Er så dritt lei av meg selv!! Forandrer meg altfor sakte!

[AnonymBruker]

Jeg prøver å legge ut på insta, prøver å kontakte folk og jeg prøver å følge med i samtaler! Men jeg blir fort sliten. Uansett, orker ikke skrive et altfor langt innlegg. Men uansett faen så får jeg en eller annen gang høre at jeg er en ensom type. At jeg er annerledes. Faen Asså! La oss si at navnet mitt er "Hanne". Jeg skiftet til "Trine" fordi jeg alltid har likt Trine, føler meg mer selvsikker når jeg sier Trine osv. Hanne som jeg alltid blir kalt av foreldrene, forbinder jeg med Hanne. Annerledes-Hanne, utenfor-hanne, sære-hanne. Jeg har prøvd å forandre på det hele livet. Men det er slitsomt og til og med gresk noen ganger. Jeg har selv oppfattet andre som sære, og vært glad for at jeg ikke var slik selv. Men det jeg er redd er at andre gjennomsnittlige oppfatter meg slik. Har egentlig lyst å prøve piller, narkotika, gjøre hva som helst for at hjernen skal forandre seg. Føler jeg vil bli Trine nå, men Hanne holder meg igjen. Den jeg ble født som. En annen ting er at Hanne aldri har klart å gjøre suksess. Selv om hun er flinkere enn andre i sine ting, er det vanskelig for henne å få jobb innen det fordi det enkelt og greit er typiske Hanne å ikke gjøre suksess!  

Dette er kanskje sært skrevet, men jeg skriver i andreperson slik at jeg får beskrevet at jeg prøver å bli slik jeg ønsker.  Jeg mislikte meg faktisk så mye at jeg byttet navn! Jeg får hjertebank og anfall av at andre oppfatter meg slik. Jeg har også tenkt at jeg ikke fortjener mat. Eller type! 

Anonymkode: aaea5...6cd

[AnonymBruker]

Får du profesjonell hjelp? Hvis ikke bør du få det. 

Anonymkode: 2fba0...fa5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får du profesjonell hjelp? Hvis ikke bør du få det. 

Anonymkode: 2fba0...fa5

Kan du forklare hvorfor? 

Anonymkode: aaea5...6cd

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg prøver å legge ut på insta, prøver å kontakte folk og jeg prøver å følge med i samtaler! Men jeg blir fort sliten. Uansett, orker ikke skrive et altfor langt innlegg. Men uansett faen så får jeg en eller annen gang høre at jeg er en ensom type. At jeg er annerledes. Faen Asså! La oss si at navnet mitt er "Hanne". Jeg skiftet til "Trine" fordi jeg alltid har likt Trine, føler meg mer selvsikker når jeg sier Trine osv. Hanne som jeg alltid blir kalt av foreldrene, forbinder jeg med Hanne. Annerledes-Hanne, utenfor-hanne, sære-hanne. Jeg har prøvd å forandre på det hele livet. Men det er slitsomt og til og med gresk noen ganger. Jeg har selv oppfattet andre som sære, og vært glad for at jeg ikke var slik selv. Men det jeg er redd er at andre gjennomsnittlige oppfatter meg slik. Har egentlig lyst å prøve piller, narkotika, gjøre hva som helst for at hjernen skal forandre seg. Føler jeg vil bli Trine nå, men Hanne holder meg igjen. Den jeg ble født som. En annen ting er at Hanne aldri har klart å gjøre suksess. Selv om hun er flinkere enn andre i sine ting, er det vanskelig for henne å få jobb innen det fordi det enkelt og greit er typiske Hanne å ikke gjøre suksess!  

Dette er kanskje sært skrevet, men jeg skriver i andreperson slik at jeg får beskrevet at jeg prøver å bli slik jeg ønsker.  Jeg mislikte meg faktisk så mye at jeg byttet navn! Jeg får hjertebank og anfall av at andre oppfatter meg slik. Jeg har også tenkt at jeg ikke fortjener mat. Eller type! 

Anonymkode: aaea5...6cd

😂🤣

Anonymkode: d65bd...92c

[Forundret..]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

😂🤣

Anonymkode: d65bd...92c

Var det noe som var morsomt?

Ts, du må lære deg å akseptere Hanne og det at Hanne forandrer seg. 

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du kan forvente at en navneendring automatisk fører til personlighetsendring... Tror heller ikke narkotika er løsningen.

 

Jeg har også alltid vært annerledes, har hørt det helt fra barneskolen når en i klassen bemerket at "herregud, så rar du er". Jeg pleide å hate det, men nå ser jeg på det som den største styrken min. Jeg har annerledes hobbyer og tenker annerledes enn flesteparten jeg har møtt. Har slitt mye med selvtilliten opp igjennom åra, men det har kommet seg veldig etterhvert som jeg ble eldre. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men dette innlegget kunne vært skrevet av meg i slutten av tenårene. Nå er jeg i slutten av tjue-årene, har en solid utdannelse og en super jobb. Og har lært å like meg selv for den jeg er, å trives i eget selskap, og å trives med den jeg er. Jeg har sluttet å prøve å utgi meg for noe jeg ikke er (sosial, ekstrovert, "kul"), og er heller meg selv 100%. Livet er enklere sånn, og verden rundt meg responderer bedre når jeg ikke prøver å være noe annet enn det jeg er innerst inne. 

 

Lykke til

Anonymkode: dabc7...345

[AnonymBruker]

På en eller annen måte kjente jeg meg litt igjen i dette innlegget. Føler meg utenfor og at jeg ikke fortjener noe (feks kjæreste). Og resten av innlegget vat også ganske meg. Tror du bør snakke med noen, jeg vurderer psykologtime hos Volvat i sommer. Blir så sliten av meg sjøl/folk/livet😩 Lykke til!! Håper du finner ut av det, og hvis du gjlr- let me know 😉 Jeg har hatt det sånn her så lenge jeg kan huske.

Anonymkode: 447c6...abc

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke du kan forvente at en navneendring automatisk fører til personlighetsendring... Tror heller ikke narkotika er løsningen.

 

Jeg har også alltid vært annerledes, har hørt det helt fra barneskolen når en i klassen bemerket at "herregud, så rar du er". Jeg pleide å hate det, men nå ser jeg på det som den største styrken min. Jeg har annerledes hobbyer og tenker annerledes enn flesteparten jeg har møtt. Har slitt mye med selvtilliten opp igjennom åra, men det har kommet seg veldig etterhvert som jeg ble eldre. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men dette innlegget kunne vært skrevet av meg i slutten av tenårene. Nå er jeg i slutten av tjue-årene, har en solid utdannelse og en super jobb. Og har lært å like meg selv for den jeg er, å trives i eget selskap, og å trives med den jeg er. Jeg har sluttet å prøve å utgi meg for noe jeg ikke er (sosial, ekstrovert, "kul"), og er heller meg selv 100%. Livet er enklere sånn, og verden rundt meg responderer bedre når jeg ikke prøver å være noe annet enn det jeg er innerst inne. 

 

Lykke til

Anonymkode: dabc7...345

Jeg er 25. Men nå er målet mitt å forandre seg! 

Anonymkode: aaea5...6cd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 25. Men nå er målet mitt å forandre seg! 

Anonymkode: aaea5...6cd

Hvorfor må du forandre deg? Personlighet er til en viss grad medfødt. Jeg er sikker på at du er god nok og flink nok som du er. 

For eksempel skriver du: 

Sitat

Selv om hun er flinkere enn andre i sine ting, er det vanskelig for henne å få jobb innen det fordi det enkelt og greit er typiske Hanne å ikke gjøre suksess!  

Du erkjenner at du er flinkere enn mange andre i de tingene du gjør, så det burde jo bare tilsi at du har større sjanse enn andre til å få jobb. Det er ikke vanskeligere for deg fordi du er "Hanne" og det er "typisk Hanne" å ikke gjøre suksess. Tro på deg selv! 

Har du prøvd å gå til psykolog? Jeg sleit veldig med selvtilliten da jeg begynte på universitetet, og endte opp med å bli sendt til psykolog. Synes ikke psykologtimene hjalp noe særlig i seg selv, men jeg endte opp med å få medisiner som hjalp veldig mot de negative tankene jeg hadde om meg selv. Definitivt bedre å prøve den ruten enn narkotika! Jeg var ca. 20 når jeg begynte på medisiner, og er nå 26. Men hadde de samme tankene som deg før jeg begynte på antidepressiva og angstdempende medisiner. Hadde trolig fortsatt hatt de samme tankene som deg dersom jeg ikke hadde fått hjelp.

Anonymkode: dabc7...345

[AnonymBruker]

Ok, du ønsker å forandre deg.

Nøyaktig hva er det du ønsker å forandre? Helt konkret? Sett opp en liste over de viktigste tingene du ønsker å forandre.

Også setter du opp en liste over nøyaktig hva du må gjøre for å klare den forandringen. Da vet du hva du skal gjøre og det er bare å begynne jobben.

Anonymkode: bacaa...a02

[Stoltskeiv]

Det og bytte navn forandrer ingenting utifra det du beskriver

[AnonymBruker]

Ts du må

• aksepter at du er "alderledes"
• akseptere at forandring av vaner tar tid 
• sette deg konkrete små mål, 
• innse at for å bli den versjonen du vil, trenger du å formulere ei plan og jobbe mot den for å ha mening.i livet
• skaffe deg selvtillit og være 100% ørlig med deg selv.

Anonymkode: 94dfc...ab7

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor må du forandre deg? Personlighet er til en viss grad medfødt. Jeg er sikker på at du er god nok og flink nok som du er. 

For eksempel skriver du: 

Du erkjenner at du er flinkere enn mange andre i de tingene du gjør, så det burde jo bare tilsi at du har større sjanse enn andre til å få jobb. Det er ikke vanskeligere for deg fordi du er "Hanne" og det er "typisk Hanne" å ikke gjøre suksess. Tro på deg selv! 

Har du prøvd å gå til psykolog? Jeg sleit veldig med selvtilliten da jeg begynte på universitetet, og endte opp med å bli sendt til psykolog. Synes ikke psykologtimene hjalp noe særlig i seg selv, men jeg endte opp med å få medisiner som hjalp veldig mot de negative tankene jeg hadde om meg selv. Definitivt bedre å prøve den ruten enn narkotika! Jeg var ca. 20 når jeg begynte på medisiner, og er nå 26. Men hadde de samme tankene som deg før jeg begynte på antidepressiva og angstdempende medisiner. Hadde trolig fortsatt hatt de samme tankene som deg dersom jeg ikke hadde fått hjelp.

Anonymkode: dabc7...345

Vet ikke om jeg tør antidepressiva?  Har hørt at man kan legge på seg og slik:(

Anonymkode: aaea5...6cd

[Perle]

Det er mulig å forandre seg, men det må være en naturlig foandring. Jeg kan sammenlikne det med at om du er 160cm høy og 100 kilo med lang rødt hår kan du "forandre" deg selv til å bli 165cm høy (heler), 50 kilo tung (slanking), og kort lyst hår (klipp og farge), men du kan aldri bli 180 cm høy og afrohår. 

Strev etter å bli en forbedret utgave av deg selv, for det å skulle endre seg helt, krever at du spiller skuespill og du kommer til å slite deg ut med og hele tiden være i en rolle som ikke er naturlig.

Dette med å tenke at en ikke fortjener kjærlighet eller mat, er veldig vanlig om en føler selvforakt. Det er en form for selvskading. 

Be fastlegen din om henvisning til DPS (dagpyskologisk senter) i bydelen/kommunen du er bosatt.

 

[Edie]

Viser til forumets regler:

Sitat

* Selvmordstanker, selvmords- og selvskadingsmetoder, samt tanker om spiseforstyrrelser. Slike tråder kunne bli stengt, og vi henviser til steder der man kan prate med noen som har kompetanse til å håndtere slike situasjoner. Se dette innlegget for utfyllende forklaring. Vi anbefaler dere som ønsker å diskutere disse temaene å ta kontakt med Mental helse på 116 123 eller benytte nettsiden deres Sidetmedord.no, eller kontakte Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. Er du under 18 år kan du også kontakte Kors På Halsen.

Tråden stenges.

Edie, mod.