Mamma var jo avhengig så hun husker ikke alt hun har gjort

[AnonymBruker]

Barndommen min begynte vel helt ok. Altsåhun fikk først beskjed om å ta abort pga noen piller hun gikk på, deretter ble jeg født for tidlig, mye inn og ut av sykehuset samt innlagt 3 mnd. Etter dette var det litt vold, men som regel greit frem til 10 årsalderen.

Fra jeg var rundt 10 år var mamma veldig avhengig av smertestillende midler som gjorde henne trett, grinete, sint! Hun var tidevis avhengig av spill på nett, som opptok mye av tiden hennes. Det var tydelig at moren vår ikke hadde det helt bra, så jeg tro til veldig mye ekstra hjemme fra altfor ung alder. Etter fylte 14 år tok jeg meg også av et yngre søsken da moren vår ble veldig ofte fysisk mot det. Så hente levere i bhg, med skalkeskjul på at jeg gikk jo på skolen ved siden av så det ikke så rart ut.

Alt av middagslaging klarte hun som regel, men renhold, klesvask og skifte av sengetøy tok jeg. Ved siden av egne lekser, avvenning av bleie på yngre søsken og alt rundt det. Tannpuss, dusj, lære å bruke toalett, irettesettelse, legging. Alt. 

Midt i alt dette ble fortsatt moren vår fysisk sint i blant, og da var det jeg som tok slagene. I blant fikk både nabobarn og klassekamerater av meg med seg at hun var sint, så ofte måtte de hjem mens jeg sto på kjøkkenet for å ta i mot slag. Jeg kan faktisk ikke huske å ha gjort så mye galt, men det kunne være så lite som å si i mot en gang. 

Vi hadde en hendelse som fortsatt er klistret til meg. Da moren vår ble sint på yngre søsken da det hadde raserianfall så satt jeg og annet søsken på stuen og holdt oss for ørene. Jeg var vitne til at hun satt oppå det, dyttet det med i sengen og et klapp i ny og ne i ansiktet til 3 åringen mens hun skreik tilbake da det hadde sinneanfall. Jeg måtte bare ta ennå mer ansvar så lille slapp alt det der. Etter hvert ble jeg den eneste som kunne roe lille. 

Faren vår jobbet mye og fikk med seg lite. Jeg kan kun huske en situasjon hvor han ba moren vår om å gi seg når hun nok en gang var ute etter å ta meg på noe. 

 

Det ble etter hvert brudd mellom mor og far da mor var utro. Dette visste vi barna om men hadde fått beskjed om å ikke si noe til noen.

 

Saken som gjør at jeg nå skriver dette er at ingen tror på meg. Eller faren vår, hans familie, barndomsvenner som var vitner - de vet jo. Ingen gjorde noe for ingen visste hvor ille dette var, men alle visste. 

Men fra 10 årsalderen var da moren min avhengig av smertestillende midler som skapte dette ekstreme sinne og noen ganger et like ekstremt gråteanfall, angst etc.. Jeg måtte holde alt gående hele tiden. Noe som skapte veldig mye uro for meg på skolen. Moren min ba meg i blant gå inn til ei hun visste hadde div piller for at jeg måtte hente til henne. Så gikk det over til at jeg gikk inn å hentet for henne på litt mer shabby steder.

Alt dette hadde jeg behov for å prate med familie om etter en viss alder, men før jeg ble myndig. Først ble jeg trodd, men da reagerte moren min med å si at hvis jeg ikke tok det tilbake så tok hun livet sitt. Så jeg fant på en løgn for å ta det tilbake. Midt i denne tiden hadde jeg også meldt moren vår til barnevernet og fått den minste flyttet til pappa. Min største angst var at mens jeg var på skolen var hun alene med lille. Da det i starten ble 50/50 på oss, men lille var mest hos moren vår så klarte jeg ikke være hos far, jeg måtte jo være der lille var. Så det letteste ble å få lille flyttet.

Men nå i voksen alder har jeg mistet all kontakt med den siden av min familie, pga hendelsene og at jeg nå ikke blir trodd.

Moren vår står bestemt på at jeg overdriver og har lenge sagt at det er fordi jeg er psykisk syk. Ja jeg har slitt, men det er med ptsd. Dette ble jeg kvitt for 6 år siden. Jeg har nå blitt voksen og har en lederlederstilling på jobb, jeg gjør det bra og livet er bra. Jeg fikk senest høre at de gjorde alt de kunne for at jeg skulle virke ustabil. Da jeg så litt div navn til en av de på hvem som husket det samme som meg fikk jeg "åja, hn hadde vi glemt." Som om de virkelig går inn for at jeg skal være den vanskelige.

Lille har blitt tenåring siden det verste foregikk og lille husker desverre mye vondt. Vi har fortsatt hverandre og prater ofte om dette.

Men jeg har innsett at kanskje moren vår ikke husker alt som det var og hvor ille nettopp fordi hun var rusa? 

Anonymkode: ca24a...8ef

[AnonymBruker]

Klem til deg. Dette var virkelig en vond historie. Dere ble jo sviktet av alle voksne rundt dere. Om din mor husker eller ikke, er vanskelig å si, men hun er kansje i fornektelse.  

Hvordan ble du kvitt ptsd? Fikk du hjelp med det? 

Godt å høre at det går så bra med deg nå. Hvor bor tenåringen forresten?

Anonymkode: a06d0...bca

[AnonymBruker]

Å skylde på at hun ikke husker pga rus er ikke reelt. På den andre siden er hjernen rå på å undertrykke minner vi ikke har godt av å huske, det er mer troverdig. Dessuten er det mulig å lyve så man tror det selv.

jeg får vondt av deg, ingen skal ha en slik oppvekst! Har selv fortrengt hele min egen barndom. Av og til vil jeg finne ut hvorfor, som regel tenker jeg at jeg har glemt for en grunn. Mor er alkoholiker, så mye vet jeg.

Anonymkode: 65379...b29

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Klem til deg. Dette var virkelig en vond historie. Dere ble jo sviktet av alle voksne rundt dere. Om din mor husker eller ikke, er vanskelig å si, men hun er kansje i fornektelse.  

Hvordan ble du kvitt ptsd? Fikk du hjelp med det? 

Godt å høre at det går så bra med deg nå. Hvor bor tenåringen forresten?

Anonymkode: a06d0...bca

Jeg gikk til psykolog flere dager i uka over flere år. Hver eneste jul i 4 år spurte jeg om ekstra støtte både før, under og etter. 

Tenåringen bor nå hos far og har det veldig mye bedre, er vel først de siste par årene at tenåringen har begynt å stille spørsmål til det som var den gangen og hva som faktisk skjedde. Lille syns at jeg har en fin måte å forklare ting på så vi prater godt sammen. 

Anonymkode: ca24a...8ef

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å skylde på at hun ikke husker pga rus er ikke reelt. På den andre siden er hjernen rå på å undertrykke minner vi ikke har godt av å huske, det er mer troverdig. Dessuten er det mulig å lyve så man tror det selv.

jeg får vondt av deg, ingen skal ha en slik oppvekst! Har selv fortrengt hele min egen barndom. Av og til vil jeg finne ut hvorfor, som regel tenker jeg at jeg har glemt for en grunn. Mor er alkoholiker, så mye vet jeg.

Anonymkode: 65379...b29

Jeg liker ikke å huske alt, men det er noe med kunnskap er makt. Jeg har jo gått mye til psykolog og etter hvert som vi har pratet har min ene kommet. Jeg har da lært å takle alt på en veldig sunn måte. Den dag i dag er jeg nok veldig sterk og har lett for å finne løsninger til nye problemer takket være psykologen jeg så lenge gikk til 😊

Anonymkode: ca24a...8ef

[AnonymBruker]

Så det er mest sannsynlig slik at hun har løyet for seg selv så mye at hun ikke husker? 

Anonymkode: ca24a...8ef

[Gjest noe tilfeldig]

Herregud dette var grusomt å lese! Jeg må applaudere deg for det flotte mennesker du er og hva du har gjort for både degselv og dine søsken! Du er virkelig sterkere enn de fleste, virkelig! Stor klem!! 

[AnonymBruker]

34 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Herregud dette var grusomt å lese! Jeg må applaudere deg for det flotte mennesker du er og hva du har gjort for både degselv og dine søsken! Du er virkelig sterkere enn de fleste, virkelig! Stor klem!! 

Må man så må man.

Men jeg har blitt fornøyd med den jeg er og kanskje det måtte slike ting for at jeg skulle bli den jeg er i dag.

 

Jeg prøver bare å forstå på en måte. Jeg har kommet så langt at egne barn er i tankene, da er det nok naturlig å finne grunner til at mamma ble den hun ble tror jeg.

Anonymkode: ca24a...8ef

[AnonymBruker]

Det kan nok hende at hun ikke husker, både fordi hun var ruset og fordi hun har fortrengt/forvridd minnene.

Hukommelsen vår er egentlig ikke pålitelig i det hele tatt og som andre har nevnt har man en tendens til å endre eller fortrenge vonde minner. Moren din har nok også hatt det vondt og vanskelig og det er kanskje noe psykisk sykdom i bildet. Ikke at det er en unnskyldning, men det kan forklare hvorfor hun bagatelliserer det og husker annerledes enn deg. Det er en "overlevelsesstrategi" fra hennes side fordi hun ikke vil akseptere at hun var/er en helt grusom mor.

Anonymkode: 16028...6f5

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan nok hende at hun ikke husker, både fordi hun var ruset og fordi hun har fortrengt/forvridd minnene.

Hukommelsen vår er egentlig ikke pålitelig i det hele tatt og som andre har nevnt har man en tendens til å endre eller fortrenge vonde minner. Moren din har nok også hatt det vondt og vanskelig og det er kanskje noe psykisk sykdom i bildet. Ikke at det er en unnskyldning, men det kan forklare hvorfor hun bagatelliserer det og husker annerledes enn deg. Det er en "overlevelsesstrategi" fra hennes side fordi hun ikke vil akseptere at hun var/er en helt grusom mor.

Anonymkode: 16028...6f5

Så for at hun skal klare seg så sier hun til alle at jeg er en psykisk syk løgner?

Anonymkode: ca24a...8ef

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så for at hun skal klare seg så sier hun til alle at jeg er en psykisk syk løgner?

Anonymkode: ca24a...8ef

Dette er vondt TS. Vet selv hvordan det føles når ens egen familie blir snudd mot deg. 

Jeg tror derimot at folk greier å se det større bildet, og at selv om familien din har blitt fortalt løgner, så bryr de seg fortsatt om deg. Logikken min sier meg det, fordi jeg har troen på mennesker. Kansje du har en god tante du kan snakke med? Noen du stoler på, som kansje kjenner moren din og vet hvordan hun er? 

Moren min var langt ifra slik som din, men det var ting som gjorde at jeg ikke fikk den trygge havnen som jeg skulle hatt. Moren min snakket ille om meg for å få sympati fra andre, og hun var en skikkelig skuespiller. Ikke for å snakke vondt om de døde, men jeg tror ikke hun forstod hvor vondt det var når hun lagde så mye problemer i andre sine forhold ved å drive med baksnakking av oss ungene til hverandre, og til våre tanter når vi ble voksne.

Det er vondt å stå alene i livet, og det er så utrolig slemt å kutte båndene andre har med vilje..Familie og venner er de vi har her i livet. Men det hender folk baksnakker for å forsøke å sette seg selv i en offerrolle, og gjøre noen andre til den slemme, slik at de får omsorg, forståelse, kjærlighet..Kan dette være tilfellet for din mor? Og folk er gjerne redde når det gjelder de som har agressive personligheter.

Hvorfor din mor gjorde dette mot deg er vanskelig å si. traume, psykisk sykdom, sjalusi eller sinne, sårede følelser. I mitt tilfelle var det et behov for oppmerksomhet og behov for omsorg som hun fikk ila de samtalene om hvor fæl jeg var som var ærlig med henne.

Anonymkode: a06d0...bca

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er vondt TS. Vet selv hvordan det føles når ens egen familie blir snudd mot deg. 

Jeg tror derimot at folk greier å se det større bildet, og at selv om familien din har blitt fortalt løgner, så bryr de seg fortsatt om deg. Logikken min sier meg det, fordi jeg har troen på mennesker. Kansje du har en god tante du kan snakke med? Noen du stoler på, som kansje kjenner moren din og vet hvordan hun er? 

Moren min var langt ifra slik som din, men det var ting som gjorde at jeg ikke fikk den trygge havnen som jeg skulle hatt. Moren min snakket ille om meg for å få sympati fra andre, og hun var en skikkelig skuespiller. Ikke for å snakke vondt om de døde, men jeg tror ikke hun forstod hvor vondt det var når hun lagde så mye problemer i andre sine forhold ved å drive med baksnakking av oss ungene til hverandre, og til våre tanter når vi ble voksne.

Det er vondt å stå alene i livet, og det er så utrolig slemt å kutte båndene andre har med vilje..Familie og venner er de vi har her i livet. Men det hender folk baksnakker for å forsøke å sette seg selv i en offerrolle, og gjøre noen andre til den slemme, slik at de får omsorg, forståelse, kjærlighet..Kan dette være tilfellet for din mor? Og folk er gjerne redde når det gjelder de som har agressive personligheter.

Hvorfor din mor gjorde dette mot deg er vanskelig å si. traume, psykisk sykdom, sjalusi eller sinne, sårede følelser. I mitt tilfelle var det et behov for oppmerksomhet og behov for omsorg som hun fikk ila de samtalene om hvor fæl jeg var som var ærlig med henne.

Anonymkode: a06d0...bca

Tanter, onkler, besteforeldre og et søsken samt mor og stefar har snudd seg vekk fra meg de siste 5 årene. Jeg har prøvd å ta kontakt for å samle alle. La oss snakke ut slik at alle vet det samme, da blir det mindre baksnakking og hun sa/han sa opplegg. Men det eneste det endte med var at en av de sa hun hadde pratet mer med mamma nå og visste faktisk alt. Ingen vil høre på meg og min side, eller vitner eller se fakta. De bare lukker øyne og ører for meg, men ikke for mamma. 

Hun har en veldig tendens til å skylde på alle andre. Har faktisk løyet på seg både det ene og det andre. 

Det er mye psykisk sykdom blant alle som har snudd ryggen til meg. Det er mye medisinering og mye avhengighet blant disse også. 

Syns bare det er vondt å ikke kunne ta en tur på kaffe eller noe. Høytider er vondeste, men jobber jo med saken med å skape mitt eget. 

Jeg har støtte fra min far sin side av familien altså, så jeg står jo ikke helt på bar bakke 😊

Anonymkode: ca24a...8ef

[AnonymBruker]

Til tross for all smerten dere måtte bære synes du unnskylder henne ved at hun gikk på "smertestillende" og han kanskje ikke husker. Ingen menneske bør legge sin frustrasjon på andre mennesker, og spesielt ikke barn. Synes du skal drite i den familiesiden som ikke tar dere på alvor og heller styrke den siden du er fornøyd med. For øvrig synes at faren i huset har sviktet dere ved å ikke gripe inn eller at han ikke tok skilsmisse tidligere for deres skyld. Hans svake handling får meg til å undre om familien er etnisk norsk? 

Du er et sterk løvetannbarn som fortjener all den ros som er.

Anonymkode: fc8d2...dbd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Til tross for all smerten dere måtte bære synes du unnskylder henne ved at hun gikk på "smertestillende" og han kanskje ikke husker. Ingen menneske bør legge sin frustrasjon på andre mennesker, og spesielt ikke barn. Synes du skal drite i den familiesiden som ikke tar dere på alvor og heller styrke den siden du er fornøyd med. For øvrig synes at faren i huset har sviktet dere ved å ikke gripe inn eller at han ikke tok skilsmisse tidligere for deres skyld. Hans svake handling får meg til å undre om familien er etnisk norsk? 

Du er et sterk løvetannbarn som fortjener all den ros som er.

Anonymkode: fc8d2...dbd

Vi er alle helt norske 😊 

Jeg vet at faren min er utrolig feig som har en svakhet for dominerende kvinner. Jeg har mange ganger opplevd situasjoner der jeg stiller sterkere enn min far, helt fra jeg var 15 år og til nå. 

Jeg har beskyldt faren min mye for ikke å ha sett. Han har unnskyldt seg kraftig og først de siste tre årene har vi fått en ok tone. Pr nå har vi daglig kontakt. I 2015 var vel første gang jeg hørte fra faren min at han var stolt av meg, i blant tar jeg han fortsatt i å ikke tro det beste om meg. Feks hvis jeg setter meg mål så tror han ikke at jeg får det til, men så gjør jeg det likevel og består med glans. Syns det er dumt han ikke har høyere tanker om min indre styrke, syns det er slitsomt at han tidevis er veldig feig. Men som regel er han en god venn. 

Jeg har vært sint på min mor opp og ned, mange år. Jeg orker ikke bruke tid på sinne lengre og har i det siste syns synd på henne. Prøver å finne årsaker uten å unnskylde. Jeg og min mor har ikke pratet sammen på 5 år. For to år siden stilte jeg spørsmål om hun noen gang ville ha kontakt igjen (sms) med tanke på mulige barnebarn og fremtid. Dette vil hun ikke.

Anonymkode: ca24a...8ef

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vi er alle helt norske 😊 

Jeg vet at faren min er utrolig feig som har en svakhet for dominerende kvinner. Jeg har mange ganger opplevd situasjoner der jeg stiller sterkere enn min far, helt fra jeg var 15 år og til nå. 

Jeg har beskyldt faren min mye for ikke å ha sett. Han har unnskyldt seg kraftig og først de siste tre årene har vi fått en ok tone. Pr nå har vi daglig kontakt. I 2015 var vel første gang jeg hørte fra faren min at han var stolt av meg, i blant tar jeg han fortsatt i å ikke tro det beste om meg. Feks hvis jeg setter meg mål så tror han ikke at jeg får det til, men så gjør jeg det likevel og består med glans. Syns det er dumt han ikke har høyere tanker om min indre styrke, syns det er slitsomt at han tidevis er veldig feig. Men som regel er han en god venn. 

Jeg har vært sint på min mor opp og ned, mange år. Jeg orker ikke bruke tid på sinne lengre og har i det siste syns synd på henne. Prøver å finne årsaker uten å unnskylde. Jeg og min mor har ikke pratet sammen på 5 år. For to år siden stilte jeg spørsmål om hun noen gang ville ha kontakt igjen (sms) med tanke på mulige barnebarn og fremtid. Dette vil hun ikke.

Anonymkode: ca24a...8ef

Har ikke pratet sammen bortsett fra den gangen jeg prøvde å samle familien der før å prate ut og dette strek. *

Anonymkode: ca24a...8ef

[AnonymBruker]

Rundt en gang i året, noen ganger til jul og andre ganger til sommerferien (som nå) får jeg mye minner og savn. Ellers i året fungerer jeg jo godt og har innfunnet meg med situasjonen. 😊

Anonymkode: ca24a...8ef

[AnonymBruker]

Det er godt å høre at du har god kontakt med din farsside ihvertfall.  

Kansje du kan skape en fin familiesituasjon i samhold med de. Få til hyggelige sammenkomster, feks sommerfester og juleselskaper.

Anonymkode: a06d0...bca

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi er alle helt norske 😊 

Jeg vet at faren min er utrolig feig som har en svakhet for dominerende kvinner. Jeg har mange ganger opplevd situasjoner der jeg stiller sterkere enn min far, helt fra jeg var 15 år og til nå. 

Jeg har beskyldt faren min mye for ikke å ha sett. Han har unnskyldt seg kraftig og først de siste tre årene har vi fått en ok tone. Pr nå har vi daglig kontakt. I 2015 var vel første gang jeg hørte fra faren min at han var stolt av meg, i blant tar jeg han fortsatt i å ikke tro det beste om meg. Feks hvis jeg setter meg mål så tror han ikke at jeg får det til, men så gjør jeg det likevel og består med glans. Syns det er dumt han ikke har høyere tanker om min indre styrke, syns det er slitsomt at han tidevis er veldig feig. Men som regel er han en god venn. 

Jeg har vært sint på min mor opp og ned, mange år. Jeg orker ikke bruke tid på sinne lengre og har i det siste syns synd på henne. Prøver å finne årsaker uten å unnskylde. Jeg og min mor har ikke pratet sammen på 5 år. For to år siden stilte jeg spørsmål om hun noen gang ville ha kontakt igjen (sms) med tanke på mulige barnebarn og fremtid. Dette vil hun ikke.

Anonymkode: ca24a...8ef

Jeg synes det er modig gjort og at du utøver stor grad av empati til tross for det du har gått gjennom.

Som fosterbarn(har ikke mor/far) hos slekt måtte jeg selv i alderen 5-16år finne meg i mye av det du selv beskriver. I mitt tilfelle var det en inngiftet narsissistisk kjerring som jeg måtte være underdanig for der hun pleide å denge meg for alt og ingenting. Den tafatte stusselige mannen hennes gjorde ikke noe for å beskytte meg/oss. Til dels var han delaktig. De fikk også gode summer fra kommunen uten at de kronene tilfalt meg noe særlig. Flere voksne i slekta var "tilskuere" med aksept for denne primitiviteten slik at jeg bare måtte finne meg i dette. Jeg hadde null integritet eller stemme i hjemmet, og turte heller aldri å si ifra til utenforstående. Det var først etter jeg var kommet i starten 20-årene og for lengst flyttet fra slekta, at følelsen av en ødelagt barndom gikk opp for meg. Det ble med én enkel utblåsning overfor de og siden den dagen har jeg ikke hatt noe kontakt med de eller "slekta", inkludert barna deres som jeg behandlet som mine egne søsken. Hun er idag like brutal mot barna deres. Barnevernet er informert, men uten bevis kan verken de eller snuten gjøre noe. Som takk for sist slengte hu et (kortvarig)vedtak om besøksforbud i fleisen på meg hvor hun spilte offer for trusler, enda jeg ikke hadde sett de på 5år. Jeg ble bare målløs. At de prøver å fremstå som uskyldige og at de ikke mente noe vondt, samtidig som de vil be om "unnskyldning og tilgivelse", kun for å slippe pes fra myndighetene mtp barna deres synes jeg er bare latterlig. 

Jeg ønsker ikke noen forsoning med de, og har heller valgt å fokusere på å bruke min erfaring som ressurs heller enn at det skal holde meg fanget i fortiden. Forsonet meg tidlig med at familiehygge vil først forekomme når jeg selv etablerer min egen. Enn så lenge er nære venner det nærmeste jeg kommer en familie, og føler meg i grunn komfortabelt med det.

Anonymkode: fc8d2...dbd

[AmandaVI]

Vet bare så altfor godt hvordan det der er. Foreldrene mine er det som populært kalles narsissister. Pappa drakk og ruset seg han også, men det var abstinensene han ble sint og voldelig av. Mamma ruset seg aldri, men greide fint å ødelegge hele barndommen og ungdomstiden til både broren min og meg med utspekulerte tankespill, psykologisk og verbal mishandling. Stefar slo og kunne sette oss til tungt arbeid uten mat, ofte i dagevis. En "venn" av familien sto for det seksuelle. Akkurat dette ble broren min spart for, siden han flyttet til pappa etter hvert, og ble alkoholiker selv i en alder av 16.

Min karakterbok fra niende klasse har ti sammenhengende fraværsdager i seg. Det var fordi han sparket meg så hardt i siden at jeg ble knallblå og han ikke ville risikere at jeg plapret. Det var ti dager i helvete, bare fordi han hadde hørt at jeg hadde en kjæreste. Resten av familien og bygda visste om det. Tanten min prøvde å forsvare meg en gang, men mamma tok stefars parti og hadde ikke kontakt med henne på over et år. Barnevernet kom inn i bildet etter at ei lærerinne sendte en bekymringsmelding, men vårt hyggelige lille gårdstun og sjarmen til både mamma og stefar var mer enn nok til å overbevise dem om at jeg bare var en oppmerksomhetssyk liten løgnhals. Det var ikke før jeg var 16 og prøvde å ta mitt eget liv at jeg ble fjernet hjemmefra - på mammas ønske. Det må jeg leve med.

Du også, siden du, som så mange andre er blitt satt til verden av kalde og egoistiske foreldre. Du ble utsatt for overgrep. Du ble overlatt til deg selv omtrent fra det øyeblikket du kunne gå og så ble du forventet å oppdra moren din, som nå prøver å pisse nedover ryggen din og si at det regner. Det kalles gaslighting og har ingenting med alkohol eller piller å gjøre. Du må kanskje leve med at moren din aldri kommer til å ta ansvar for det hun gjorde, og enda verre, IKKE gjorde. Men vit at det finnes mange som tror på deg og vet så inderlig godt hvor frustrerende og ensomt det er. Ikke prøv å få moren din til å be om unnskyldning eller innrømme det hun har gjort. Hun er ikke i stand til å forstå det fordi hun mangler noe inni seg. I verste fall kan hun kan bruke sårene hun har laget i deg som en vektstang mot deg og såre deg enda mer. Kutt henne ut av livet ditt og fokuser heller på de tingene som gir livet ditt glede og mening. Du er ikke alene.

[ViljaH]

Det var leit å høre at du hadde det så vanskelig i barndommen. Det skal ikke være slik. Din mor har dessverre elendig mamma-talent. Det er bra at du mot alle odds har klart deg, og også klart å redde unna søsken i stor grad. Der har du vært knallsterk. Vær stolt av deg selv for det.

Jeg tenker at det kunne vært godt for deg å skrevet ned det du husker fra barndommen. Som din historie, slik du ser det. Ta med godt og vondt ærlig, uten noe skyldfordeling, hold det objektivt. Når du er ferdig kan du sende et eksemplar i posten til din mor, far, og fars slektninger som tror du tøver. 

De trenger en liten oppvåkning på at dette var faktisk ikke OK. Din mor lever nok i fornektelse, hun bruker selektiv hukommelse og gjør seg selv til en person hun kan leve med. Det er få som i etterkant aksepterer at de var en fæl mor. De lager seg en historie hvor de gjorde så godt de kunne, de er et offer, det kan ikke forventes mer.