men har begge funnet seg nye partnere for ca 10 år siden. Jeg er mammas eneste barn, men pappa fikk en sønn med ny kone som da er 16 år yngre enn meg. 

Ingen av de er interessert i sønnen min (4 år). Pappa spør ALDRI om han og ser han svært sjeldent og viser da heller ingen interesse. Han kom ikke i bursdagen hans, fikk ikke engang en melding.

Mamma later som hun bryr seg i form av at hun klager på at hun aldri får se han, men hun har aldri tid til å få besøk av oss eller hvert fall ikke komme på besøk selv. Hun og kjæresten har masse annet de heller vil gjøre enn å tilbringe tid med oss. Hun klager på at hun er så opptatt hele tiden. Bla bla, men det handler absolutt bare om prioriteringer. Hun valgte heller å dra på skytebanen og sole seg enn å være sammen med oss. Foreslo for henne at vi kunne kjøpe med skalldyr til alle sammen å dra opp på gården hun har arvet og være der en natt. Men istedet reiste hun opp helga før uten oss og "orket" ikke opp der igjen helgen etter med oss.

Det er skuffende og sårende at ingen av de viser interesse for det eneste barnebarnet sitt.

Denne helgen spurte min stemor om jeg ville ha broren min på overnatting siden de skulle ut. Jeg sa ja og planla tur i dyreparken,  kjøpte inn noen leker og mat de kunne kose seg med. På forhånd sa jeg at jeg ikke visste om turen til dyreparken ble på lørdag eller søndag da jeg måtte få fikset bilen min før EU kontroll. Vi ble enige om å snakkes når bilen var ferdig.

Når vi kom hjem og var ferdige ringte jeg min far å sa at jeg hadde lovet sønnen min å bade i det nye bassenget han sitt litt etter at bilen var ferdig siden han hadde vært så tålmodig å ventet der hele tiden og det var blitt litt utpå dagen så jeg tenkte vi kunne gå i dyreparken dagen etter i stedet. Han sa ok og vi la på. Ikke lenge etter fikk jeg melding av han om at jeg ikke trengte å passe han likevel, han reiste heller til noen andre. 

Jeg ble litt paff og ringte han opp. Ble da skjelt ut fordi det ikke ble noen tur til dyreparken den dagen. Det var ikke måte på. De hadde da sagt dette til min lillebror, selv om jeg ikke hadde lovet noenting om dag og kl slett. Han hadde gledet seg til dette, og jeg blir da skjelt ut fordi de har sagt til han at han skulle i dyreparken med oss den dagen. Jeg sa at det var veldig trist for min sønn hadde også gledet seg til å ha han på besøk samt jeg hadde kjøpt inn mat og leker. 

Det ble til at vi tok en liten tur i parken likevel den dagen pga dette. Min far så ikke på meg når jeg kom for å hente han. Ikke idag heller når han kom for å hente han. Vi spurte om han ville komme inn litt, men dette avviste han. Han snakket bare at par ord med kjæresten min og kjørte. Han har ikke besøkt oss på 1,5 år. Mamma har besøkt oss 2 ganger på et halvt år. Høres dette normalt ut for dere?

Jeg kunne så gjerne ønske at vi hadde en nær sammensveiset familie med godt forhold og jevnlig besøk, spesielt for min sønn sin skyld. Jeg har en veldig liten familie. Min mormor og morfar er heldigvis de enste som bryr seg og jeg føler alltid vi er velkomne hos dem. Men de er gamle og helsen er ikke alltid på topp,  så må ta hensyn til dette. Min farmor og farfar er overhodet ikke interessert. De sluttet å kontakte meg når jeg var 16. De tar aldri kontakt. Min far har lagt skylden for dette på meg og snakket ikke til meg på 1 år pga det.  

Jeg har slitt veldig med lav selvfølelse og depresjon gjennom tenårene og voksen livet fordi jeg aldri har fått noen kjærlighet eller ros av pappa i oppveksten. Bare kritikk. Mamma har også prioritert den nye kjæresten mange ganger framfor meg etter at de møttes. Hun var en fin mamma før dette. 

Synes dette er veldig trist, men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med det. Lurer på om sønnen min "klarer seg" med bare meg og sin far. Om det kommer til å ha noen betydning for han å ikke ha besteforeldre i livet sitt? Hva kommer dette til å gjøre med han?

Anonymkode: 08302...d89

[Hedy Lamarr]

Skjønner det er sårt for deg, men sønnen din klarer seg helt fint uten besteforeldre. Han savner ikke de han knapt kjenner. Mine besteforeldre døde mens jeg var veldig ung, jeg savnet dem aldri, for jeg kjente dem aldri, de var aldri en del av mitt liv. 

Men om du formidler dine tanker om dem til ham, sier at det er leit at de ikke vil bruke tid med ham, etc, så kan du jo skape et kunstig savn. Så hold tankene dine for deg selv, overfor gutten din. 

[AnonymBruker]

Hvordan er svigerforeldrene dine? 

Jeg hadde skrevet et brev til min mor og et til min far, hvordan jeg hadde håpet på tettere familiebånd for min sønn, men at jeg ikke orker flere skuffelser. At de må fortelle deg hvor de står - og om de ikke ønsker kontakt, så er det best å sette en strek på ubestemt tid. For slik kan du ikke ha det. Du blir bare skuffet og lei deg, med god grunn.  

Selv om din far er drittsekk ville jeg forsåvidt holdt døren på gløtt for hans sønn/din halvbror. Men også det forholdet ville jeg vært beredt på å bryte siden det virker som alt er på deres premisser. 

Håper du har en fin kjæreste med en ålreit familie. Ellers kan nære venner med jevnaldrende barn også være bedre enn familie. 

Anonymkode: db4d0...549

[Zienna]

Det er trist, men aller mest trist for dine foreldre.  De vet åpenbart ikke hva de går glipp av. 

Tror du må la forventninger til dine foreldre fare.  Mange barn ser aldri besteforeldrene sine, og kjenner dem ikke. Ikke skap forventninger hos barnet ditt mht. besteforeldre, for da risikerer du å skuffe.  Da går det bra.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan er svigerforeldrene dine? 

Jeg hadde skrevet et brev til min mor og et til min far, hvordan jeg hadde håpet på tettere familiebånd for min sønn, men at jeg ikke orker flere skuffelser. At de må fortelle deg hvor de står - og om de ikke ønsker kontakt, så er det best å sette en strek på ubestemt tid. For slik kan du ikke ha det. Du blir bare skuffet og lei deg, med god grunn.  

Selv om din far er drittsekk ville jeg forsåvidt holdt døren på gløtt for hans sønn/din halvbror. Men også det forholdet ville jeg vært beredt på å bryte siden det virker som alt er på deres premisser. 

Håper du har en fin kjæreste med en ålreit familie. Ellers kan nære venner med jevnaldrende barn også være bedre enn familie. 

Anonymkode: db4d0...549

Det hjelper ikke og kommer ikke forandre seg heller. TS prøv å lag avstand og slutt å håp. Det kommer til spare deg for mye irritasjon og skuffelse. 

 

Anonymkode: 0fbfb...b7b

[AnonymBruker]

Takk dere. Jeg har forsøkt å ta det opp med begge to. Mamma blir sur og mener jeg er ikke lite frekk som tør å påstå noe slik. Hun gjør seg til offer.

Jeg prøvde å fortelle pappa om at jeg sliter med depresjon en gang, men da fikk jeg en skyllebøtte og forklart i detalj hva som var galt med meg. Han sa også at jeg  hater lillebroren min for han hadde nok sett hvordan jeg så på han. Dette er fullstendig meningsløst for meg og jeg skjønner ikke hva han har fått det fra engang. Så jeg tør ikke ta det opp engang.

Sønnen min har farmor som liker å passe han heldigvis, men jeg er ikke sammen med faren lenger. Vi har heldigvis et nært og godt forhold og samarbeider bra.

Anonymkode: 08302...d89

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp uten nær kontakt med mine besteforeldre, og har ikke tatt skade av det. Forholdet har ikke vært så "surt" som du beskriver at deres er, men fortsatt minimalt med kontakt. Det har selvsagt vært sårt eller kanskje mer en forbannelse for mine foreldre, men det har nok vært verre for dem enn for meg. Heldigvis har foreldrene mine stilt opp, kanskje mer enn normalt, gjennom hele barndommen min så det har heller ikke vært noe savn for meg.

Din sønn vil nok klare seg helt fint, og jeg tipper det er vondere for deg enn hva det er for han.

Anonymkode: a4f40...c21

[AnonymBruker]

Stakkars deg, med to så ubrukelige foreldre. For å være ærlig, så tror jeg sønnen din et best tjent med å ikke ha noe med så ustabile folk å gjøre, han kommer ikke til å savne det. Og du har tydeligvis fått med en ugrei stemor på kjøpet også. 

Anonymkode: 9ad6e...733

[AnonymBruker]

Han kommer til å klare seg fint uten de besteforeldrene der. Du kan ikke tvinge dem til å bry seg.

Anonymkode: b2935...771

[AnonymBruker]

Desverre er det ikke alle besteforeldre som er av den varme typen. Mine foreldre er like. Svigers er annerledes. Forstår deg godt og det er sårt å ikke ha foreldre som er intressert. 

Man velger selv hvem man vil være og hvem man vil dele sitt liv med.

Anonymkode: 26de3...f84

[DysterPytten]

Jeg tenker at de har ikke blitt spurt om å være besteforeldre. Det er ditt barn og da kan du ikke forvente noe av dem.

Og det er ikke alle som har en sammensveiset familie. Og det er helt greit. Jeg flytta fra hjembyen min til en annen. På 5 år har jeg sett foreldrene mine 1 gang. De er ikke interessert, fordi jeg flytta er jeg luft for dem.

[AnonymBruker]

Huff ja, det er vel eneste valget. Klarer aldri slutte å håpe heller, vet ikke hvorfor.  Stemor er heldigvis veldig grei. Hun har det ikke så greit med min far pga hvordan han behandler henne dessverre. Huff, det er trist. Han er sykelig sjalu, og lar henne få gjennomgå gang på gang hvis hun så mye som ser i retning av en annen mann, kler seg "galt", sminker seg eller snakker galt. Hun er livredd for bråk selv, så hun sier ikke noe til han lenger. 

Noen mener at besteforeldre ikke har noe ansvar med å stille opp siden de ikke valgte at barnebarna ble født, men her er jeg uenig. Jeg tenker at når man velger å få barn, så får mest sannsynlig barnet ditt også barn. Hvis de ikke vil ha noe med noen å gjøre burde ha valgt bort å få barn selv.

Anonymkode: 08302...d89

[AnonymBruker]

Ta heller kontakt med svigerfamilien.

Anonymkode: 1e870...481

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Huff ja, det er vel eneste valget. Klarer aldri slutte å håpe heller, vet ikke hvorfor.  Stemor er heldigvis veldig grei. Hun har det ikke så greit med min far pga hvordan han behandler henne dessverre. Huff, det er trist. Han er sykelig sjalu, og lar henne få gjennomgå gang på gang hvis hun så mye som ser i retning av en annen mann, kler seg "galt", sminker seg eller snakker galt. Hun er livredd for bråk selv, så hun sier ikke noe til han lenger. 

Noen mener at besteforeldre ikke har noe ansvar med å stille opp siden de ikke valgte at barnebarna ble født, men her er jeg uenig. Jeg tenker at når man velger å få barn, så får mest sannsynlig barnet ditt også barn. Hvis de ikke vil ha noe med noen å gjøre burde ha valgt bort å få barn selv.

Anonymkode: 08302...d89

Her ser man hvor selvsentrerte noen foreldre kan bli. Altså, jeg har fått barn fordi jeg ønsker meg barn og vil være mamma for de. Og er jeg så heldig at jeg får barnebarn så skal jeg virkelig stille opp på alt jeg for lov til.

Men skulle barnet mitt velge å ikke få barn skal jeg da tvinge han? For det blir jo det du sier her, bare motsatt...Da skal jeg liksom si at jeg fikk barn for å få barnebarn så han skal for å glede meg få barn sånn at jeg får mine barnebarn... Altså våkn opp, dette blir for dumt. Man kan ikke forvente at alle skal stille opp, flere av mine venninner har besteforeldre som selv fikk barn i relativt ung alder og nå som de har voksne barn og økonomi til det så liker de å reise rundt og prioritere det. Mens andre er slik som jeg kommer til å bli, at de elsker å tilbringe tid med barnebarna. Du må respektere at folk er forskjellige og at ikke alle setter pris på det samme.

Anonymkode: 18240...7d1

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Mor er for såvidt interessert; kommer i hvert fall i bursdager og sånn selv om hun tar lite initiativ. Far er overhodet ikke interessert i barnebarnene, og har nettopp flyttet til et annet land med ny kone uten særlig interesse for å skype eller besøke oss. Har vært gjennom noen runder hvor jeg var sur og såret, men nå har jeg innfunnet meg med situasjonen. De om det. Barna mine har en farmor som stiller opp uansett hva, og er veldig tilstede i livene deres. Man kan ikke få alt. 

Anonymkode: 59a5f...ae6

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Huff ja, det er vel eneste valget. Klarer aldri slutte å håpe heller, vet ikke hvorfor.  Stemor er heldigvis veldig grei. Hun har det ikke så greit med min far pga hvordan han behandler henne dessverre. Huff, det er trist. Han er sykelig sjalu, og lar henne få gjennomgå gang på gang hvis hun så mye som ser i retning av en annen mann, kler seg "galt", sminker seg eller snakker galt. Hun er livredd for bråk selv, så hun sier ikke noe til han lenger. 

Noen mener at besteforeldre ikke har noe ansvar med å stille opp siden de ikke valgte at barnebarna ble født, men her er jeg uenig. Jeg tenker at når man velger å få barn, så får mest sannsynlig barnet ditt også barn. Hvis de ikke vil ha noe med noen å gjøre burde ha valgt bort å få barn selv.

Anonymkode: 08302...d89

Enig! Forøvrig synes jeg ikke foreldrene dine fortjener å se barnebarnet deres, de oppfører seg jo respektløst ovenfor deg! Å gi deg skyllebøtte når du forteller om at du har vært deprimert? I alle dager!

Anonymkode: d15a4...a43

[Zienna]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Huff ja, det er vel eneste valget. Klarer aldri slutte å håpe heller, vet ikke hvorfor.  Stemor er heldigvis veldig grei. Hun har det ikke så greit med min far pga hvordan han behandler henne dessverre. Huff, det er trist. Han er sykelig sjalu, og lar henne få gjennomgå gang på gang hvis hun så mye som ser i retning av en annen mann, kler seg "galt", sminker seg eller snakker galt. Hun er livredd for bråk selv, så hun sier ikke noe til han lenger. 

Noen mener at besteforeldre ikke har noe ansvar med å stille opp siden de ikke valgte at barnebarna ble født, men her er jeg uenig. Jeg tenker at når man velger å få barn, så får mest sannsynlig barnet ditt også barn. Hvis de ikke vil ha noe med noen å gjøre burde ha valgt bort å få barn selv.

Anonymkode: 08302...d89

Jeg er en bestemor som har valgt å være mye sammen med barnebarna mine.  Da spør jeg om å få låne barna i et par timer før de skal legges, eller om de kanskje vil bli med meg på noe.  Jeg lager også gjerne middag til både voksne og barn i helgene, og inviterer på grilling o.l.  Ser jeg at foreldrene har det ekstra travelt tilbyr jeg meg å ha barna, så sant det passer for meg.   

Poenget er at jeg ikke har noe ansvar eller plikt til "å stille opp" !  Som bestemor har jeg det privilegium å kunne velge selv, både når og hvor lenge.  Barna er foreldrenes ansvar.   Jeg låner dem bare, til egen glede., og når jeg selv ønsker.    

Slik var det da jeg selv hadde småbarn også.  Både mine og mannens foreldre var i fulle jobber, og de valgte selv hvor ofte de ville og/eller hadde overskudd nok til å være sammen med barna våre.  

Kjenner at jeg ville blitt meget irritert dersom et av mine barn forventet at jeg "stilte opp" (dine ord).   

[Hactar]

Dere som sier at besteforeldre ikke plikter å stille opp; det er jo ikke akkurat massiv innsats TS spør etter her. Man kan jo strekke seg til å stille på barnebarnets bursdag, i det minste.

Ikke alle har kapasitet til å passe barnebarn, men jeg tenker det hører med å vise et minimum av interesse for egne barn og deres eventuelle familie. Hvis man prioriterer å få barn, synes jeg man bør prioritere å treffe dem innimellom også etter at de har forlatt redet.

[Zienna]

2 minutter siden, Hactar skrev:

Dere som sier at besteforeldre ikke plikter å stille opp; det er jo ikke akkurat massiv innsats TS spør etter her. Man kan jo strekke seg til å stille på barnebarnets bursdag, i det minste.

Ikke alle har kapasitet til å passe barnebarn, men jeg tenker det hører med å vise et minimum av interesse for egne barn og deres eventuelle familie. Hvis man prioriterer å få barn, synes jeg man bør prioritere å treffe dem innimellom også etter at de har forlatt redet.

Det er jeg enig med deg i.  Samtidig mener jeg at TS har misforstått mye når hun mener at besteforeldre har "ansvar for å stille". 

Klart hun er skuffet over at besteforeldre viser så liten interesse for barnebarna sine. 

[KatyP]

6 minutter siden, Zienna skrev:

Det er jeg enig med deg i.  Samtidig mener jeg at TS har misforstått mye når hun mener at besteforeldre har "ansvar for å stille". 

Klart hun er skuffet over at besteforeldre viser så liten interesse for barnebarna sine. 

Dette er jo spekulasjoner, men kanskje ts formulerer seg slik fordi hun er såret. Min mening er at besteforeldre har en form for moralsk ansvar overfor sine barnebarn. Jeg vet ikke. Å sette barn til verden innebefatter masse ansvar i alle former, og selv om barna vokser opp er du fortsatt mamma og pappa. Når barnet selv får barn mener jeg at ansvaret på et vis strekker seg til barnebarna også. Jeg mener overhodet ikke at det skal forventes at besteforeldre setter livet på vent for å passe på barnebarn! Eller at de skal forsørge dem, oppdra dem osv. Men å kunne stille i en bursdag. Gi en klem. Sitte og lese en bok innimellom, vise barnet at det har flere som er glade i dem mener jeg besteforeldre har et visst moralsk ansvar for. Kanskje er ansvar feil ord også, men jeg kommer ikke på noe bedre.