Feil å reagere? - og hvem har skylden?

[AnonymBruker]

Hei!

I helgen hadde vi familieselskap og dagen etter var alle samlet til kaffe før man reiste hver til sitt. Selskapet gikk fint og da jeg kom til kaffen var jeg glad og blid for første gang på lenge ettersom jeg har vært langt nede etter en vond hendelse. Jeg hadde så vidt kommet innenfor døren da min søster ber meg sette meg og kommer med en veldig sårende og krenkende beskyldning - hviskende. Uforberedt som jeg var reagerer jeg spontant og voldsomt :"dette finner jeg meg ikke i! Takk og farvel - jeg går!" Alt bristet i meg og da jeg ble hysjet på kjente jeg fortvilelsen vokse og jeg sier at hun kan la være med å hysje på meg og at det var HUN som skapte situasjonen og at jeg ikke finner meg i å bli behandlet slik da det var den andre personen som faktisk oppførte seg dårlig. Jeg er høylydt og forlater selskapet gråtende. 

Jeg vet godt at jeg skulle være en fattet person som taklet uventede angrep med verdighet og ro, men slik er nå ikke jeg skapt. Jeg har som sagt slitt veldig det siste året, har alltid hatt temperament(som veldig sjelden kommer til uttrykk selv om jeg har ADHD). 

Historien er lengre enn dette, for jeg har alltid vært syndebukken i familien, den som har satt ord på det andre vil fortie og jeg har et veldig anstrengt forhold til en del av gjestene i selskapet på grunn av vonde hendelser fra barndommen(avvisning og isolasjon, kanskje delvis pga. min ADHD, men først og fremst på grunn av at de voksne rundt meg ikke så meg og fikk meg til å føle meg så skyldig og anderledes - som et misforster. Det er ikke barnets(min) skyld når voksne får et barn til å føle seg så uelsket og feil! Når jeg endelig hadde greid å være i en sosial sammenheng sammen med denne gjengen. Jeg følte at jeg ble sett på som noe annet enn et problem for første gang, ja, da passet det min søster å angripe meg slik at jeg kom i affekt. Affekten er min skyld, men årsaken til den er hennes! Jeg kjenner ikke at jeg greier tilgi dette. Jeg er atter stemplet i familien og kommer aldri til å delta i sosiale sammenkomster i familien igjen! 

Jeg tenker også på om min søster rett og slett brukte meg for å avlede oppmerksomheten fra sin sønn som var den som faktisk hadde gått langt over streken kvelden før... Nå dreier alt seg om meg og min reaksjon, mens hennes sønn går fri. Er det vanlig å bruke familiens syndebukk/sorte får e.l  på denne måten? Kan hun være så utspekulert? Det gjør så utrolig vondt, det er så krenkende og det er så sårende at han som egentlig gikk over streken får støtte og omsorg mens jeg blir gjort til den vonde igjen. Jeg blir sittende alene uten støtte, kun med ansvaret for at jeg reagerte på anklagene. Det blir liksom galt uansett hva jeg gjør. Mins søster har bedt om unnskyld for anklagene. Jeg har sagt at jeg kan tilgi en misforståelse, men jeg kan ikke tilgi måten det ble gjort på. Det har hun heller ikke bedt om unnskyldning for... Jeg synes at hun skulle ta ansvaret overfor familien, men det er utenkelig.

Anonymkode: b1e70...e48

[MinnieM]

Synes det var dårlig av henne, men det er mye vi på KG ikke vet om forholdet ditt til de andre personene og det blir derfor vanskelig å uttale seg.

[amatøren]

3 minutter siden, MinnieM skrev:

Synes det var dårlig av henne, men det er mye vi på KG ikke vet om forholdet ditt til de andre personene og det blir derfor vanskelig å uttale seg.

Bakgrunnsinformasjonen handlet egentlig om hvorfor dette ble så ekstra ille for meg. Ville andre greie å beherske seg dersom de med hele forsvarsverket nede ble angrepet og krenket? Er det bare meg som reagerer med å gråte og rømme? Var det min reaksjon eller hennes statergi som var feil? Det er ikke så mye å si angående forholdet til de andre enn at jeg som liten ble isolert og følte meg som et misforster. Dette har hengt ved meg sammen med disse menneskene som jeg stort sett har unngått siden. Jeg fungerer godt ellers, har venner , jobb og har hatt et overfladisk men godt forhold til mine søstre.

[AnonymBruker]

Kommer jo helt ann på hva søsteren din sa, og grunnen til det.

Anonymkode: 62e5e...7b7

[MinnieM]

Akkurat nå, amatøren skrev:

Bakgrunnsinformasjonen handlet egentlig om hvorfor dette ble så ekstra ille for meg. Ville andre greie å beherske seg dersom de med hele forsvarsverket nede ble angrepet og krenket? Er det bare meg som reagerer med å gråte og rømme? Var det min reaksjon eller hennes statergi som var feil? Det er ikke så mye å si angående forholdet til de andre enn at jeg som liten ble isolert og følte meg som et misforster. Dette har hengt ved meg sammen med disse menneskene som jeg stort sett har unngått siden. Jeg fungerer godt ellers, har venner , jobb og har hatt et overfladisk men godt forhold til mine søstre.

Selv hadde jeg ikke reagert så mye der og da, men heller tatt det ved en senere anledning, men jeg skjønner at du reagerte slik du gjorde. Jeg synes også det var veldig spesielt av henne å ta det opp i et familieselskap.