Gi belønning eller feil signaler?

[AnonymBruker]

Har et barn på seks år som stenger en del tanker inni seg. I dag fortalte ham om en hendelse i barnehagen. Han sa han ville fortelle noe, og at jeg måtte love å ikke bli sint. De i barnehagen har ikke fortalt om hendelsen, men den var likevel litt alvorlig. 

Jeg ble ikke sint, men litt alvorlig i stemmen da vi snakket rundt hendelsen. Gutten min følte jeg var litt sint, siden jeg ble litt alvorlig. Forklarte at jeg ikke var sint, at jeg satte pris på at han fortalte, men at det også var noe vi måtte snakke om.

Nå etterpå lurer jeg på om jeg burde gi han en liten belønning i morgen for faktisk å ha fortalt dette til meg. Jeg vil ikke at han nå skal vegre seg igjen for å si noe. Eller blir det feil? 

Anonymkode: 620b9...6c3

[Try2]

Det skal være naturlig å snakke om slike ting. Og det skal ikke handle om belønning i form av gaver ol. Men om kjærlighet, klem - samt verbal belønning. 

[AnonymBruker]

Jeg er litt usikker. Jeg var et sånt barn som bar tankene mine mye alene. For min del var det somregel enten fordi jeg ofte følte at mine bekymringer ikke var viktige nok, eller fordi jeg var redd for at de voksne skulle bli sinte. Hvis jeg hadde fortalt noe til en mor som først lovet å ikke bli sint, for så å, i mine øyne, likevel virke sint, så tror jeg det hadde blitt vanskeligere neste gang jeg hadde noe på hjertet.(Jeg vet at du ikke var sint, men barnet vil nok reagere som om du var sint, siden det var sånn barnet oppfattet det). Det kan godt hende at en eller annen form for belønning hadde hjulpet meg, fordi belønningen for min del ville vært lettere å tro på, enn en voksen som virket sint men sa at hun ikke var det. Samtidig har Try2 et poeng i at det skal være naturlig å snakke om ting, og at man i utgangspunktet ikke skal forvente belønning.

Jeg tror det kan være lurt å velge en eventuell belønning med omhu, både hva slags belønning, og hvordan den presenteres. Kanskje du kunne finne på ett eller annet spesielt koselig, og sagt at du bare fikk så lyst til å gjøre noe ekstra gøy fordi du har en så god gutt, også kan du ramse opp flere ting som gjør at du synes han er god, der det at han turde fortelle er en av mange ting. Da får du markert tydelig en gang til at du er glad for at han fotalte, samtidig som du unngår å gjøre et stort nummer av det. Det at mamma finner på noe ekstra "bare fordi" for så å ramse opp masse fine ting med gutten kan samtidg være med å bygge selvfølelse, som kanskje kan mangle litt hos de av oss som velger å holde ting for seg selv.

Anonymkode: 15d7d...f37

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke gitt belønning, men mye ros og skryt for at han fortalte det, selv om han sikkert visste at du ble litt streng. Og at det alltid er viktig å kunne snakke sammen. 

Anonymkode: ff897...522

[Gjest NotNaomi]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er litt usikker. Jeg var et sånt barn som bar tankene mine mye alene. For min del var det somregel enten fordi jeg ofte følte at mine bekymringer ikke var viktige nok, eller fordi jeg var redd for at de voksne skulle bli sinte. Hvis jeg hadde fortalt noe til en mor som først lovet å ikke bli sint, for så å, i mine øyne, likevel virke sint, så tror jeg det hadde blitt vanskeligere neste gang jeg hadde noe på hjertet.(Jeg vet at du ikke var sint, men barnet vil nok reagere som om du var sint, siden det var sånn barnet oppfattet det). Det kan godt hende at en eller annen form for belønning hadde hjulpet meg, fordi belønningen for min del ville vært lettere å tro på, enn en voksen som virket sint men sa at hun ikke var det. Samtidig har Try2 et poeng i at det skal være naturlig å snakke om ting, og at man i utgangspunktet ikke skal forvente belønning.

Jeg tror det kan være lurt å velge en eventuell belønning med omhu, både hva slags belønning, og hvordan den presenteres. Kanskje du kunne finne på ett eller annet spesielt koselig, og sagt at du bare fikk så lyst til å gjøre noe ekstra gøy fordi du har en så god gutt, også kan du ramse opp flere ting som gjør at du synes han er god, der det at han turde fortelle er en av mange ting. Da får du markert tydelig en gang til at du er glad for at han fotalte, samtidig som du unngår å gjøre et stort nummer av det. Det at mamma finner på noe ekstra "bare fordi" for så å ramse opp masse fine ting med gutten kan samtidg være med å bygge selvfølelse, som kanskje kan mangle litt hos de av oss som velger å holde ting for seg selv.

Anonymkode: 15d7d...f37

Dette :-)

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har et barn på seks år som stenger en del tanker inni seg.

Den vanligste årsaken til dette er at barnet ikke opplever at det er rom for å fortelle. Det har opplevd at å fortelle er forbundet med ubehag. At voksne ikke har reagert som forventet, det vil si med forståelse og kjærlighet.

Foreldre må skape et rom der barnet opplever at alt er akseptert, det blir elsket uansett. Dette gjøres gjennom handling. Altså hjelper det lite å fortelle at du elsker det uansett, dersom dine handlinger viser noe annet. Kjærlighet er handling. Når tilliten ikke er der, må den bygges på nytt over tid.

Anonymkode: 7da70...9da

[QueenOfTheSidewalk]

Kan du ikke heller prøve å ikke virke så sint når han forteller ting.

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er litt usikker. Jeg var et sånt barn som bar tankene mine mye alene. For min del var det somregel enten fordi jeg ofte følte at mine bekymringer ikke var viktige nok, eller fordi jeg var redd for at de voksne skulle bli sinte. Hvis jeg hadde fortalt noe til en mor som først lovet å ikke bli sint, for så å, i mine øyne, likevel virke sint, så tror jeg det hadde blitt vanskeligere neste gang jeg hadde noe på hjertet.(Jeg vet at du ikke var sint, men barnet vil nok reagere som om du var sint, siden det var sånn barnet oppfattet det). Det kan godt hende at en eller annen form for belønning hadde hjulpet meg, fordi belønningen for min del ville vært lettere å tro på, enn en voksen som virket sint men sa at hun ikke var det. Samtidig har Try2 et poeng i at det skal være naturlig å snakke om ting, og at man i utgangspunktet ikke skal forvente belønning.

Jeg tror det kan være lurt å velge en eventuell belønning med omhu, både hva slags belønning, og hvordan den presenteres. Kanskje du kunne finne på ett eller annet spesielt koselig, og sagt at du bare fikk så lyst til å gjøre noe ekstra gøy fordi du har en så god gutt, også kan du ramse opp flere ting som gjør at du synes han er god, der det at han turde fortelle er en av mange ting. Da får du markert tydelig en gang til at du er glad for at han fotalte, samtidig som du unngår å gjøre et stort nummer av det. Det at mamma finner på noe ekstra "bare fordi" for så å ramse opp masse fine ting med gutten kan samtidg være med å bygge selvfølelse, som kanskje kan mangle litt hos de av oss som velger å holde ting for seg selv.

Anonymkode: 15d7d...f37

Takk, dette var en god ide 😊 

Anonymkode: 620b9...6c3

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den vanligste årsaken til dette er at barnet ikke opplever at det er rom for å fortelle. Det har opplevd at å fortelle er forbundet med ubehag. At voksne ikke har reagert som forventet, det vil si med forståelse og kjærlighet.

Foreldre må skape et rom der barnet opplever at alt er akseptert, det blir elsket uansett. Dette gjøres gjennom handling. Altså hjelper det lite å fortelle at du elsker det uansett, dersom dine handlinger viser noe annet. Kjærlighet er handling. Når tilliten ikke er der, må den bygges på nytt over tid.

Anonymkode: 7da70...9da

Han har alltid latt mange tanker være inni seg, så lenge jeg kan huske. 

Jeg er enig i at alt skal kunne fortelles, men ikke at alt er akseptert. I mine øyne blir det feil. Om barnet gjør noe som ikke er helt greit så må jo dette forklares, selv om barnet er flink og kommer å forteller.

Selv om han opplevde meg sint så satt han i armkroken min og jeg forklarte at jeg var veldig glad for at han fotalte. 

Anonymkode: 620b9...6c3

[AnonymBruker]

3 timer siden, Evilposelos skrev:

Kan du ikke heller prøve å ikke virke så sint når han forteller ting.

Jeg hørte jo at jeg ble alvorlig i stemmen, men trodde ikke han kom til å oppfatte det som sint. For meg er sint noe helt annet, men så er det ikke jeg som bestemmer hva han opplever. Prøvde å forklare forskjellen på hvordan jeg var.

Anonymkode: 620b9...6c3

[tingeling]

Jeg synes de over her som foreslår å gjøre noe koselig sammen og gi ham positiv feedback (bruk gjerne eksempler, det er mer effektivt enn å bare si at noen er snill feks) virker veldig fint. I tillegg kanndu kanskje snakke med ham om at ja, du ble alvorlig når han fortalte fordi det var en alvorlig ting. Og noen ganger blir dere sinte. Men dere er alltid, alltid glade i hverandre. Det er ikke farlig å bli sint. Noenganger blir du sint på ham for noe han har gjort, men du er alltid glad i ham. 

 

[AnonymBruker]

Synes du har fått gode råd her. Ville absolutt ikke valgt en klassisk belønning i form av gave el.l, men snakket om at det var fint at han fortalte, gi rom for at han forteller også senere (altså tåle og romme de vanskelige opplevelsene til barnet), og så kanskje gi noen gode opplevelser fordi han er en god gutt slik noen her tidligere foreslo. Da oppleves det ikke som en direkte belønning, men han vil heller ikke forbinde denne hendelsen med å fortelle om det, med noe vanskelig.

Anonymkode: c2d5e...18b