Kjenner jeg blir sliten av tanken på å få kjæreste...

[AnonymBruker]

Flere som har det sånn?

På samme måte som at jeg har lyst å ha en å dele livet med, kjenner jeg på en slitsomhet over hele kroppen på å måtte ha en å forholde meg til. Kanskje det bare er jobben som sliter meg ut, og at batteriene er ladet etter sommerferien. 

Anonymkode: 5808b...3c8

[NewInTown]

Hvis det er mer slitsomt enn fint å ha en kjæreste, er man sammen med feil person.

[AnonymBruker]

Har det på samme måte. Syns det er utrolig slitsomt og kjedelig å måtte forholde meg til en person hele tiden  

Anonymkode: 85b13...878

[AnonymBruker]

19 minutter siden, NewInTown skrev:

Hvis det er mer slitsomt enn fint å ha en kjæreste, er man sammen med feil person.

Var ikke det å ha og være sammen med feil person som var slitsomt. 

ts

Anonymkode: 5808b...3c8

[AnonymBruker]

I hear you...! Jeg har lyst til å ha en kjæreste/ en å dele livet med - men veien dit gjør meg sliten og kvalm. Tanken på dating, skulle bli kjent med noen ny, forholde seg til personen osv. Alt det der skremmer meg og sliter meg ut - så mye at jeg klarte "fucke til" noe med en jeg virkelig likte. Jeg tror for min del det kun er at jeg ikke er klar for det enda. Jobber med å fikse mye annet i livet etter et laaaangt samboerforhold, så tror jeg må fikse ferdig litt til føles det ut som. Har sånn "bare kom deg gjennom sommeren og til høsten løsner det"-følelse. Men har jeg lyst til å kontakte han jeg fucka det til med fordi jeg freaka ut når jeg innså jeg hadde følelser jeg ikke var klar for? JA! Konstant! 24/7 nesten. Men når jeg tenker på at jeg må date han om han skulle si ja til det, blir jeg sliten ved tanken. So not ready.

 

Noe sånt du tenkte på TS?

Anonymkode: 86275...0e2

[AnonymBruker]

Pesete her også. Blir helt svett av bare å tenke på det å måtte forklare at jeg ikke kan date så ofte pga at jeg er alene med et lite barn. Må da ha barnevakt for å date og da blir det jo mer pes enn gøy å treffe en ny kjæreste. Jeg må da forholde meg til en fyr som mest sannsynlig kan komme og gå som han vil, mens jeg er stucked her hjemme. Ser derfor ikke for meg at det blir noen kjæreste på meg på mange år. Sikkert andre som har det slik også, men jeg syns jo det er en stusselig tanke i grunnen. 

Anonymkode: 17624...1b6

[AnonymBruker]

Med mindre det finnes en kvinne der ute som godtar at man bor hver for seg og at hun har sitt eget liv sånn at det fint kan være dager der man ikke møtes eller har kontakt i det hele tatt. Så utgår nok noe kjæreste for meg. Ikke at jeg har råd til en slik kvinne da...  

Anonymkode: fa1ad...00a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Med mindre det finnes en kvinne der ute som godtar at man bor hver for seg og at hun har sitt eget liv sånn at det fint kan være dager der man ikke møtes eller har kontakt i det hele tatt. Så utgår nok noe kjæreste for meg. Ikke at jeg har råd til en slik kvinne da...  

Anonymkode: fa1ad...00a

Det koster da vel ikke noe å ha en slik kvinne? Hva mener du egentlig? Jeg er ikke TS altså, men jeg bare lurte.

Anonymkode: 17624...1b6

[Gjest noe tilfeldig]

Altså, om man blir "sliten" av tanken på en fiktiv kjæreste, hva blir man da av hus, to unger, stasjonsvogn og bikkje??! - Mentalt nedbrutt ...!? 

Snakk om å lage seg problemer ass .. 

Endret 18. juni 2017 av noe tilfeldig
Ryddet for personangrep. Edie, mod.

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

I hear you...! Jeg har lyst til å ha en kjæreste/ en å dele livet med - men veien dit gjør meg sliten og kvalm. Tanken på dating, skulle bli kjent med noen ny, forholde seg til personen osv. Alt det der skremmer meg og sliter meg ut - så mye at jeg klarte "fucke til" noe med en jeg virkelig likte. Jeg tror for min del det kun er at jeg ikke er klar for det enda. Jobber med å fikse mye annet i livet etter et laaaangt samboerforhold, så tror jeg må fikse ferdig litt til føles det ut som. Har sånn "bare kom deg gjennom sommeren og til høsten løsner det"-følelse. Men har jeg lyst til å kontakte han jeg fucka det til med fordi jeg freaka ut når jeg innså jeg hadde følelser jeg ikke var klar for? JA! Konstant! 24/7 nesten. Men når jeg tenker på at jeg må date han om han skulle si ja til det, blir jeg sliten ved tanken. So not ready.

 

Noe sånt du tenkte på TS?

Anonymkode: 86275...0e2

Ja, noe sånt jeg tenkte på. Har en hektisk jobb som tar all energi, og dating frister ikke i det hele tatt med alt det inneholder. Trives godt som singel i tillegg, så man er gjerne ikke helt klar for noe da. Er noen år siden mitt siste langvarige forhold, og jeg har datet jevnlig med pauser inn i mellom. Tror kanskje håpløsheten av å ikke finne noen spiller inn også. Jeg har en jeg fortsatt er svak for, men han avviste jeg i noen uker etter ca 1 år med bare tull, og vi har bare hatt vennskapelig kontakt etter dette.

ts

Anonymkode: 5808b...3c8

[Edie]

Ryddet for personangrep.

Edie, mod.

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

I hear you...! Jeg har lyst til å ha en kjæreste/ en å dele livet med - men veien dit gjør meg sliten og kvalm. Tanken på dating, skulle bli kjent med noen ny, forholde seg til personen osv. Alt det der skremmer meg og sliter meg ut - så mye at jeg klarte "fucke til" noe med en jeg virkelig likte. Jeg tror for min del det kun er at jeg ikke er klar for det enda. Jobber med å fikse mye annet i livet etter et laaaangt samboerforhold, så tror jeg må fikse ferdig litt til føles det ut som. Har sånn "bare kom deg gjennom sommeren og til høsten løsner det"-følelse. Men har jeg lyst til å kontakte han jeg fucka det til med fordi jeg freaka ut når jeg innså jeg hadde følelser jeg ikke var klar for? JA! Konstant! 24/7 nesten. Men når jeg tenker på at jeg må date han om han skulle si ja til det, blir jeg sliten ved tanken. So not ready.

 

Noe sånt du tenkte på TS?

Anonymkode: 86275...0e2

Dette !!

Anonymkode: 5448e...14e

[AnonymBruker]

Hehe, kjenner meg litt igjen. Tror det er ganske vanlig når man har vært igjennom noen forhold og brudd før, at man blir litt.. lei av hele greia. På én måte gleder jeg meg til å bli forelsket igjen, og samtidig vet jeg av erfaring at de to første årene av et forhold er ganske intense og slitsomme.. Man er ikke vant til hverandres selskap ennå og ikke blitt 100% trygge på hverandre. Blir mer behagelig når det har gått et par år og man er blitt avslappet og naturlig rundt hverandre, kan nyte å dele hverdagen sammen og samtidig være seg selv. Men i de to samboerskapene jeg har hatt før, så har det da dukket opp nye problemer, som har gjort at vi ikke var så kompatible over tid likevel. Så må man gjennom hele runddansen igjen med en ny.. 

Selv er jeg rundet 30 og har det egentlig veldig fint som singel, koser meg alene i leiligheten og er fri til å treffe venninner, reise og jobbe så mye jeg vil uten å ta hensyn til noen. Samtidig vet jeg at om jeg skal få oppleve å ha min egen familie og barn, så må jeg være åpen for dating og nye forhold. Er splittet der, kjenner jeg  

Anonymkode: 0fadf...9d2