Å konstant grue seg. Hva gjør dere?

[AnonymBruker]

Sett at dere havner i en situasjon som gjør at dere gruer dere noe vanvittig. TRe spm: 

 

Hvordan gruer dere dere, hvilke fysiske og psykiske utslag gir gruingen dere?

ER der noen hjelpemidler, tips eller triks dere tyr til, som der har erfart har hjulpet dere?

Hva/ hvilke situasjoner er der som gjør at det fremkaller den følelsen å grue seg i hjel- følelsen?

Anonymkode: 0cf3a...75e

[AnonymBruker]

Jeg skiller mellom situasjonsbetont følelse av å grue seg og en konstant følelse av å grue seg. Den første er viktig og naturlig, og kan få meg til å vokse som person når jeg gjør noe jeg ikke er komfortabel med. Feks å gjennomføre en presentasjon på jobben, å drive med en ekstremportaktivitet osv. Sånne aktiviteter gir en sterk mestringsfølelse etterpå at det er verdt å grue seg for. 

Sistnevnte er ikke like konstruktiv. Jeg har hatt det sånn ift en jobb jeg ikke trivdes i. Grudde meg hver morgen for å gå på denne jobben, gikk konstant rundt med en knute i magen og var på gråten nesten daglig. I en sånn kronisk "grue seg" situasjon har man ingen positiv mestringsfølelse, så jeg var nødt til å finne meg noe annet for å ikke gå på en smell. 

Anonymkode: ffb37...aee

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skiller mellom situasjonsbetont følelse av å grue seg og en konstant følelse av å grue seg. Den første er viktig og naturlig, og kan få meg til å vokse som person når jeg gjør noe jeg ikke er komfortabel med. Feks å gjennomføre en presentasjon på jobben, å drive med en ekstremportaktivitet osv. Sånne aktiviteter gir en sterk mestringsfølelse etterpå at det er verdt å grue seg for. 

Sistnevnte er ikke like konstruktiv. Jeg har hatt det sånn ift en jobb jeg ikke trivdes i. Grudde meg hver morgen for å gå på denne jobben, gikk konstant rundt med en knute i magen og var på gråten nesten daglig. I en sånn kronisk "grue seg" situasjon har man ingen positiv mestringsfølelse, så jeg var nødt til å finne meg noe annet for å ikke gå på en smell. 

Anonymkode: ffb37...aee

Det var veldig godt forklart, og det jeg opplever, kan falle innunder begge kategorier. 

Det første handler om en time jeg gruer meg vanvittig til, og som jeg ikke aner hvordan jeg skal mestre. Min "mestring" til nå har vært utsettelser og utsettelser og atter utsettelser, og det gjør at denne situasjoner glir mellom to kategorier som du nevner. For det meste sistnevnte. 

Hadde vært fint med innspill fra flere som også har opplevd å grue seg såpass i ulike situasjoner. Og hvordan man håndterer dette.

Anonymkode: 0cf3a...75e

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var veldig godt forklart, og det jeg opplever, kan falle innunder begge kategorier. 

Det første handler om en time jeg gruer meg vanvittig til, og som jeg ikke aner hvordan jeg skal mestre. Min "mestring" til nå har vært utsettelser og utsettelser og atter utsettelser, og det gjør at denne situasjoner glir mellom to kategorier som du nevner. For det meste sistnevnte. 

Hadde vært fint med innspill fra flere som også har opplevd å grue seg såpass i ulike situasjoner. Og hvordan man håndterer dette.

Anonymkode: 0cf3a...75e

Da må du nesten spørre deg selv om denne timen er "verdt det". Jeg er litt usikker på hva du mener med "time". Er det snakk om en legetime så er det helsen din det handler om, og her er du nesten nødt til å mobilisere nok styrke for å gjennomføre. Er det feks tannlegeskrekk du har så kjenner jeg meg veldig igjen. Jeg har gitt beskjed til tannlegen min om dette, og hun jobber med å få meg til å føle meg komfortabel. De gangene jeg har måttet borre eller gjøre andre inngrep så har jeg fått bittelitt beroligende for å få meg gjennom det. Dette er akseptert i en medisinsk setting. 

Er det en skoletime det er snakk om så kan være nyttig spørre hva du får utav denne timen. Er du student så kan du jo velge å droppe denne timen om den tar mer utav deg enn den gir. 

Anonymkode: ffb37...aee

[Sillyline]

Jeg slet en del med angst før, så for meg gikk det kanskje hakket lenger enn å "bare" grue seg. Jeg kunne få angstanfall i tide og utide, og det var ganske ubehagelig. Direkte vondt, faktisk. Jeg hadde timer med kognitiv terapi, der fikk jeg verktøy som jeg etter hvert lærte meg å bruke i situasjoner der jeg kjente på angsten. Nå per dags dato har jeg ikke angst lenger.

Selv om det ikke har gått så langt med deg, kan jeg komme med et eksempel på en situasjon jeg kunne grue meg til.

Jeg kunne for eksempel grue meg til å gå i butikken. Det jeg måtte prøve å gjøre da, var å konkretisere HVORFOR jeg gruet meg til å gå i butikken. I begynnelsen tok det litt tid å finne ut nøyaktig hvorfor.

Jeg klarte å resonnere meg fram til at jeg gruet meg fordi det er mange folk på butikken, og jeg var redd for å bli lagt merke til og snakket om (noe som jeg ser i dag at er en ganske irrelevant tanke å ha, men det kom av mye mobbing under oppveksten). 

Deretter måtte jeg prøve å tenke på hva det verste som kunne skje, var. I hodet mitt, var det at folk så på meg og snakket om meg. Det var egentlig ikke noe verre enn det som kunne skje.

Så tenkte jeg konsekvensen av om det skulle skje. Og var det egentlig noen konsekvens av det? Nei, i grunn ikke. Folk kan snakke om meg, men 5 minutter senere snakker de om noe annet, og har mest sannsynlig glemt meg allerede.

Ellers hjalp det med dype åndedrag mens jeg resonnerte meg fram til en konklusjon, da jeg var midt i en situasjon og hadde angstanfall.

Så måtte jeg rett og slett bare gå på butikken. Ofte. En form for eksponeringsterapi som ga fantastiske resultater.

Endret 14. juni 2017 av Silje Lien

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sett at dere havner i en situasjon som gjør at dere gruer dere noe vanvittig. TRe spm: 

 

Hvordan gruer dere dere, hvilke fysiske og psykiske utslag gir gruingen dere?

ER der noen hjelpemidler, tips eller triks dere tyr til, som der har erfart har hjulpet dere?

Hva/ hvilke situasjoner er der som gjør at det fremkaller den følelsen å grue seg i hjel- følelsen?

Anonymkode: 0cf3a...75e

Jeg gruer meg noe enormt før nye, ukjente eller uforutsigbare situasjoner. Jeg får vondt i magen, spenningshodepine, kvalme. Gjerne angst også, om noe står på spill. 

Det viktigste jeg gjør, er å ikke la det hindre meg. Jeg gjennomfører alltid til planlagt tid. Jeg faller gjerne sammen etterpå, innimellom med relativt voldsomme angstanfall, men her i gården er det ikke angsten eller nervene som bestemmer - det er min rasjonelle tanke.

Anonymkode: 45bb3...5e7

[AnonymBruker]

Jeg gruer meg aldri lengre. Har holdt foredrag på engelsk for 200 personer, vært toastmaster, og holder jevnlig kurs i jobbsammenheng. 

1. Akkurat NÅ er jeg trygg, og har det bra. Hvorfor ødelegge øyeblikket på grunn av noe som skjer en gang i fremtiden?

2. Det jeg kan ha kontroll over, sikrer jeg at jeg har kontroll over. Er det et foredrag kan jeg alt ut og inn, tilsvarende en tale i et bryllup.

3. Jeg sier JA til alt. Man blir herdet, og har det generelt bedre i enhver situasjon man blir plassert i. 

Anonymkode: d3bbd...71a

[AnonymBruker]

Jeg kan påta meg oppgaver (typisk prosjekt el presentasjoner på jobb eller oppgaver som forlover el.l) eller "melde meg til" noe jeg vet jeg vil grue meg for eller (kan være et  tannlegetime), men jeg begynner ikke gruingen før et par dager før. Mulig det er vanlig, men føler jeg er flink til å ikke tenke på det før det nærmer seg. Da prøver jeg følgende;

- forberede meg godt, lage plan/liste som jeg huker av for å se progresjon og ha oversikt

- feste blikket "på et punkt på horisonten@; glede meg til den og den dagen eller klokkeslettet og tenke at "da er det iallfall overstått uansett hvordan det går"

- minne meg om at jeg ikke må stille så høye krav eller være så selvkritisk, på jobb er det typisk at jeg minner meg om hva mannlige kolleger har levert, de tar ofte lettere på det meste (seff noen veldig hederlige unntak)

- minne meg om at det ikke er egentlig store ting på spill; det er ikke snakk om at noen kan dø feks

Blir ikke kvitt gruingen, men klarer å senke skuldrene litt.

Når det gjelder permanent gruing, som ved dårlig jobbsituasjon (som første svar beskrev godt), må jeg endre situasjonen (få ny jobb). Jeg ble i mitt tilfelle også sykemeldt to uker, fordi gruingen (arnbeidsmiljøer) gikk utover søvn og helse, og fordi jeg opplevde at jeg bar omkostningene ved elendig personalpolitikk av min leder - jobbrelatert sykemelding bidro til å synliggjøre problemet (det var høyt sykefravær der pga lederen). Men da hadde jeg rukket å få meg ny jobb, var redd for st sykemelding uten ny jobb, ville bli starten på lang sykeperiode og det ville være å grave egen grav for selvtilliten. Men pause fra jobben og ny jobb var løsningen. Det ville vel vært det samme i et forhold pm jeg gruet meg toll komme hjem til partneren. 

Anonymkode: 09cdf...849

[AnonymBruker]

Det er perioder med overanstrengelse, for mye uvante situasjoner, stress at jeg får følesen av å grue meg konstant. Det er fryktelig og det er vel det som kalles generalisert angstlidelse dersom man har det sterkt og hemmende, som jeg har. Hva jeg gjør? Jeg forsøker å redusere belastningen, prøver å sette av tid til hvile og alenetid. 

Anonymkode: 6c26e...5d1

[Prinsesse788]

Min løsning var å "spare" gruingen/engsteligheten til en bestemt tid på dagen. Hvis jeg feks ligger å grubler når jeg skal sove, noterer jeg det enten ned eller husker det. Neste dag klokken 14:00 kan jeg finne ut av det. Det morsomste er at  da virker ikke bekymringen like farlig. Jeg vet at jeg tar meg tid, fnyser ikke av at det er tull men tar bekymringen på alvor.

Hver dag (hvis nødvendig) klokken 14:00 setter jeg av alt fra 10min til en time.